Jeg har vært vekke fjorten dager og kommer hjem til et forslag om å opprette asylsmottak i Afrika. Innspillet er et forslag for å imøtegå snikislamiseringen av Norge. På mange måter forstår jeg hvilken tanke som ligger bak, men godvilje og klokskap er ikke alltid to sider av samme sak.

Jeg har vært i femten land på femten dager. Det gjør meg ikke til ekspert på Europa. Heller ikke på et eneste av de femten landene. Det eneste jeg har fått betydelig større kompetanse på, er tollsystemer og veistandarder på europeiske motorveier. Men jeg har vært i noen byer. Det jeg ser i Berlin, Praha, Trieste, Vaduz, Strasbourg, Luxembourg og Amsterdam er at det noen frykter allerede er her. Hva er det man frykter? Mennesker som du i bakhodet vet ikke var her for femti år siden, men som er her nå. Hudfarge er ikke lenger uttrykk for nasjonalitet, bare for gener. Aller mest tydelig var dette i Amsterdam, hvor hudfarge på ingen måte var mål for hvem du var eller hvor du kom fra. Det eneste som avslørte din tilhørighet var språket. Men i større eller mindre grad var de andre byene og resten av Europa små amsterdammer av mangfold. Det var en god opplevelse.

Jeg skulle ønske at man konsentrerte seg om å gjøre det best mulig for de som er her, og kanskje trodd på at når mennesker lever godt sammen nå, dannes grunnlaget for at de også vil leve godt sammen i framtiden. Norske asylmottak i Afrika, respektløst som det er overfor flyktninger, Afrikas rett til å være seg selv  (som igjen blir sett på som et perifert sted underlagt norsk mynidghet – jeg ser for meg kenyanske myndigheter opprette et flyktningemottak for politiske flyktnigner fra Bolivia på Smøla. De hører jo tross alt ikke til i Kenya), er et uttrykk for at vi vil unngå det vi frykter skal skje i framtiden i stedet for å gjøre vel det som allerede er tilfelle nå.

I The Reluctant Fundamentalist skriver protagonisten, en pakistans trainée i et velrennomert analyseselskap, om sitt opphold i New York:

In a subway car, my skin would typically fall in the middle of the color spectrum. On street corners, tourists would ask me for directions. I wasm in four and a half years, never an American; I was immediately a New Yorker.

The Reluctant Fundamentalist, av Mohsin Hamid, s. 55.

Norge er ikke det det var, det er heller ikke det det blir. Det er det det er. Det er vel noe av dette jeg ser i Amsterdam og som den motvillige fundamentalisten opplever i New York: At hos oss føler man seg som menneske, ikke som en nasjonalitet, at det å være menneske er det samme som å være en borger av verden, og ikke en borger over eller under verden.

2 replies
  1. Erik
    Erik says:

    Veldig godt sagt Geir og jeg er selvsagt veldig enig. Det kan være skremmende å lese mange blogger og ikke minst høre på FRPere hvor redde folk kan være for alt som er nytt eller litt anderledes. Virker som om mange synes det er vanskelig å innse at man lever i en verden under konstant forandring.

    Tviler på at alt var så mye bedre før i tiden. Jeg personlig liker hvertfall kebab bedre enn raspeballer 😛

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Det kommer an på hva slags raspeballer ;-P. Men du har rett. Jeg tenker bare på hvor annerledes det hadde vært hvis vi i stedet for fryktpolitikken hadde sett på hvert eneste menneske som kom til landet som en ressurs som vi tok i mot med åpne armer og kjørte gjennom et apparat for å gjøre vedkommende til en samfunnsnyttig person. Både vi og de enkelte har behov for det. Det er mennesker som kommer til oss som ressurser, men uten kostnadene ved å gi dem 24 års oppdragelse før de kan bidra.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *