I dag har vært en litt spesiell dag, skal jeg si dere.

Ikke nok med at han store mannen med lite hår, daxebestepappa, har vært hjemme hele dagen så vi gutta ikke har fått fred, men jeg har hatt stordag også! Åtte menneskemåneder har jeg blitt. Stor gutt, syns jeg selv. Så stor at jeg nå er lengre enn papsen, men ikke fullt så sterk og tøff enda. Men jeg har da begynt å prøve meg på litt papsebryting

Les videre »

Det er noe de har i bladet Dachshunden, skal dere vite. Ikke nok med at jeg var alle dachspikers drøm på framsida av julenummeret i fjor og Daxán var det for fire år siden, men i år har de gitt oss gutta noe å kose oss med. Jærdachsbeibene Huldra, Sita og Janka.

Er de ikke fine dere? Og jeg er så heldig at jeg kjenner dem. Iaffal to av dem, for Huldra og Sita passa meg masse da jeg var liten valpegutt, og så har jeg vært på besøk hos dem flere ganger etterpå. Og Huldra bodde her sammen med meg en hel måned i fjor. Snillere mammakompis finnes ikke! Og så er det en lekkerbisken til der, kjære deilige Ella. Mamman til valpene som jeg er pappa til. Og dermed mamman til kompissønnen min Har mye å takke Jærdachsene for, jeg! Så jeg koser meg med bladet denne gangen. Og så er jeg littegranne stolt også, for…

Les videre »

Det er så sært atte! At verden plutselig forandrer seg sånn. Sånn helt uten å si fra. Nå som jeg endelig var begynt å bli vant til den!

For i dag var det ikke grønt ute, slik det var da jeg ble født og da jeg flytta til papsen og daxebestepappa. Eller gulbrunt som det har vært de siste månedene, men helt hvitt! Kritthvitt, hva nå sånn kritt er for noe, da, for det har jeg aldri sett….

Les videre »

Tenk det, dere, at jeg i dag har bodd sammen med papsen og han derre tobeinte daxebestepappa halvparten så lenge som jeg bodde sammen med mamsen og de andre jærdachsene. Jeg har vært en trønderdachs i fire uker – 1/3 av livet mitt!

Og du all verden så mye som har skjedd på disse ukene! Og det samtidig som de har gått kjempefort.

Les videre »

Det er underlig hvor fort det har gått, dette, å bli vant til – ja nesten avhengig av  - å ha en liten kompis-sønn diltende i beina nesten uansett hvor jeg går. Eller løper. Eller hva som helst, for den saks skyld.

For vi er mye sammen, vi to. Sammen med daxepappa også, selvsagt, men mest av alt bare oss to. Og vi har så mye mer felles enn det daxepappa har med oss. Vi ser liksom verden på samme måte og fra omtrent samme vinkel. Og dermed deler vi alt sammen mye mer enn jeg har opplevd noen gang før. Alle deilig-ufyselige lukter som daxepappa ikke vil vite av, kan vi meske oss med sammen, for eksempel – helt til han tobeintingen finner ut av det. Og da kan vi stikke hver vår vei slik at den store mannen med lite hår ikke får tak i begge to. Stor stas, skal jeg si

Eller bare det å ta en liten rast sammen, kjenne nærheten og den gode lukta av liten valpesønn smyge seg tett inntil meg for å få trygghet og kos. Eller for å leike. Syns forresten daxepappa har vært veldig flink, for han lar meg få mye av ansvaret med å oppdra Lillegull, og det er en oppgave jeg mestrer med glans og vokser med dag for dag. Føler meg plutselig mye større enn noen gang før. Ja voksen, føler jeg meg. Men ikke så voksen at jeg ikke kan herje, må vite Eller så voksen at jeg ikke trenger kos av daxepappa, heller. Og av og til syns jeg at daxepappa får ta over ansvaret, for det er måte på hva en kan vente av en nybakt pappa. Daxebestefarer må også ta litt av jobben – iaffal all den jobben jeg syns er kjedelig…

Men du så stas det er å være far og sønn.

Det skjer så mye for tida. Så mye at jeg nesten ikke klarer å følge med! Kanskje ikke så rart, egentlig. Er jo ikke 9 uker gammel enda.

For åtte dager siden trodde jeg at alt var slik det skulle være bestandig. Mamma Ella og alle søsknene mine som har vært der bestandig og alle de andre fra Jærdachs var der de skulle være. Og jeg også. Og så begynte det å skje merkunderlige ting. En av brødrene mine forsvant sånn mystifistisk på fredag. Og på lørdag forsant to til. Helt uten forvarsel eller noe som helst. Også på søndag forsvant jeg!

Og siden har jeg bodd sammen med pappa Daxeé og daxebestefar oppi en plass som heter Trånnjæmm eller noe slikt. Eller iaffal nesten. For en dag her forsvant vi alle tre igjen. Til Værdarn og daxeoldemor.

Og der har jeg fått masse god mat og sovet mye og lekt med pappa og kosa med daxeoldemor og gått på tur med daxebestefar og bæsja og tissa inne (bare for å erte menn’skene ) og i det hele tatt opplevd mye nytt og annerledes..

Men det er nå rart at alt det nye skal skje så fort også så tett innpå hverandre, da.

Du kan tro livet mitt plutselig har blitt forandra de siste dagene. Noe så voldsomt! For en stund siden fortalte jeg at jeg ble pappa og at en av de fem tassene skule flytte hjem til meg. Vel, nå har det skjedd!

På søndag stakk daxepappa bort, og jeg trodde han skulle på jobb – litt rart siden det var søndag, men han gjør da mye rart, så jeg tenkte ikke så mye på det. Og så kom Morten på besøk, som han ofte gjør når daxepappa er stukket av sånn, og tok meg med på tur. Les videre »

For ei stund sida havna jeg i det våte element, nedi fjorden min, også kalt Trondheimsfjorden. Med finvær og spennende ting å oppleve når vannet ikke ville besøke blåskjellstranda en stund. Fjære kalles det visst når det stikker til havs.

Med fine og store steiner å få overblikk fra, kunne jeg skue utover mitt rike – og se ferga surre fram og tilbake til Fosen som ei forvirra vegglus. Les videre »

For ei uke sida våkna daxepappa og jeg mye seinere enn jeg er vant til på tirsdager. Og daxepappa fortalte at han ikke skulle på jobb fordi det var den søttendes. Ikke aner jeg hva «søttendes» er, men jeg er veeeldig glad i den dagen uansett. Fordi da har vi tid til hverandre, begge to. Ikke bare jeg, men også han tobeintingen.

Og vi kosa oss sammen med å dra på tur ut og opp. Opp i fjellet. Til Meråker og Teveltunet, kalte daxepappa det. Samma for meg, tenkte jeg, bare det er ut hvor det yrer av liv og kribler i nesa av alle de spennende luktene og i ørene av lydene og munnen av smakene og alt sammen.

Så der rusla vi sammen. Siden det ikke var noen andre enn oss og noen småfugler, fikk jeg tusle rundt på egenhånd uten å måtte styre han derre tobeinte kompisen med bånd. Les videre »

Det har gått en stund siden jeg var innom og fortalte om livet til verdens flotetste dachsemann: meg! Det er det mange grunner til, men viktigst er nok at daxepappa ikke har fått somla seg til å kjøpe dachsetastatur til meg – og da er jeg avhengig av å ha han som sekretær. Og det er en ustabil arbeidskraft, må vite.

Men det er ikke bare derfor det har gått sånn lang tid siden sist. Jeg har hatt litt av hvert å styre på med. Og det viktigste av alt skjedde forrige søndag morgen. Littebittegranne før klokka fem om morran, faktisk. Men det visste verken jeg eller daxepappa noe om. Før telefjongen hans ringte, og jærdachsmamma viska atte hvis han skyndte seg, så ville han sikkert få med seg fødselen av nummer to. For nummer en, storebror i kullet, hadde kommet til verden få minutter tidligere. Jeg hadde blitt pappa!

Til sammen kom det hele fem søte små, nusselige, deilige blandinger av vakre Ella og meg  den morgenen. På frigjøringsdagen. Og snille I sin konfirmasjonsdag! Fem nurk i en herlig blanding av nydelig brunt og «blækk ænd tæn» som det heter på utenlandsk! Tre gutter og to jenter. Pappa til fem stykker i løpet av en morgen. Ikke verst! Les videre »