Etiopisk dagbok del 2 – tusen år på en dag

Tusen år og en dag. Foto: Geir Ertzgaard

Tusen år og en dag. Foto: Geir Ertzgaard

Dette burde vært del fem og kunne vært del åtte, men vi har i rene tall bare gjennomført fire programdager på de seks dagene av vaar etiopiske ekspedisjon. I praksis har jeg gjort det samme som James Burke og de portugisiske jesuittene som var de første blekhudene som meg bekjent fant fram til landet til abashene, eller de mørke menneskene, som abyssinerne selv kalte landet sitt. Men mens det tok James Burke ni måneder og jesuittene ikke mindre tid å finne fram hit, har jeg altså brukt bare seks dager på å utforske den hellige byen Lalibela, lukket og utilgjengelig for utlendinger både av politiske og religiøse grunner i lange perioder, og sett Nilens første kilde, Tanasjøen, der den brekker stille vei inn i landskapet på en beskjeden og uanselig måte like øst for den småkaotisle byen Bahir Dar. Den andre kilden, Hvitenilens kilder ligger som kjent et par hundre mil lenger sør ved Victoriasjøen.

Det blåser historie gjennom ravinene, over høydedragene og oppe på de fruktbare etiopiske platåene. Høyt oppe på den utilgjengelige høysletten har mennesker i århundrer knadd og eltet jorden slik at den kunne fylle brødkurvene til de mange som har slitt ut sine fotsåler her, lag på lag av platåer der åkrer har satt seg fast i mønstre som øynene ikke helt klarer å tro på. Her har de åndelige meislet ut sine hellige huler, kapeller og klostre av rene fjellet, og skapt det som i Lalibelakirkene tilfelle ville vært ansett som en av verdens underverker, hadde det ikke bare vært for at de ble skapt i Etiopia. Her har de også sloss om land, om ressurser og makt gjennom tusen år, brødre mot brødre, konger mot konger, patriarker mot sultaner, kolonialistet mot hjemmehørende, mens vanlige mennesker har sett eget blod farge jorden mens de mektige gjemte seg bak sin makt.

Vi samlet inn penger via TV-skjermen for dette området ved å høre Michael og Bob og Bruce og Bono mane fram forstillingen om at vi er verden, mens hundretusenvis av mennesker stavret seg fram til nærmeste nødhjelpstelt med håp om litt hjelp til å klare seg gjennom enda en tørkeperiode før regnet kom for å gjøre livet levelig igjen. I enda noen år før tanksene og krigsmaskinene rullet over slettene mot nord for å knuse fienden ved havet som hadde blåst seg opp i kraft av sin status dom selvstendig land, eller mot sør fra indre fiender for å knekke den mannen som hadde gjort den store tørkekatastrofen mulig gjennom sitt maniske vansinne.

Det er bare å lukke øynene og forestille seg det: Tusen år med historie ligger som åpne arr i det vakreste av alle landskap, og ingen steder er historien mer levende nært enn i dette Abyssinia, Helvetes forgård eller mørkemennenes paradishage – avhengige av hvilke øyne som ser og hvilke sinn som husker.

Og i det lyden av torden buldrer i natten ved Nilens ene kilde, er det på tide å rulle over på siden og drømme seg gjennom enda en afrikansk natt.

1 svar
  1. Ståle
    Ståle says:

    Hmmm. Vakkert fortalt. Sterkt om en lang historie og de inntrykkene merkene fra den gir. Dette er stor bloggekunst, spør du meg. Som egentlig burde gis ut i bokform. For det er langt mer innhold her i de aller fleste reiseskildringer jeg har pløyet gjennom. Og det begynner etter hvert å bli en del…

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *