Manuell arbeidskraft.

Manuell arbeidskraft – ikke effektivt, men det skaper arbeid. Foto: Geir Ertzgaard

Det er seks år siden jeg var i Makumba Village sist. Det var første gang jeg tok med en gruppe elever på overnattingstur til den zambiske landsbygda. Jeg har gjort det noen ganger siden.

Makumba ligger i Kalomo Distrikt, to timer med buss nordover fra Livingstone og tre kvarter på grus- og jordveier innover i det kuperte landskapet. Vi overnattet i to netter i hytter de hadde bygd til oss i anledning besøket. Som man ofte gjør regnet jeg med å komme tilbake snart. Men årene har gått raskt, og selv om minnet fra besøket sitter som spikret dro jeg aldri tilbake.

Det tar litt tid til å venne seg til en annen døgnrytme. I seng klokka ni, opp med hanen før soloppgang, å sitte og vente en time på at maten skal bli tilberedt, dusj i kaldt vann under åpen himmel der badet er flettede strå i mannshøyde. Det fins ingen elektrisitet, hyttene ligger noen hundre meter fra hverandre, folk er gjestfrie, til å begynne med entusiastiske  men etter hvert blir de vant til oss. Det går en dag og en natt å venne seg til den rolige rytmen, det klør litt etter ytre stimuli fra TV-skjermer og travelt byliv, men pulsen senker seg, og snart er du inne i det. Etter den andre natten har du det ikke travelt lenger, og du vet at egentlig gjør dette bare godt. Å synke inn i en annen livsrytme, gå rundt og observere, snakke med folk, le og bare være unyttig til stede.

Jeg lovte å komme tilbake med bilder fra besøket. Jeg sendte av gårde noen. Men i mars traff jeg landsbysjefen igjen. Han sa at de må ha forsvunnet i posten. Nå har jeg endelig muligheten til å rette det opp.

Fotografen Joey Lawrence gjorde noe lignende men i et langt større format etter et besøk hos forskjellige stammer i det sørlige Etiopia. Han besøkte, tok bilder, dro igjen, stilte ut bildene og tjente godt på dem. Men de som eide bildene fikk ikke se de. Så han reiser tilbake med bildene – for å gi de tilbake til de bildene tilhører. Et svært så vakkert uttrykk for hva bilder er, og hva respekt er. Mange fotografer har besøkt Omo-folket i Sør-Etiopia, men de har bare reist uten å legge igjen noe.

Jeg kjenner meg litt igjen i dette når jeg ser på bildene mine fra Makumba. Egentlig tilhører de ikke meg. De tilhører Winston, verten vår, og alle de andre. De eier rettigheten til sitt eget liv. Samtidig syns jeg bildene jeg har tatt viser respekt for vertskapet mitt i 2008 på en fin måte. Dessverre har alle andre sett bildene bortsett fra de selv.

Jeg merker at jeg er litt spent. Det er bilder fra seks år tilbake. Hva har skjedd i Makumba siden den gang? Tiden går sakte i Zambia, men den går fort også. Alder og liv har en annen valør. Hvor er de menneskene jeg fotograferte? Er alle der i det hele tatt? Hvordan vil de oppleve å få se seg selv igjen seks år yngre enn de er nå? Hvor er den lille pjokken, eller mannen på sykkel med Juventus-drakt og Nedved-navn på ryggen? Her i Norge går det en vettug diskusjon om hvilken rett jeg som utenforstående har til å komme inn i en verden, være der noen dager og så reise igjen med fulle minnebrikker med bilder som trofeer fra min jakt på eksotiske opplevelser. Jeg trøster meg til fotografen Ken Oppran som sier om dette med å ta bilder av mennesker du kanskje aldri ser igjen. Han sier:

«Tar du bilde av folk, skal du kunne gå tilbake til dem etterpå og vise det frem uten at de blir forbannet på deg.»

foto.no 2008

Jeg skal gjøre som Joey Lawrene. Ta med bildene på en iPad og sende rundt. Jeg skal også ta med ferdige utskrevne bilder og gi de tilbake. Neste uke får jeg se hvordan de tar det. Du kan lese mer om Joey Lawrence sitt prosjekt på hjemmesiden hans.

4 replies
  1. Hamaca Reiseblogg
    Hamaca Reiseblogg says:

    Flotte bilder, Geir! Kjenner følelsen du sitter med. Det er veldig fint å kunne gi noe tilbake =) Jeg tror de du tok bilder av for seks år siden kommer til å synes det er kjempegøy å se sitt yngre selv. Mange steder i verden er tilgangen på kameraer mye dårligere enn her, og da skulle man tro at de få minnene som finnes er veldig dyrbare. Ha en flott tur!

    Svar
  2. Renates Reiser
    Renates Reiser says:

    Tankevekkende og interessant skrevet. Man tar jo en liten bit av menneskene man fotograferer på reisende med seg, og det skulle jo i grunn bare mangle at de selv ønsker å få igjen litt. Jeg synes også det er greit å gi en liten slant eller en gjenstand til de jeg fotograferer når jeg reiser, men de fleste setter mest pris på et takk og et smil, samt å se bildet etter det er tatt. Vil tro menneskene fra Makumba ble kjempeglade da du kom tilbake med både bilder og gamle minner!

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Det ble de, og et eller annet sted på en harddisk i nærheten ligger en oppfølgingsartikkel. Den handler blant annet om at vi har et mer fobisk forhold til bilder hos oss enn det vi mener å tro andre har i andre deler av verden. Veldig hyggelig at du likte teksten.

      Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.