9. juli – jubadag for Sør-Sudans nasjonsbyggere

Juba

Sør-Sudan - Borrowed from Wikipedia

Et nytt flagg ble heiset over Juba i dag, og jeg klarer ikke dy meg: Juba, Juba! Afrikas 54 nasjon begynner 9. juli på sin vandring blant nasjonene, vaklevorent nå til å begynne med, men forhåpentligvis med fastere skritt ganske snart. Drømmen om  egen nasjonalstat har vært levende i Sør-Sudan som konfliktene og borgerkrigene har vart siden de andre nasjonene fikk sin selvstendighet, og forrige gang det skjedde i Afrika var  da Eritrea ble selvstendige fra Etiopia for drøyt 20 år siden i 1991.

Sudan var en anakronisme i nasjonsbygning, i vår europeiske sammenheng er kanskje Russland det nærmeste man kommer noe tilsvarende, for ikke å snakke om Jugoslaviaprosjektet etter 2. verdenskrig. Få europeiske nasjoner hadde blitt til på samme grunnlag som Afrikas største stat. I nord hvilte makten på arabiske hender (mrk. arabisk, ikke muslims), i sør naturressursene på bantuafrikanske. Men som ellers i Afrika ble grensene trukket basert på kolonimaktens utfall og innfall.

En snurrig konstruksjonoFor tilfeldig denne geografiske konstruksjonen oppstod, er også litt av en historie. Britene hadde ingen interesse av området i sør før man nokså tilfeldig fikk vite at franskmennene hadde sendt en ekspedisjon på åtte oppdagelsreisende østover fra Dakar i Senegal for å sikre landrettigheter. Britene, som styrte i nord, gjorde det ergjerrige imperiebyggere må gjøre, og sendte en kontraekspedisjon til samme området, kommer franskmennene i forjkøpet med noen få dager, heiste det britiske flagget på en elvebank ved Nilen, og dermed blir Sudan i sin helhet britisk, og ikke delt mellom en engelsspråklig del i nord og en fransktalende i sør.

Behovet for egen nasjon henger sammen med behovet for å styre sin egen samtid og framtid, og det gjør man best hvis man kontrollerer egne ressurser. Sør-Sudan er rikt på olje, noe Sudan ikke er, nord er rik på makt, noe Sør-Sudan har hatt lite befaring med. Siden frigjøringen fra britene i 1956 har det vi til nå har kjent som Sudan levd gjennom én lang og mange små konflikter som har kostet minst 2 millioner menneskeliv.

Men hvorfor dette behovet for nasjonsbygging? Er ikke dette egentlig et uttrykk for at kolonitankegangen fremdeles får styre -man ønsker å ligne storebror, på tross av de slemme strekene storebror har gjort mot en. I stedet for nye, afrikanske løsninger, går man i samme spor som tidligere, og trekker opp nye grenser. Men hvor naturlige er disse grensene? Og hvordan vil Sør-Sudans frigjøring påvirke diverse kamper for selvstyre som afrikanske land er overmettet av? Er det innlysende at full selvstendighet og tradisjonell nasjonsbygging er fredsbyggende? Mange spør seg, også mange sudanesere på begge side av de nye grensene.

Henger ikke Google med? Jeg konstaterer også at i skrivende stund, 11:25 timer siden landet fikk sin selvstendighet, så eksisterer det på Wikipedia, men ikke på Google Maps. Det er ikke hver dag verden får en ny nasjon, så med respekt å melde burde Googles kartografer klare å gi oss landegrensene til dette store prosjektet i sanntid, som det heter så fint i våre dager.

Sør-Sudan et norsk prosjekt Det må jo også sies at Norge har litt ekstra prestisje i denne nasjonsbygningen. Som en liten filifranz i kolonihistorien, har det ikke vært forunt oss å spille noen betydelig rolle i nasjonsbygninger. Vel har  vi klart å løsrive oss fra både Sverige og Danmark de siste 200 årene, og Morten Harket spilte en viss rolle ved opprettelsen av Timor Leste. Men aldri før har Norge spilt en så aktiv rolle i geopolitiske endringer enn denne gangen, og det gjør jo denne dagen enda mer spesiell for oss. Norge har støttet regionen mer enn de fleste de siste førti årene. Vår gave til den nye nasjonen er et nytt riksarkiv og norsk leder av FN i landet. Norske fredsstyrker må landet fremdeles se etter en stund. Men kongehus, regjering og Kjell Magne Bondevik er til stede og kaster glans over Juba i dag. Så får vi se hvor lang tid det tar før kineserne kommer inn med bidrag i landet som faktisk bygger infrastruktur i stedet for å bidra til moralsk støtte til det.

De beste ønsker til landet på dets fødselsdag. Det er bare å ønske det aller beste, at folket får oppleve selvbestemmelsens gode frukter og at de får se at frihet er frihet til å samarbeide, og ikke å skape nye konflikter. Samtidig må vi ikke glemme at overgrep, undertrykkelse og etnisk rensning fremdeles er en del av hverdagen i resten av det opprinnelige Sudan. En mulighet til å engasjere seg, er ved å skrive under en protest hos organisasjonen Avaaz.

Jubel for Sør-Sudans befolkning

Jubeldag for Sør-Sudan. Nytt flagg vaier i Juba. Foto UNESCO

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *