Etiopisk dagbok del 3 – eksosturisme på høygir

Etiopisk veinett i grus

Etiopisk veinett i grus: Foto: Geir Ertzgaard

Du kan si hva du vil, men etter 30 timer og 140 mil i trang etiopisk buss, har vi et lite grunnlag for å uttale oss om sentrale deler av det etiopiske veinettet. I Lalibela fikk noen av oss prøvd ut økoturisme på sitt beste, resten av oss har erfart eksosturisme på høyt nivå. Eksosturisme består av en del trang buss uten a/c. Bussen vår er en beige og gul liten sak som er produsert slik at en ikke ubetydelig del av dieselutslippet tar veien innom passasjerkabinen eller hva de kaller det på vår gule pil. Der skaper en nærhet mellom oss og bussen, og gir oss en større forståelse for at drivstoffet er en essensiell del av det å komme seg fram, og er med på å skape en atmosfære som vi er fullstendig skånet for på norske veier.

Vi har lagt merke til at bussene våre ikke har installert turtellere. Sjåførene har ikke lagt merke til det. De har vel ikke tenkt tanken på et kvarters hvilepause hver andre time, en times pause etter fire og åtte timer, eller full stans for dagen etter ti. Nei, 18 timer bak rattet på 30 timer er ingen ting for disse tøffingene, som lar blærens volum være retningsgivende for kjørerytme og pausetenkning. Og hvem behøver å tenke på sjåførene når vi har spisepausr og de sitter og ser på oss gaffle i oss helt til noen av oss plutselig kommer på at våre guider gjennom det etiopiske trafikklandskapet ikke har de samme tariffavtalene og tjenestegodene som vi har så det flommer over.

Og disse karene jobber, de sitter ikke bare bak rattet. Tuta er til for å brukes kontinuerlig; til å skremme vekk eselkjerrer og krøtterflokker, unger som bruker veibanen som lekeplass, hunder som løper i ring rundt seg selv, lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi hestekjerrer som blir forbikjørt av lastebiler, alt samtidig med at de skal manøvrere unna hull i veien som ikke er hull i veien, men vaskebrett som skal minne oss på at vi er overflødighetshorn av sideflesk som godt kunne trenge en trimming, akkurat som motorene på bussene som forveksler oppoverbakker med parkeringsplasser. Det er mye som skal holdes styr på for våre vennlige sjåfører, så da får det heller være at de angriper bremsene som om de var venstrebacker med tofotstaklinger i knehøyde. Det hadde vært greit med bilbelte noen ganger.

Vi har noen fantastiske sjåfører. Og det trengs nok en doktorgrad i bilkjøring for å forstå trafikkbildet i dette landet. Nå skal det i rettferdigjetens navn sies at dette skrives av en middelaldrende mann som har det meste av sin egen kjøring fra vaterrette veier hvor biler er unntaket mer enn regelen. De aller fleste kjører i en trafikk med langt verre veier og trafikkbilde enn dette. Veiene her i Etiopia er nemlig veldig gode, noen av de aller beste i Afrika sør for nord og øst for vest. Fra høyplatået rundt Lalibela de tatt grep og bygget det som på folkemunne kalles Kinaveien. Ti mil med strykefrie grusveier før grundige, hullfrie og brede asfaltveier i to lag uten fortynnet asfalt tar oss de 20 neste milene til Bahir Dar. Kineserne gjør en grundig og viktig jobb med å legge Afrika under asfalt. De laget veier som holder i til dels avansert terreng.
Fra Bahir Dar til Addis har etioperne gjort jobben selv. Ca 20 mil fra Bahir Dar krysser veien Blånilen. Men det er ikke bare å krysse en elv. Det er 1200 meters høydeforskjell fra øverste punkt og ned til broen som krysser elven ved Blue Nile Gorge. Afrikas største Canyon like dyp som Grand Canyon og på mange måter like overveldende, og selv om italienerne la grunnlaget, er det etiopiske ingeniører og veiarbeidere som har vedlikeholdt og oppdatert et veistrekk helt utenom det vanlige.
I Addis oppgraderes også veiene. Det trengs. Trafikken er til forveksling lik andre storbyer uten at infrastrukturen har fulgt med.
Sørover er veiene ikke oppgradert, men de holder mer en æn god nok standard. Og som resten av veiene, lever folk sitt øiv langs veiene. Det er mye å se på, mye å se som vi ikke ville sett langs våre egne veier. Til det er våre liv for regulerte til å slippe til det fargerike livet vi kan observere langs Etiopias fascinerende veinett. Det er ikke så dumt med eksosturisme, selv om 25 timer i buss på fire dager kanskje kan bli litt i meste laget.

3 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Hehe. Eksosturisme er overvurdert. Har prøvd det, jeg også, om enn ikke over så lange strekninger eller i samme type landskap.
    Herlig skrevet. SYns jeg på sett og vis blir med på tur når jeg leser dett. Og det gjør godt. Samtidig er jeg litt glad for at jeg slipper å ånde inn eksosen…

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *