6/52: Et øyeblikk

Et øyeblikk

Et øyeblikk - Foto: Geir Ertzgaard


Gatefotografering handler om å fange øyeblikket – i enda større grad enn mange andre typer fotografering. Jeg har prøvd å finne en definisjon av hva gatefotografering er, men merkelig nok fant jeg ingen gode definisjoner på norsk. bare småbitre diskusjoner på fotonettstedenes pratefora. Men i følge engelske Wikipedia er definisjonen på street photography, som vi liker å kalle det når vi skal få det til å høre fint ut, er interessant:

Street photography is a type of documentary photography that features subjects in candid situations within public places such as streetsparksbeachesmallspolitical conventions and other settings.

Street photography uses the techniques of straight photography in that it shows a pure vision of something, like holding up a mirror to society. Street photography often tends to be ironic and can be distanced from its subject matter, and often concentrates on a single human moment, caught at a decisive or poignant moment. On the other hand, much street photography takes the opposite approach and provides a very literal and extremely personal rendering of the subject matter, giving the audience a more visceral experience of walks of life they might only be passingly familiar with.

Det er noe merkelig med gatefotografering. Når jeg er ute og reiser er det ved siden av portretter av mennesker i kontekst den typen fotografering jeg liker best. Men ikke så her hjemme. Å ta med seg kameraet på tur i sentrum av Stavanger er en smertefull opplevelse. I stedet for å være den anonyme observatør føler jeg meg med en gang som en frekk kikker som blir avslørt uansett hvor mye jeg prøver å gjemme meg. Å løfte kameraet opp til øyet og gjøre meg klar til å trykke på knappen, er som å utfordre folk rundt meg til å slå meg i trynet. Jeg kunne like godt kledd på meg en klovnedrakt eller løpt rundt som en keiser med nye klær. Alle ser meg … tror jeg. Og sånn tror jeg alle andre gatefotografer opplever det.

Likevel var det mange av «oss» i byen i dag. Gatefotografering er en populær sjanger. Likevel føler jeg at det er en sjanger for de store byene, eller for de stedene jeg ikke kjenner noen. Kravet om å ikke å bli lagt merke til, eller å ikke stikke seg fram, funker bare ikke. Men så hjelper det heller ikke å sette av femten minutter en lørdag formiddag for å utføre oppdraget. Er det noe gatefotografering krever, så er det at fotografen har tid. Tid til å komme inn i byens puls, til å roe seg ned og leve seg inn i omgivelsene, til å gli anonymt inn i mengden og bli en i mengden. Eller gjøre som jeg gjorde på dette bildet: Juksa. Jeg så faren som tålmodig venta på ungen som mata de masete kråkene ved Breiavannet, la kameraet på hofta og knipsa i det jeg gikk forbi. Av en eller annen grunn traff jeg i akkurat rette øyeblikket, akkurat i det ungen gir full oppmerlsomhet til matposen og faulene, mens faren står og tenker på fotballderbyet i Manchester som skal ukjempes på Old Trafford et par timer senere, samtidig som han gnages av dårlig samvittighet – for han vil jo at gutten skal ha det gildt, og at mor hjemme skal få et par timer fri til å kvile seg eller gjøre unna husarbeidet, eller hva det er folk gjør på en lørdag formiddag i Stavanger.

Et øyeblikk, i en serie av mange øyeblikk. Men dette var det eneste som i det hele tatt hadde et snev av autentisitet over seg. Resten tror jeg får vente til jeg kommer til Bangkok eller Phnom Penh. Der tar sånne som meg per definisjon bilder, det er helt naturlig og sånn som det skal være. Men ikke i Stavanger en lørdag formiddag.

Bildet er med i prosjektet X/52 under temaet «Gatefotografering».
Her er flere deltagere:
Simen Soltvedt Gatefoto
Jelrik Nylund-van Berkel Returning home
Ståle Ertzgaard: En plass i solen
Jan Ivar Vik: 50 pluss i minus 15
Anne Ueland: Shopping Break
Stein-Evert: Ferdighandlet!

9 replies
  1. Line Storlid
    Line Storlid says:

    Kanskje vi som og var maaange timer i Stavanger i går har bilde av deg på minnebrikka :-)? Tok en del bilder kan du si, og jeg er så (desverre) enig i alt du skriver om gatefoto i Lille Norge og i den Regionen vi bor i. Tok oss ca 2 timer før vi oppnådde det jeg i utlandet opplever etter 5 min, å bare glemme verden rundt få adrenalinkick og skyte løs ute å ense blikk eller noe annet enn det vi ville se! Men det gikk altså, og vi hadde flere timer etter oppvarmingen Så fangsten ble stor, men om den er brukende er et annet spørsmål;O)

    Så bildet ditt: Blinkskudd!!! Faren er tilsynelatende en helt annen plass mentalt, likevel ser han ut som tålmodigheten selv. Og den lille gutten i knallrød frisk farge på lua…, så konsentrert og oppslukt av det han holder på med at han også ser ut til å være helt i sin egen verden. Liker og Vinklingen og komposisjon, samt det stille nydelige vannet og den fine godværshimmelen i bildet. Et bilde på harmoni, kos og ro!
    (PS!Jeg er glad du valgte å bruke farger på dette bildet,.hadde ikke blitt det samme uten farger)
    Kjempe flott løsning, gratulere med vel uttført ukesoppdrag 😉

    Svar
  2. Stein-Evert
    Stein-Evert says:

    Synes de har fanget et øyeblikk og en situasjon jeg kjenner meg igjen i. Ungen ivrig opptatt med sitt, voksenpersjonen ikke fullt så opptatt av samme situasjon. Og kanskje kunne tenkt seg å være et helt annet sted. Sånn er det nå bare, enkelte ganger.
    Øyeblikket har du fanget, «hofteperspektivet» gjør at vinkelen blir gunstig, du får et fint uttrykk i bildet. Hadde du hatt kameraet i ansiktshøyde hadde det blitt et noe annet bilde, tror jeg.

    Synes løsningen din er kjempegod. Dette skal du ikke skjemmes av. 🙂

    Det du beskeriver, dilemmaet med din egen fremferd for å få tatt gatefoto kjenner jeg meg sabla godt igjen i. Det er jo nesten så jeg forventer bank når jeg prøver med på denne sjangeren. Så her må man bare øve og øve og øve. Med tiden blir en vel mer dristig. Og da ligger det mye flotte motiver og venter. Bare ta en titt på bildene til Øystein Brembo, han har utvilsom øye som øyeblikkene. Jeg har ihvertfall stor glede av å se hans gatefoto.

    Svar
  3. Jelrik Nylund-van Berkel
    Jelrik Nylund-van Berkel says:

    Geir hvilket flott bilde du har der. Og jeg kjenner meg så igjen i bekrivelsen av opplevelsen som gatefotograf. Hadde samme følelsen da jeg gikk ut i lille Asker men en verden åpnet seg i Store Oslos Vigelandspark. Tror utfordringen ligger i å finne et sted hvor det er helt naturlig at folk tar bilder for så å knipse noen som ikke forventer det 🙂
    Tror alle fedre kjenner seg igjen i dette bildet og har vært i samme situasjon.
    Kjempeflott løsning av oppgaven.

    Svar
  4. Anne Ueland
    Anne Ueland says:

    *ler*.. Så morsomt med de 2 måkene som står parat og venter på å få seg en brødsmule. Barnet ivrig etter å mate, og faren som står og følger med. Ett herlig og fortellende gatebildet dette Geir, godt løst 🙂

    Svar
  5. Ståle
    Ståle says:

    Dette likte jeg ultragodt brodern! Vinkelen understreker impulsiteten i bildet – og de to «herrene» på bildet har begge sine dypt konsentrerte blikk – om hvert sitt. Et lite stort øyeblikk av hverdag.
    Synes som om alle kjenner seg igjen i betraktningene dine om gatefotografering. Jeg følte meg som en blanding av en gammel gris og en paparazzi – ingen av følelsene var noe jeg trivdes med. Men det gikk da bra nok 🙂 Har en gang fått kjeft når jeg har gatefotografert i utlandet. I Lisboa ville jeg knipse ungeleik sammen med de deilige gule trikkene. Det likte ikke morske gamle bestemødre 🙂

    Svar
  6. Yngve Thoresen
    Yngve Thoresen says:

    Kjenner meg godt igjen i det du skriver her, Geir. Er heller ikke så glad i løpe rundt å fotografere folk. Men så er det «heldigvis» for meg ei heller en sjanger jeg er noe glad i. For meg havner de aller fleste bilder innen sjangeren gatefotografi under «snapshots» og feriebilder. Det kan være at det er en spesiell sitasjon man fanger, men det er sjelden tilfelle synes jeg. Som oftest er det snapshots av vilt fremmede, som slettes ikke har bedt om å bli tatt bilde av…

    Det finnes masse fantastiske bilder innenfor sjangeren også. Og for å bli god må man, som med det meste annet, øve. Først og fremst synes jeg det er viktig å vise sine hensikter, og gjerne spørre om lov, før man tar bilder av fremmede mennesker. Men da forsvinner også ofte litt av magien som kanskje var der til å begynne med. Gatefoto er ikke lett.

    På grunnlag av dette synes jeg egentlig det vanskeligste med denne ukens utfordring, i tillegg til faktisk å ta et greit bilde, er å kommentere. Det klarer jeg rett og slett ikke å gjøre uten å tråkke mange på tærne. Enda godt å se de fleste ikke deler mitt syn på saken.

    En annen variant er å bare gi fullstendig f, og gjøre som denne mannen. 🙂

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *