Smart læring og smarte løsninger

Først i kveld (vi skriver 30. oktober 2016) skjønte jeg at det jeg har drevet med i klasserommet de siste fem årene har et fagbegrep knyttet til seg: Konnektivisme.

Jeg deltar i Smart Læring 2.0, et videreutdanningskurs om skole og IT i regi av Arne Krokan og NTNU. Som del av kurset skal jeg skrive et blogginnlegg. Som gammal blogger faller det seg ikke tungt. Verre er det å skulle skrive om et tema som til nå har vært så langt fra bloggen min sin karakter som dette, derimot…
Les mer

En dag med Fujisan

Tidig morgen ved foten av Fuji, Japans hellige fjell. Et par timers reise sør for Tokyo. På en klarværsdag skal den sovende vulkanen være synlig fra hovedstaden. Kanskje dette var tilfelle denne morgenen, for været kunne knapt være klarere.

Fujisan

Det nesten perfekt søyleformede fjellet troner over omgivelsene her nede. Drøyt halvannen mil fra toppen, hvis en skal tro skiltene, er fristelsen stor til å se om det hvertfall er mulig å nå foten av den berømte vulkanen.

Derfor bærer det inn i det som mest av alt ligner en tropisk skog med blanding av nåle- og løvtrær. Bare lyden av sykkeldekkene, fremmed fuglesang og min egne tunge pust bryter stillheten. Innover og oppover. Forbi førte basestasjon,en sjappe som selger både mat – og endra viktigere: drikke. Den lange, stendig stigende bakken krever sitt av en halvgammel, halvfeit og heldvask trønder.

Skogen ved Fujis fot

Etter halvannen time oppover, r, er det fortsatt ikke annet enn skog å se. En litt annen type skog, kanskje, men fortsatt skog. Fuglene kvitrer, et svart ekorn hopper over den smale veien som for lenge siden fikk sitt asfaltdekke. Men ingen glipe i skogen er å ense. Ber en gradvis endring fra løvmominerende til nåledominerende skog.

Rundt neste sving skimtes himmelen. En himmel som ikke lenger domineres av klart blått, men av grå skyer. Og siden det fortsatt er uklart hvor langt det er igjen til foten av fjellet, konkluderer den heller makelig anlagte trønderen med at nok får være nok. Målet var å se Fuji, ikke skog.

Senere på dagen, på en høyde over Kawaguchiko, er det fortsatt klar sikt i retning Fujisan. For japanere er Fuji et hellig fjell, og for å vise ærbødighet, er den vakre toppen gitt tilnavnet «san», tilsvarende det de gir personer de ønsker å ære.

Fujisan innhyllet i skyer

Men nå har toppen hyllet seg helt inn i skyer. Bare skråningene vises klart i den begynnende rødmen av kveldssola.

En ny morgen git likevel en ny nulighet til å hilse Fujisan.

Obon, en japansk høytid

En av årets store høytider i Japan. Obon, sjelenes festival. En tid da mange reiser til det de ser som sitt hjemsted. For sammen med sin familie å ønske de dødes ånder velkomne tilbake og ære dem med Bon-Doridanser.

Obon i Wakkanai

I Japans nordligste by, Wakkanai, bare knappe 4 mil sør for russiske Sakhalinøya, møter alle aldersgrupper til en tradisjonell dans på byens torg. Noen har pyntet seg i sine tradisjonelle drakter, for å delta i dansen mens andre velger å delta i mer hverdagslige klær.

I denne nordligste  japanske utposten, som til å begynne kan virke litt ugjestmild, er det denne kvelden latter og glede som dominerer. Og barns alvor i den tradisjonelle dansen som de famlende  forsøker å kopiere sine foreldre og besteforeldre

Tradisjonene lever i Japan. Og det fyller togene med langveisfarende som vil hjem. Og en skarve nordmann som forsøker å lære mer om et land som oppleves båe kjent og fremmed på en gang.

Den stille storbyen – et førsteinntrykk av Tokyo

Det er kveld i Tokyo. Første kveld. Den varme dagen holder på å slippe taket og overlate tida til kveldens mer svalende timer.

Kveld i Tokyo

Litt forvirra står jeg utenfor keiserens hage, i nærheten av skyskraperne som utgjør regjeringsbygningene. Det første møtet med byens metrosystem var heller utfordrende. Ikke fordi det var uoversiktlig, men forklaringen om hvordan kjøpe billett bare var tilgjengelig på japansk på den automaten jeg fant. Men en vennlig tilfeldig sjel var nøkkelen til utfordringen. I det hele tatt har det vært lett å finne vennlige tilfeldige sjeler her. bare still deg opp og se ut som den forvirra utlendingen du er, så kommer det noen forsiktig bort og spør om du kanskje kunne trenge litt hjelp. Eller spør en forbipasserende, så følger hun eller han deg videre til du er på rett lei.

Millionbyen Tokyo er klodens største ansamling av mennesker. Det er nesten uforståelig midt i hjertet av den – eller hvor som helst ellers. Ja visst er det mye folk her. Men det aller meste foregår i stille former. På metroen står og sitter nesten alle med blikket godt festet i sin egen mobilskjerm. På gater og avenyer glir trafikken stille forbi nærmest uten et tut. Over fotgjengerfeltene svermer utallige mennesker nesten uten en lyd. Langs gater og torg vandrer titusener – stort sett målrettet. Men noen sitter også i stille samtale eller med blikkene festet i sin bærbare skjerm.

Før ankomst hadde jeg hørt at Tokyo var en velordnet by. Og foreløpig bekrefter inntrykkene dette. Men stillheten og roen overrasker meg. Ikke noe minner om Romas eller Dar Es Salaams hektisk tutende trafikk. Menneskemylderet er oversiktlig, ikke det totale kaos som førsteinntrykket av Yangon eller Kairo. Ikke er det folketomt heller, som en mandag kveld i en norsk by eller Dubai like før Ramadan. Det er flust av folk og mye trafikk. Men det er stille. Nesten merkelig stille. Jeg blir stående og nyte denne overraskelsen mens utallige andre dempet beveger seg forbi.

Soloppgang

IMG_2851Noen timer etter soloppgang i Trondheim. Bortenfor skyene, i hvert fall. På Skansen stasjon tikker klokka. 9.03, står det. Og noen sekunder. Ett minutt er gått siden toget skulle vært her. Og jeg nyter stillheten denne søndagsmorgenen. Jeg skal til et land hvor alle togforsinkelser over ett sekund rapporteres videre oppover i systemene. Kulturforskjell, kan man vel si. Men det er jo det reise handler om. Å oppleve andre kulturer og å lære av dem.

Landet som skal utforskes etter neste soloppgang er også det landet hvor dette himmellegemet står opp, skal en tro noe av det en har hørt opp gjennom oppveksten. Japan. Nippon med deres eget ord. Eller enda bedre: 日本国. Ikke det at jeg vet fram eller bak på akkurat de tegnene, da… 127 millioner mennesker fordelt på et areal som er litt mindre enn Norge. Noen som sa at vi ikke hadde plass til flere innbyggere her til lands? Spørs om japanere er enige i det…

Tokyo. En by med knappe 7 ganger flere folk enn vi kan skrape sammen her på berget. Verdens største med vel 34 millioner innbyggere. Noen få av dem er norske. Virkelig en by som aldri sover. Og et sted hvor alt skal være ryddig, systematisk og ordnet, etter hva jeg har forstått. Er nok nødvendig også, det, hvis en slik mengde mennesker skal kunne omgås.

Reisen lukt øst vil gi et lengdesnittsinntrykk av landet. Etter noen dager i Tokyo går ferden inn i landet og opp i høyden. Til det som omtales som de japanske alper. Her holder særegne fjellaper til. Aper som om vinteren basker seg i varme kilder. Selv om det er sommer nå, er håpet at de vil vise seg for en langveisfarende.

Fra midt går ferden nord. Helt nord, faktisk. Med tog til den lille byen Wakkanai hvor du på en klarværsdag kan se over til Russland og Sakhalin-øya. Målet for denne delen av reisen er å utforske nord og vandre i vulkanske landskap på øyene et par timers båttur inn mot det asiatiske fastland.

Fra nord tar toget meg sørover igjen. Litt sør for Tokyo og til foten av Fujifjellet. Dette nærmest ikoniske hellige og perfekt kjegleformede vulkanske fjellet som står så sterkt i den japanske folkesjel. Galdhøpiggen ganger 1000 eller noe slikt, kanskje.

For meg ville det ikke vært mulig å besøke Japan uten også å besøke Hiroshima. Byen som ble jevnet med jorden i en kjernefysisk ildkulde og som drepte hundretusener. Byen har reist seg fra asken. Flere ord om hvorfor dette reisemålet er valgt er vel neppe nødvendig.

Avslutningsvis tar Shinkansen-toget meg helt sør på den tredje av Japans hovedøyer, Kyushu. Noen dager i ro og mak ved en vilkansk sandstrand og kort reise til en av Japans høyst aktive vulkaner. Kanskje jeg en kveldsstund kan fange glødende vulkansk aske som kaster seg ut av krateret. Ja, med kamera altså. Ikke hendene.

Så gjenstår det å se hva Nippon kan lære meg. Av møte med mennesker, kultur og natur. Et famlende forsøk på et «Konnichiwa»og et lett bukk får bli første forsøk på å tilpasse meg denne gamle ærverdige kulturen.

Sayonara!

Ansiktsløfting, fokus og nye reiser

Noen bruker førti år på å besøke alle verdens land. Andre bruker førti år bare på å bestemme seg for hvordan reisebloggen skal se ut. For ja, du leser riktig. Vi har endelig bestemt oss for hvordan www.ertzgaard.net skal ta seg ut. I mange år var vi fire blogger med felles paraply, med ulike tema som litteratur, samfunnsdebatt og kommentarer, foto og reiser. Les mer