Hvem er surest Beatles-gitarene eller Sir Cliff Richard?

I dag kan VG fortelle at Sir Cliff Richard mener at The Beatles spilte falskt.

Den britiske popveteranen Cliff Richard (67 – bare så dere vet det) går til overraskende angrep på The Beatles.

Dagens VG

Joda, det er et fint journalistisk grep å bruke ordene «overraskende» og «angrep». Men alle med et visst gehør vet jo at John og George burde vært mer nøye med å stemme gitaren. Hvorfor heter ellers sangen While my guitar gently weeps? Så at dette er veldig overraskende er vel ikke noe å gjøre en stor sak av.

Men Cliffern har vel også glemt noe: Det er snakk om Rock’n Roll, og i rocken har det viktigste aldri vært å spille rent eller å synge klart. Rock handler om sjel og energi, og det hadde Beatles i bøtter og spann. Og de er ikke de eneste. Jeg nevner i fleng: Bono, Tom Waits, Bob Dylan. Muse, Joe Cocker, Elton John, Lou Reed, John Mayall osv. Jeg vil si det enkelt at hadde Beatles spilt rent, så hadde de ikke vært The Beatles.

Spørsmålet er vel hva som er surest: Beatles-gitarene eller Sør Cliff Richard. Har Cliffern fått for lite spilleoppdrag i det siste, eller?

5 replies
  1. Svein-Harald Strand
    Svein-Harald Strand says:

    Heia Cliffer´n! Alltid skal norske og engelske medier drite ham ut. Særlig nÃ¥r det er spissformuleringer som kan tas ut av en sammenheng. Han har jo helt rett med The Beatles. Med gitarlyden. PÃ¥ noen av sangene. Og det ble jo lagt spesielt godt merke til den gang, da Cliffs backingband The Shadows, perfeksjonistene, hadde vært enerÃ¥dende i fire Ã¥r med en renskÃ¥ren og glassklar gitarlyd! Men har Cliff nedvurdert The Beatles´ prestasjoner generelt? Neppe! Og selv The Shadows´sologitarist Hank Marvin holder jo George Harrison fram som en av de beste gitaristene i sin sjanger – nÃ¥r de andre lot ham slippe til! I et intervju pÃ¥ DVD-en «Final Tolour» (2004) tilkjennegir bÃ¥de Marvin og rytmegitarist Bruce Welch sin beundring og respekt for det nye bandet som kom og detroniserte dem fra tronen. De ble ogsÃ¥ bekjente, og hadde en periode sosial omgang. Nettopp det rÃ¥, upolerte lydbildet var noe av det som imponerte Shadows-gutta og gjorde dem overbeviste om at de hadde en stor framtid foran seg. Det var noe helt nytt i den rytmiske populærmusikken, like nytt som det de selv pÃ¥ sitt vis hadde introdusert med sine historisk suksessfylte instrumentallÃ¥ter og sitt lydbilde fra Abbey Road Studios, som Beatles senere ogsÃ¥ inntok, vel hjemme fra Hamburgs ølkneiper. I et tidligere innlegg her, unnskyldes de første, sure gitarprestasjonene fra The Beatles med at det var rock. Var det ROCK, nÃ¥ plutselig? Nei, det var en ny generasjon av rytmisk POP! Gitarbandbasert BEATMUSIKK. Og etter hvert iblandet ballader. Alt med tekster av en ny type og kvalitet, selv om gamle temaer ofte gikk igjen. Er det pyton at pioneren Cliff Richard, ved innledningen til sitt 50 Ã¥rs-jubileum, benytter anledningen til Ã¥ balansere og nyansere bransjens og publikums stort sett sementerte oppfatninger av alt ved de fire store? De som ikke har ryggrad til Ã¥ applaudere hans dristighet, kan i alle fall vise ham sÃ¥pass respekt at de skreller bort de verste hÃ¥nske formuleringer. En slags intellektuell arroganse i forhold til den ofte ukompliserte populærmusikken, som utgjør en svær og viktig kulturell underskog i befolkningen, har alltid hatt gode vilkÃ¥r i enkelte norske medier, nær sagt uansett mÃ¥lbare musikalske kvaliteter. (Jeg snakker da vel Ã¥ merke ikke om danseband.) Cliff og tildels hans tidligere backingband gjennom ti Ã¥r, The Shadows, er i en viss grad blitt en slags mobbeofre, og det i økende grad etter hvert som de ikke hadde vett og forstand til Ã¥ holde opp – helt og holdent. At Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup, pÃ¥ den første av Shads tre konserter i Oslo Konserthus i 2005, etter Ã¥ ha hørt bare første avdeling, før en snarlig deadline, kritiserer Brian Bennetts strÃ¥lende trommesolo for Ã¥ være altfor lang – OG uten Ã¥ si noe om HVORDAN den var! – ja det er egentlig bare trist, nÃ¥r det kommer fra en av landets fremste kulturjournalister. At det blir terningkast 4 selv fra den kanten, sier jo litt om konserten. Med Aftenpostens terningkast 6 basert pÃ¥ begge avdelinger fÃ¥r vi litt bedre forstand. At VG ikke hadde et eneste ord om noen av de tre fulle hus-konsertene med et banebrytende band, sier ogsÃ¥ sitt. Sjekk ogsÃ¥ VG-deskens imponerende tittelvri da Cliff Richard (67) senere kom til Norge pÃ¥ sin verdensturné for Ã¥ spille i Vikingskipet. UnderforstÃ¥tt: Tenk, han vil ikke gi seg før han blir nødt pÃ¥ grunn av av stemmen! Men den tittelen ble jo for lang. Og den mye kortere som ble brukt, hadde dobbelt bunn og var uangripelig. Trodde de. Heia Cliff. NÃ¥r du innleder 50 Ã¥rs-turneen din til høsten, tør du sikkert ogsÃ¥ kritisere deg selv for de altfor mange dÃ¥rlige albumene med alle de dÃ¥rlige lÃ¥tene og arrangementene du har godkjent de sste ti-femten Ã¥rene, og som er en uforstÃ¥elig og unødvendig dimensjon ved karrieren din. For sÃ¥nn er det jo. OgsÃ¥ de største ikoner i populærmusikken har sine riper i lakken, ikke sant, Cliffer´n? Keiserens nye klær er en fortelling de fleste av oss kjenner, men som overraskende mange stadig vekk mÃ¥ bli minnet om.

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Svært overbevisende, og jeg er er vel så enig med deg som jeg med mitt utgangspunkt kan bli. Jeg gir deg spesielt rett i din beskrivelse av anmeldermafiaen som har segmentert sine egne standpunkter og norsk musikksmak i 30 år nå. Det er de samme folka som sitter der nå som satt der da deg begynte å gro skjegg på haka mi.

    I utgangspunktet var innlegget mitt en kritikk mot akkurat disse sensasjonsjagende journalistene som roper om angrep og overraskelser for å selge mer papir. Leser man artikkelen i VG nøye, kan man raskt lese mellom linjene at det Cliff egentlig sier, er at han bør vurderes høyere som artist enn det han har blitt. Råhet er ikke det eneste kriteriet på storhet, ren lyd betyr også noe.

    Å si at dette er et overraskende angrep på The Beatles er vel å ta litt sterkt i, eller hur?

    Svar
  3. Helge
    Helge says:

    BÃ¥de Cliffern og Beatles er viktige. Helt klart favoriserer jeg Beatles – men personlig smak er selvsagt heldigvis nettopp det – personlig.

    Cliff Richard må nok ellers leve med at hans karrierevalg ikke akkurat tok ham i retning av de aller største. På den annen side var jo det et personlig valg som tross alt besto i å være seg selv. Og for det skal mannen ha kred.

    Svar
  4. Geir
    Geir says:

    Musikalsk sett var vel Clifferns største tabbe at han hev seg på kristenrockbølgen som slo seg opp på slutten av 70-tallet. Men Grand Prix-opptredenene hans hjalp vel heller ikke.

    Det blir vel en diskusjon mellom mainstream og viljen til å tråkke nye spor, og der er vel Beatles et par hakk foran Cliff.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar til Helge Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *