Stor i ord…
Stor i ord, liten på jord sier alle snusfornuftige mennesker som på død og liv skal plassere folk i bås og fortelle de vår puslete og små de egentlig er.

Men denne gangen stemmer i hvertfall første del. Var det ikke jeg som lovte dyrt og hellig for halvannen uke siden at bloggen snart skulle våkne opp fra sommerdvalen og forgylle bloggosfæren med vise ord og kloke betraktninger?

Joda, jeg var jo tilbake med kraft i utspranget 18. august for å hylde min bror fotografen. Men et fislete forsøk to dager senere på å analysere amerikansk politikk og norsk journalistikk i et harselerende og ironisk innlegg om McCain og VG er siste krampeaktige livstegn fra vestkysten.

Og alle spør: Hva er det som skjer der borte i Stavanger?

Sirup

Har du noen gang sittet (suttet?) en sen kveld med en deadline hengende over deg, stilen som skal leveres til Lektor Andersen morgenen etter, oppgaven som professoren skal slakte på neste kollokvie, bokmanuset som skulle vært klart to dager før, og forlaget venter på mailen din med det banebrytende manuset.

Problemet er bare at det kommer ingen ting ut av hodet. Fingeren er limt fast i tastaturet, pennen henger fast i sirupen, hjernen er tom som en amerikansk filmpremiere, formuleringene sitter ikke, og innholdet du gjerne skulle tynt fram befinner seg på den andre siden av et svart høl. Det som proffene kaller for «skrivesperre».

Egentlig skulle sommeren gitt masse tanker og overskudd, skrivelyst og lek med ord. For det er jo overskudd som gir skrivelyst, og uthvilt hjerne som får ideene til å boble fram. Men det gjør de altså ikke, på tross av tre måneder der jeg kunne sove så lenge jeg ville, drikke så mye kaffe som magen orket, trekke så mye frisk luft og suge inn gode inntrykk som skrotten har plass til.

Men det står altså bom stille.

Et Sargossahav av ålsaker

Det kan jo være mange grunner til denne fatale tilstanden:

  • Prestasjonsangst? Begge dere som leser denne bloggen har jo forventninger som jeg ikke klarer oppfylle.
  • Søvnunderskudd? Joda, loggboka forteller verken om tidlige kvelder eller sene morgener.
  • Distraksjoner: Oppussing – et mareritt for en kreativ sjel.
  • Konkurrerende oppmerksomhet: Opprettelsen av en fotoblogg.
  • Fraværet fra datamaskinen er jo en logisk forklaring.

Hva søren skal jeg skrive om…

Men kanskje den egentlige årsaken er så enkelt som dette: Etterhvert som bloggen utvikler seg, blir den også mer personlig. Og ærlig talt så fins det grenser for hvor personlig jeg har lyst til å være overfor verdens befolkning, som i dette øyeblikk sitter og venter på at denne artikkelen skal publiseres. En personlig vinkling på ting er alltid bra, men hvor interessant er det egentlig om jeg foretrekker brunost eller gulost til salamien når jeg lager ostesmørbrød?

Og hvor mange ganger skal jeg fortelle at jeg syns det er fælt at VG misbruker bloggologien, eller at Bush er en busk og at for mye vei er en trussel mot strandsoden på Sri Lanka?

Kort sagt: Hva søren skal jeg skrive om?

Hildring skrev i sommer artikkelen What’s the point? Om blogging. Der analyserer han sin bloggaktivitet de siste månedene, og konkluderer både med at det stort sett er meningsløs aktivitet og at han ikke har tenkt å gi seg.

Jeg syns Hildring er en av de beste bloggene der ute, uavhengig av språk og tema, og jeg forstår til dels poenget hans. I hvertfall spørsmålet om hva vitsen med det er. Jeg kommenterte ikke innlegget hans, men jeg hadde tenkt å gjøre det. Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg har tro på blogging som fenomen, og at det er viktig at folk som frr holder i live den gode debatten og viljen til å mene noe om ting. I tillegg driver han ekstrem god folkeopplysning, på tross av han

stort sett (har)vært opptatt av teknikaliteter rundt bloggingen, som videoblogging,layout og denslags. De store eksistensielle blogg-spørsmålene har jeg latt ligge, i alle fall offentlig

Men jeg skjønner hva han skriver om. Jeg skal ikke påstå at min bloggestillhet fra vestkyksten er et kritisk problem, men ordene sitter langt inne for tiden, på tross av at denne artikkelen nå er på snart 750 ord. Jeg har prøvd, skrevet om foto, bokanmeldelser, kommentarer til ting. Men på tross av forsøkene, så har det altså forblitt «all quiet on the western front….»

Og denne artikkelen er å betrakte som et tvangsforsøk på å komme i gang igjen 😉

4 replies
  1. frr
    frr says:

    Og så har du klart det, og fått meg til å lese alt sammen med interesse. Joda, nå er du igang igjen.

    Jeg rødmer over skryt, men er ubeskjeden nok til å ta det hele til meg. Og du gav meg ideen til et nytt blogginnlegg. Jeg har forøvrig bestemt meg for å la meg drive bloggen, og ikke bloggen meg. Det betyr at jeg skriver når det passer, om det jeg vil, og jeg har bare et halvt blikk på besøkstallene.

    Akkurat nå er jeg og bloggen gode venner.

    Godt at du er igang igjen, mange har ventet, Og i dag beskrev du et fenomen som vi alle kjenner oss igjen i. Og du beskrev det med hÃ¥p om en slags forløsning. 🙂

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Det var jo en trivelig tilbakemelding, Frr.
    Det er en god ting at du og bloggen din er venner, og i det formatet den er nå, er den rett og slett imponerende.

    Jeg tror det er rett holdning å skrive når det passer, og ikke passe når du skriver, for å komme med ei blødme.

    NÃ¥ venter jeg spent pÃ¥ neste innlegg fra deg, mens bloggen min fÃ¥r ta det som kommer… 😉

    Svar
  3. Ståle
    Ståle says:

    Jeg syns du er like forskrudd velformelrt og interessant som alltid jeg, selv nÃ¥r du skriver om ingen verdens ting. Som du gjør her 😉 Du er aldtsÃ¥ per definisjon i gang igjen 😀

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.