(Forkortet versjon av en artikkel publisert på Frilynt Folkehøgskole 31. oktober 2010)

Kulturbombardement

Bombarded by Culture/Kulturbombardement

Jeg er nettopp tilbake fra Etiopia. Loppene klør virtuelt og virkelig, og fremdeles befinner oppevelsene seg et sted i bevissthets-sfæren mellom erfart og arkivert. Det er en fin plass å ha de. Sammen med elevene har jeg opplevd masse, tankespinnet går fremdeles, erfaringene er verken konkludert elle segmenterte enda. Opplevelsene er fremdeles spill levende et sted inni meg.

Vi besøkte Lalibela, kongebyen og en av Etiopias hellige byer hvor kirkene er gravd ut i stein rett fra fjellet, et særegent syn der de i stedet for å reise seg på bjerget ligger nedmeislet i fjellet som en inversjon av de stolte reisverkene som vi er vant til at kirker skal være. Det tok 24 år i meisle disse kirkene ut av fjellgrunnen. Hadde Lalibela vært et sted i Europa eller Midtøsten hadde byen vært å regne som en av verdens syv underverker. Men Lalibela ligger utilgjengelig til, har vært stengt for tilreisende av politiske og religiøse årsaker, og det er først de siste ti årene at verdens turiststimer virkelig har fått øynene opp for dette stedet.

Men nå er vi altså her, en flokk spørrende elever og på et sted de ikke hadde hørt om for tre måneder siden, og det tar ikke lang tid før vi møter de vennlige guttene (alltid er det gutter, i mange aldre) som blir venner med oss, som vil bære de tunge kamerabagene våre, som forteller om drømmene sine og om hvor vanskelig det er å være ungdom på et sted der mangel på penger til skolegang reiser en mur mellom drømmer og virkelighet. De per ikke om penger, men de vil gjerne ha ei t-skjorte, og kanskje en penn og en e-postadresse. Koselig, uskyldig og vennlig. Helt til en av elevene forteller at en av guttene de snakket med ble tatt av politiet, og hun hadde ingen forklaring.

En dag senere er vi på fjelltur, og får følge av ti-femten av disse vennene våre. Fremdeles vil de hjelpe oss og bære for oss, bli våre venner. Men i dag er vi skeptiske, litt mer tilbakeholdne, bitt av gårsdagens erfaring og det som etterhvert oppleves som mas. På vei får vi bekreftet at det er noe som ikke er som det skal være. Poiti med skarpladede geværer står på stien foran oss, våre ledsager sprer seg raskere enn en sebraflokk angrepet av løver. Nede på hotellet får vi vite at 17 stykker ble arrestert for å ha plaget turister, enten må de betale en bot, eller jobbe ti dager hardt veiarbeid.

Vi får høre at I Lalibela har myndighetene bestemt seg for å ta Ondet ved roten. I ti år har selvutnevnte amerikanske velgjørere reist til Lalibela og lignende byer, plukket ut seg unge gutter og jenter som det vil velgjøre for. Her er 2000$ rett i hånden. Bruk det til skolegang, gjør noe ut av deg, og jeg skal kjøpe deg et bedre liv. Vestlige filantroper med for mye penger hopper bukk over organisasjonene som vet hva det vil si å gjøre vel, og korrumperer sinnene til guttene som heller vil drive gatelangs og leve på penger fra dumme turister. For ti år siden var det helt umulig. Nå er det nesten ingen ting igjen av det i denne byen på rundt 20 000 innbyggere. Men det er disse folka vi møter, og som skaper det sterkeste inntrykket.

Vår reaksjon er først skuffelese. De var ikke så uskyldige, disse snille og imøtekommende ungdommene. Så irritasjon: De ville lure oss. Disse menneskene er ikke til å stole på. Plutselig blir vi bombardert av inntrykk som vi ikke helt er i stand til å sortere. Vi liker det i hvertfall ikke. Overveldes er kanskje det mest dekkende ordet.

Men vi er ikke mors beste barn vi heller. Vi slenger oss på gatebarndansen, og foran oss er alltid kameraet. Mennesker er ikke mennesker, men motiver for våre album, slideshows og blogginnlegg når vi kommer hjem. Selv om våre intensjoner er de aller beste, er det tryggest å gjemme seg bak noe, og kameraet og fotballen er gode kulturelle airbager som tar av støten for det kulturelle bombardementet vi utsettes for. Samtidig er det vanskelig å se at vi, få som vi er i et bybilde uten for mange som er lik oss, også bombarderer gatene i Lalibela med kameraene våre og vår kulturelle ryggsekk som er så svær at vi selv ikke ser den.

Dette stemmer jo ikke med idealene. Våre reiser skal være kulturmøter, mennesker som treffes og utveksler liv og erfaringer. Men etter Lalibela ser vi det enda en gang tydelig at det er en skorpe mellom oss og de andre. Denne skorpen kan virke ganske så tykk og vanskelig å prelle av. Våre negative reaksjoner på det første tilsynelatende positive møtet tar vekk noen illusjoner og erstatter den med skepsis. Men vi blir flere dager i Lalibela, og ser etterhvert mer av Etiopia. Vi blir vant til pulsen i landet, og til menneskene. Vi skjønner at det som skaper denne skorpen er fattigdom. Når vi møter middelklasseungdom i Addis, er mistenksomheten og opplevelsen av å bli utnyttet vekke. Da snakker vi person til person, ikke objekt til objekt.

Før turen hadde vi en diskusjon om hvorvidt nære kulturmøter er gode og nødvendige på våre turer. Konklusjonen var ganske overraskende: Nei, kanskje er det noen ganger bedre å erkjenne sin rolle som observatør. Vi fikk støtte til dette da vi etter turen hadde besøk av filmskaperen Prudence Uriri på skolen vår. Det beste vi kan gjøre, sa hun, er å observere og fortelle våre egne historier, å fortelle det vi selv ser, og ikke late som vi gjør noe annet. Også dette var overraskende, der vi har prøvd å inprente elevene på forhånd hvor viktig det er å formidle de andres historier. Men vår historie i Lalibela og Etiopia er nettopp denne: Skuffelsen over skorpen som fattigdommen skaper, og hva det gjør med oss mennesker. Men også refleksjonen over hvorfor ting er som de er, og at et dannet menneske forholder seg til dette og lærer av det.

3 replies
  1. Silje
    Silje says:

    Hei Geir

    Sitter og går gjennom Sonitus-feeden og kom over dette innlegget fra deg.

    Du setter ord på noe vanskelig her. Jeg kjenner igjen reaksjonene og hvordan vi forsøker å forholde oss til omgivelsene og spille vår rolle fra egne erfaringer, så vel som student-ekskursjonene. Dessuten har jeg sittet på et par de-briefinger der utvekslingsstudenter har forsøkt å forklare noe av det samme.

    Dette kan, til en viss grad, være en grensesprengende erfaring med tanke på egen komfort-sone. Man lærer mye om seg selv i møtet med andre. Mye som er viktig å ta med seg videre.

    Ps, jasså. Du sliter med loppebitt du også? Da er vi to. 🙂 Det er lenge siden sist. Heldigvis.

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      VIktig og nødvendig vil jeg si. Det er derfor det er viktig å reise, men kanskje enda bedre at man reiser i en kontekst der det oppfordres til refleksjon og lærdom, ja faktisk tvinges til det. Alt for mange backpackere og finturister drar til Afrika med sine i utgangspunktet åpne sinn og kommer tilbake med urefleksjoner som bare forverrer situasjonen.

      Loppebitt, ja. Ikke si det til noen, for da blir jeg truet med karantene. Og: Så fint å være inne på Sonitus igjen da. Det er lenge siden nå;-)

      Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Godt skrevet om noe enhver som våger seg ut av det vante møter, tror jeg. Følelsen av å være utnyttet kan være sterk, men betraktningene dine om «hva så?»peker en vei videre. Veldig veldig bra bloggpost!

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *