Etiopisk dagbok del 1 – menneskemøter

Det er sånn at folk møtes

Det er sånn at folk møtes... Foto: Geir Ertzgaard

Jeg skal ikke påstå at jeg er Etiopia-ekspert etter å ha vært i Addis en kort natt og en lang dag. Selv om jeg har lest meg så mye opp på Etiopia at øynene har blitt store og myopiske de siste tre siste månedene, så fins det langt større eksperter om dette landet enn meg. Jeg nevner på rekke og rad Tomm Kristensen, Einar Lunde, Øivind Eide og Bob Geldorf. Men jeg vet dette:

Man bør være klar over at det kan skape åndenød å gå trapper i verdens høyestliggende hovedstad. Noen sa det til meg, men jeg trodde ikke på det før jeg entusiastisk løp opp de første trappetrinnene på hotellet vi bor på, og plutselig møtte en vegg jeg ikke eksisterte, som hos en førstegangsløpende maratonløper som passerer 30 km-grensen og plutselig kommer på at han kanskje skulle ha trent litt på forhånd. Høydeforskjeller skal man ikke spøke med, og man skal ikke trakte etter å ligge og hive etter pusten bare man snur seg i søvne den første natten. Heldigvis går det over. Så nå sitter jeg her på wi-fibånd her på hotell Adot-Tina svært så fornøyd og velpustende etter en første dag der programmet bestod av en gudstjeneste på den internasjonale kirken som like gjerne kunne vært i en forstad i en by i Kentucky, sett stakkars – og da mener jeg virkelig stakkars – ofre etter en brutal krig her i regionen humpe avgårde på sine stumper blant de en million menneskene som samlet seg i bysentrum for å feire Meskel, eller oppdagelsen av Kristi sanne kors, som i følge tradisjonen fins i Etiopia. en forsamling med mennesker som virket både så fascinerende, annerledes og potensielt truende at vi etterhvert valgte å trekke oss tilbake til mer folketomme områder hvor de mer klaustrofobiske av oss kunne føle seg tryggere. For all del, trygge var vi, men man tar ikke sjangser.
Innimellom spiser man Injera med lammekjøtt det lokalbefolkningen spiser i Matador Park, veksler penger i riksmannsdomenet Hotell Hilton hvor alt er vakkert, og plenene striglet som neglene til George Clooney.

Men det viktigste av alt er å treffe folk, og venner av venner er en god ting å ha. Bare snakk med Hanne fra Norge som kjenner Mathias fra Addis, og dagen ender på et compound utenfor byen lager et Meskelbål til ære for sine nye venner fra Noege og til glede for seg selv. I det solen går ned, stjernene våkner og flyene lander på Bole internasjonale flyplass like i nærheten, nyter vi den afrikanske himmelen, sangen, bålet og fellesskapet, og skjønner at det viktigste av alt er å møte mennesker.

4 replies
  1. Kristin Maraki
    Kristin Maraki says:

    Å! Geir, du beskriver akkurat den stemningen vi opplevde når vi var der i påskeferien. Hils Mathias fra Kristin Maraki 🙂 Du er heldig! Jeg gleder meg til å følge med på denne dagboken.
    Er du der med Solborg? Skal du møte Hanne når hun kommer ned?
    Jegvilværemeeed!!!

    Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Deilig første smak på et nytt land! Et gullkornbilde av pur glede. Noen småsitrende reisesjuke følelser sniker seg rundt i kroppen og gjør meg glad for at jeg har en bror som kan formidle fra sine reiser.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *