Drømmen om det gode liv
Når jeg rusler i sentrum og ser en uteligger kikke i en søppelbøtte tenker jeg nesten alltid: Var det dette dine foreldre så for seg på fødeklinikken.
Når jeg går gjennom slummen i en afrikansk by og ser fireåringene springe rundt alene, skitten, syk og sulten, slår samme tanke meg. Da din mor fødte deg, hadde hun drømmer for deg.
Men sånn skulle det ikke gå. De hadde drømmer om det gode liv, men drømmen forsvant.
På en dag som denne dukker det ofte tall og statistikker opp. Men tall eier ikke sjel, og mangler personlighet. Det er ikke sifre som slår hardest, men møter med enkeltmennesker. Det som slår hardest er når du skjønner at fattigdom er å bli fratatt drømmen om muligheten til et bedre liv.
vet du hva Geir…..den blog-layouten du har nÃ¥, er VELDIG fin!!! 🙂
Det er slik jeg tenker ogsÃ¥ – «var det dette de tenkte da du ble født?» Men jeg tror ogsÃ¥ at sosial status ofte gÃ¥r i arv; kanskje det ikke var noen der som hadde større ønsker og drømmer for barnet sitt? Det koster Ã¥ komme ut av den sosiale statusen man er født inn i, tror jeg. NÃ¥ klarer jeg ikke Ã¥ relatere tanker om forholdene for en med «lav sosial status» (dette blir veldig sosiologisk begrep da)i Norge med fattige i Afrika. Jeg tror andre forhold spiller inn i Norge. Men egentlig er det kanskje det samme. Og egentlig skulle det ikke ha vært slik, verken her eller der.
Veldig spennende tanker Geir.
Majann: Takk for det, uten at jeg helt ser sammenhengen med temaet… 😛
Vibeke: Det er sant. Mange ting spiller inn, og ikke alle barn som kommer til verden er like ønsket av sine foreldre. Men det som er felles om du faller utenfor i Norge eller i Afrika, er jo det faktum at du faller utenfor. Og det er vondt å se på, uansett årsak eller sted.
Malene: Jo takk. Jeg får sitere Descartes, som skrev «Jeg tenker, altså er jeg».
Tankevekkende innlegg du har skrevet. Det er så utrolig mange tragiske skjebner der ute, ting som aldri ble som det var tenkt. Men jeg tror vi alle trenger en påminnelse om at de finnes av og til. Så vi stopper opp og reflekterer over eget liv, og best av alt- kanskje kan få gjøre noe for andre. En dråpe i havet, men likevel en dråpe. Det minste vi kan gjøre er å SE dem.
Tornerose: Godt å ha deg tilbake fra hvor i all verden du har vært. Det var jo ideen at folk skulle tenke seg litt om etter innlegget, og jeg er helt enig med deg: Ingen ting er bedre enn å bli sett.
Hver gang vi besøker et hjem i slummen i Nairobi får vi tilbakemeldinger fra de vi besøker. Det som går igjen er ei undring over at vi tar oss bryet å besøke de, og en takknemlighet som jeg ikke forstår over at vi vil bruke av vår tid til å se hvordan de har det.
Av og til betyr det å se mer enn noen ting annet.