Jeg er nettopp ferdig med å lese Long Way Down, fortellingen om Charley Boormans og Ewan McGregors tre måneder lange reise på motorsykkel fra John O’Groats, Skottlands nordligste punkt til Cape Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske fastlandet. Det er en besynderlig reise, en av de store og klassiske reisene som folk har drømt om siden David Livingstone sivilserte det sørøstlige Afrika, og Cecil Rhodes hadde visjoner om å bygge en jernbanelinje «Fra Kapp til Kairo»som skulle forene dette eventyriske kontinentet og gjøre det til en utømmelig kilde av ressurser for det britisk eimperiet. De krysser fjorten afrikanske land, fra Tunisia og Libya i nord til Namibia og Sør-Afrika i sør. Som litteratur å betrakte er dette enkle saker. Det tar deg to dager å pløye deg gjennom historien, som kort sagt er beskrivelse av veier, av raidernes tanker om veier, om besøk på UNICEF-prosjekter og andre gode tiltak som vil bedre hverdagen for fattige afrikanere. Som sjanger er dette en merkelig blanding, men lettlest er det.

Jeg skal ikke falle i fellen og kritisere de for måten de har gjort dette på. Vi har hver våre måter å leve våre liv, og ingen har rett til å si at min versjon er bedre enn din. Hvis du har tenkt å lese denne boken, så vær klar over at den sier deg noe om det å være på motorsykkeltur med gode venner, og det sier noe om å forfølge sine drømmer. Men du blir veldig lite klokere på det afrikanske kontinentet, forutsatt at du vet litt om det fra før. Og her er kanskje bokens fremste force; for folk uten noen form for kjennskap til Afrika kan dette være en vekker. Spørsmålet er imidlertid hvilke dører den åpner. Etter 15 000 kilomenter på alle typer veier, overnatting i luksushoteller, jordhytter og telt, gjør Charley Boorman seg noen tanker om hva de har utrettet helt på slutten av boka. Han skriver (eller sier, og får noen andre til å skrive det ned):

The enormity of what we’d been able to achieve began to sweep over me… I was suddenly humbled, a little bit of dirt where we stood on the pegs and stuck our elbows out. I thought of the Sudan, Ethiopia, Kenya, I thought of Zambia, Tanzania: all those gnarly, muddy, sandy, potholed roads. It occurred to me that ten years from now, five even, these roads would  be gone, buried for all time under tarmac,. The Africa Ewan and I had ridden through would be changed forever.

Charley  Boorman, Long Way Down, side 327-8

Jeg havnet i diskusjon med noen elever da vi var i Johannesburg. De hadde vært i byen i et knapt døgn da jeg traff de, og noe av det første de sa da jeg møtte dem, var en formulering som jeg stadig møter:

Dette er ikke det virkelige Afrika.

Johannesburg hadde en moderne flyplass, høyhus, flerfelts motorveier, parker og grønne lunger. Jozi var ikke afrikansk, den var en vestlig storby plassert på feil sted på kartet, og dermed ikke det virkelige Afrika. Min kollega tente i bånn da hun hørte utsagnet. Hun har bodd i Sør-Afrika i et par perioder. Var hennes Sør-Afrika ikke det virkelige Afrika? Hva er det egentlige Afrika?

Det er dette jeg lurer på.Er det trist at veien fra Kapp til Kairo asfalteres? Hvorfor er det trist? For vår del? Fordi sandkassen vår forvandles om til en parkeringsplass? Det er veldig enkelt å være kloke på andres vegne, men hvis jeg skulle spurt Charley Boorman og gutten med sårskadene fra udetonerte miner ved grensen til Eritrea, om hva som var best, ville du nok fått forskjellige svar. Jeg kan forstå Charley Boorman. Men disse bildene forsterker et vrengebilde av virkeligheten som vi stadig faller i: Verden som vår lekeplass, hvor tøffe gutter er tøffe gutter, og hvor menneskene vi møter framstår som kulisser for vår filantropi. Det må være sånn. Men det må ikke bare være sånn. Det skal svært mye til å flytte fokuset bort fra oss selv og over på de andre, også når det handler om de andres ve og vel. Derfor syns jeg det er greit at noens første møte med Afrika er boken til McGregor og Boorman. Men jeg syns også at det er greit at de beveger seg videre. Jeg vet ikke om jeg syns det er like greit at de fleste inntrykkene vi kommer hjem fra Afrika med nå til dags er luksusboliger i Sør-Afrika, vidunderlige safarier i nasjonalparker og lange golfrunder på verdens vakreste golfbaner. Det hører med, men det spørs på hvem sine premisser det skjer. Hvem sine stemmer skal vi høre på? Klarer vi være gjester i Afrika på vertskapets premisser, eller er vi bare i stand til å se ting hvis vi kan gjemme oss i våre luksustelt og fem stjerners villaer i sørafrikanske forstader?

Jeg har prøvd å finne afrikanske fotografer i det siste. Det har vært en selsom opplevelse og en nesten umulig oppgave. Bildene av Afrika tatt av afrikanske fotografer er nesten umulig å google seg til. Jeg har trålet nettet og søkt på begrepene «Afrikanske fotografer»,»African Photographers». Det jeg oppdager er at de aller fleste bildene er våre bilder fra Afrika. Afrikas bilder fra Afrika forsvinner i mengden.

Hanne Østby har følgende sitat som header på bloggen sin:

«People travel to faraway places to watch, in fascination, the kind of people they ignore at home.»

Jeg har et postulat: Vi er ikke så interessert som vi tror vi er. Selv på våre lange reiser er vi egentlig mest interessert i vår egen versjon av virkeligheten, og de andre får kanskje lov til å spille rollen som statister. Vi er mer interessert i våre bilde av de andre enn vi er av de andre i seg selv. Eller kanskje det er enda enklere enn det: Egentlig er vi bare store barn som trenger en sandkasse å leke i. Og som vi vet, så er jo Afrika en stor sandkasse.

3 replies
  1. Chi
    Chi says:

    Det burde vært mulig å stjerne innlegg på blogger også ute i det store bloggiverset, ikke bare inne på pyttelille VGB…

    God morgen Geir.

    jeg nikket gjenkjennede til nesten hele innlegget. Det der om Det Virkelige Afrika/Afrika Light… Og vår søken etter den ‘virkeligheten’ vi ønsker å se i Afrika (men helst ikke hjemme i Norge?), det er en viktig diskusjon. Den gjelder ikke bare Afrika så klart, den gjelder alle møter på utsiden av vår egen ‘intimsfære’ eller kulturen vi er født og oppvokst i og fortrolig med. Men på noe vis så er nesten alle de andre kontinentene ‘temmet’, mens Afrika gjenstår som det der…ekstremt eksotiske.

    Jeg tror du har helt rett. Vi er ikke så interesserte som vi later som/tror vi er. Vi er mer interessert i å få vår forutinntatte holdninger og bilder verifisert, ikke smuldret opp. Er ikke den holdningen også en viktig medvirkende faktor i hvordan vi fremdeles ser på f.eks. bistand til Afrika…? Jeg bare tenker høyt…

    Riktig god helg!

    Ps, jeg tror du nettopp gav meg inspirasjonen til å blogge igjen Geir. Jeg kjenner en historie komme snikende… Takk! 😀

    Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Både interessant, tankevekkende og sant, det du her skriver, bruttern. Bare se på brødrene Ertzgaards mange reiser rundtomkring. Vi tar først og fremst med oss nye inntrykk hjem. Våre inntrykk basert på våre erfaringer og med vår erfaringsbakgrunn. Nye knappenåler på kartene i «konkurransen» om å ha vært i flest land. Innimellom treffer vi andre mennesker som gir oss nye tanker. For en stund. Men ganske snart er det den vante dont som råder igjen. Bare ultrasjelden skjer det at de nye knappenålene gir et nytt syn på virkeligheten. Men det skjer det også. Heldigvis. Men jeg tror ikke det gjør verden til annet enn den sandkasse du skriver om. Men kanskje en litt mer innholdsrik og meningsfull sandkasse?

    Svar
  3. Geir
    Geir says:

    Jeg vet ikke om jeg følger deg helt på denne, broder. Det å reise har mange dimensjoner. En av dem er å være på besøk som gjest. Hovedpoenget mitt her er at i for stor grad glemmer vi gjeste- og besøksdimensjonen, der vi i full respekt for vertskapet oppfører oss skikkelig og viser interesse og forståelse for vertskapets verden. Der tror jeg både du og jeg har en utvidet dimensjon i forhold til mange andre. Jeg tror også at reise og besøk fører til refleksjon og forståelse hvis man reiser med den rette holdningen.
    I tillegg kommer knappenålene på kartet og sandkassen. Men vi skal huske på at det ikke er vår sandkasse vi leker i.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *