Disneyland fra solsida

Vanskelig å fatte seg i korthet etter et par dager i Disneyland. Ihvertfall hvis man skal prøve å ta dette seriøst – det skal man jo.
Jeg har prøvd å beskrive førsteinntrykket mitt, og sammenligner parken med Dubai og Sharm el Sheik. I dag liker jeg Disneyparken bedre, og lurer på hvorfor. Jeg har notert ned noen stikkord som kanskje gir en forklaring.

Sharm el Sheik og Dubai er nesten perfekte i måten de framstår på, men hvor blir det av sjelen? Min tanke om disse to stedene: De prøver å tilby noe som liksom skal være ekte. men som ikke er det. Tar du vekk staffasjen er det ingen ting igjen annet enn ørkensand og to fiskerlandsbyer. Både Dubai og Sharm el Sheik har det som felles opprinnelse.
Disney-verdene prøver ikke å late som om den er virkelig. Den er bare en drøm. Den prøver ikke være noe annet enn en lek. På den måten blir den mer virkelig enn virkelighetens drømmeslott. Og det er lettere å akseptere enn de sjelløse framtoningene i Midtøsten.
Jeg blir fascinert av hele mentaliteten i Disney-konseptet og får skikkelig lyst til å finne ut hva dette egentlig dreier seg om. Hva er det som gjør at britiske småbarnsfamilier med mor, svigermor, tante og halve nabolaget tar turen hit en påske. Eller at italienske ungdomsgjenger med mødre og overengasjerte fedre ofrer dager og penger på dette – uten å bortforklare det med at de gjør det for ungene, for de har ingen unger med seg. Hva er det som applererer til oss alle sammen? Skrev på en lapp: Er dette mitt livs lydspor? En ikke fremmed tanke når du rusler rundt i to dager uten et sekund med stillhet fordi det hele tiden «pompes» Disney-musikk ut fra høytalerne. Jeg føler at jeg beveger meg i en film, og det er vel kanskje også hensikten.

Sol er bedre enn regn. Men hvis det er et europeisk folkeslag jeg hater, så er det italienere. ALLE italienere oppfører seg likt over alt, om det er på turistbusser i London, ved bassengkanten i Naama Bay eller i Disneyparken. De snakker høyt, veldig høyt. De går i flokk, store flokker. De sniker i køer, mange og lange køer, og de gjør det med den aller største selvfølgelighet. Og det er ingen generalisering. Alle samme gjør det!
Og da blir det ekstra irriterende når du må stå i kø sammen med dem i 70 minutter for å sitte i en båt i to minutter som skal gi deg følelsen av å seile nedover en tropisk elv med sjørøvere på alle kanter og med byer som ramler sammen i ruinhauger rundt deg.
Hvorfor fins det italienere?

Men det gjør ingen ting på en dag som denne. For sol er bedre enn regn. Vi hadde tenkt å bruke litt av dagen i parken. Men det var så fint der. Så flotte farger, så mange ting å gjøre, så deilig å bare rusle rundt i det fine parklandskapet og kikke på folk – og vite at du har god tid fordi du i løpet av to dager faktisk rekke over det du vil rekke. Derfor kan du gire ned og nyte at ungene syns dette er gøy. Du kan faktisk tåle å vente i køer i lange minutter, fordi du vet at Disneyland er posjonert ut slik at du faktisk kan rekke alle de tingene du vil rekke og samtidig slappe av.
For hadde parken vært større, hadde du ikke hatt nubbsjangs til å komme over alt. På to dager rakk ikke vi det heller, men vi valgte vekk det vi ikke gadd, og så tok vi resten vel vitende om at dette hadde vi tid til.

Noe utrolig? Ja, et av høydepunktene var faktisk den barnsligste programposten av dem alle: Attraksjonen «It’s a small world» i Adventure Land. Hele verden samlet på et sted i figurer helt lik hverandre bortsett fra kostymene og de tingene de gjorde. Du seiler på en elv og ser på alle disse søte, små figurene og syns at alt er bare vanvittig søtt mens høytalerne rysler ut sangen «It’s a small world after all», og mens du ser på dette og ler og humrer begynner du plutselig å tro på hele globaliseringen og En verden-tanken og hvor fint det er at vi alle sammen hører sammen, mens pengene renner inn i Disney-kassa. Jeg skrev at jeg er fascingert av Disney. Ja, jeg er det. Over at vi biter på så innmari lett.. i hvert fall jeg.

Så får det heller bare være at hele Europa la ferien sin hit akkurat samtidig med oss, at halve parken er butikker, den andre halvparten parklandskap, og det resterende avsatt til restauranter og attraksjoner. Og at en kopp kaffe koster 30 kroner uten at jeg skjønner at spanjoler med halvparten så stor kjøpekraft som meg faktisk har råd til å valfarte til dette stedet som sikkert er det dyreste på den vestlige halvkule.

Det er umulig å beskrive hva vi gjorde i dag i detaljer. Tusling kan vanskelig beskrives. Men det som kan beskrives, er hvor deilig det er å kunne si til de en gang så avhengige ungene at «nå går dere og kikker i butikkene mens jeg tar meg en kopp kaffe, så tar vi en prat om hva dere ønsker dere når dere kommer tilbake». Neste gang rekker jeg kanskje i tillegg å drikke ferdig kaffen før de er tilbake…

Nå har vi logga inn på Holiday Inn-hotellet som ligger like ved siden av Kyriad. Billige priser, og barna syns dette er helt luksus. Har ikke helt samvittighet til å si til de at dette bare er en del av en turistmaskin, og at luksus nok bør defineres som noe annet enn to tv-skjermer på rommet og svømmebasseng.

Men de sovna nå godt i kveld også, og er klare for en ny og spennende dag i Paris. Jeg gleder meg noe vanvittig til å vise de Triumfbuen, Notre Dame, Louvre og Eiffeltårnet. Vi burde jo rekke det på et par timer….

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *