Alexandra Fuller: Don’t Let’s go to the Dogs tonight

Merkelig tittel, skremmende forestillinger, og forsidebildet er ikke trøstende for de som forventer en koselig bok om barns oppvekst i Afrika. Det er nemlig en tøff og krevende hverdag Alexandra Fuller skriver om i sin svært anerkjente barndomsskildring fra oppveksten på 70-tallet i tidligere Rhodesia, Zambia og Malawi.

Vi kjenner relativt godt historien rundt Zimbabwes frigjøringskamp fra 1965 til 1980. TV-reportasjene fra geriljakrigen var hyppige og grundige, og navn som Joshua Nkomo, Robert Mugabe, Abel Muzorewa og Ian Smith – for ikke å glemme all time favorite Canaan Banana, som senere ble president, var like vanlige og kjente navn som de i dag mer kjente personene fra Sør-Afrika som Desmond Tutu og Nelson Mandela.
Sympatien lå naturligvis på de svartes side, og det var ikke mange gode tanker som ble sendt fra oss til Ian Smith’s neokolonialistiske styre.

Men som i alle konflikter er det en del fortellinger som blir enten ignorert eller oversett. Også i konflikten om Zimbabwe. Det er denne skjulte historien Don’t let’s go to the Dogs tonight handler om. Alexandra Fullers foreldre er forpaktere på hvite farmer. Emigranter fra Skottland til for å få et bedre liv er det arbeidsomme, pålitelige og dyktige, samtidig som de er villig til å ta på seg oppdrag lang utenfor allfarvei – på langdsbygda langt utenfor Bulawayo, midt i konfliktområdet i grensetraktene mot Mosambik, etter krigens slutt på en farm i Malawi før de til slutt overtar driften av en statseid farm et sted i Zambia.

Med unntak av tiden på gården ved grensen mot Mosambik da konflikten var på det hardeste, medførte dette en oppvekst i isolasjon for Alexandra og søsteren Vanessa. Først isolerte alene på farmer uten andre barn i nærheten, senere isolerte som hvite blant svarte ungdommer på de tidligere hvite internatskolene i Salisbury, senere Harare. Det er en oppvekst preget av angst, sinne, barnedød, konflikter, usikkerhet. Om kampen for å bevare den psykiske helsen mot vanskelige odds, om alkoholisme, trofasthet og utholdenhet. Men samtidig er det en sterk historie om familiesamhold, om lojalitet og håp.

Som for eksempel når far plutselig midt på natten blir utkalt for å bli med i patruljer for å oppsore geriljasoldater som krysser grensen fra Mosambik, og du ligger og venter og håper på at han skal returnere. Det er nemlig ikke alltid fedrene gjør det i sånne konflikter. Eller hvordan et barn takler å se moren bli mer og mer avhengig av alkohol for å dempe stemmene i hodet som skapes av frykt og av det å se sitt eget barn dø.

Dette er sterk lesing, og en bok som viser at uansett hvilken side på konflikten man befinner seg, så handler det om levende mennesker som selv ikke kan noe for at de dras inn og blir ofre. Jeg forstår utsagnet fra The Guardian om at dette er en bok som fortjenes å bli lest i generasjoner framover.

Alexandra Fuller er forøvrig skribent for National Geographic, og hadde en større artikkel om Sør-Afrika i juninummeret av 2010-årgangen av bladet.

Sidetall: 310
Forlag: Picador
ISBN: 978-0-330-49019-1
Utgivelsesår: 2002

1 svar
  1. Ståle
    Ståle says:

    Dette høres ut som, som du skriver, sterk lesing. Har en annen bok av Fyller stående på vent i hylla. Har tenkt å lese den ganske så snart. Og deretter kommer nok denne inn i hylla og i lesefanget.
    Selv om det kan være tøff lesning, tror jeg aldri vi kan få nok av bøker som viser at det faktisk er mennesker på hver side av en konflikt, og at det stort sette er «hverdagsmenneskene» som må betale den stiveste prisen for maktmenneskers «spill» – uavhengig av om konflikten kan defineres som «rettferdig» eller ei, slik tilfelle var i Sør-Rhodesia, Sør-Afrika og under den andre verdenskrig. Noe dævelskap er det uansett!

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *