Det er ofte de filmene jeg er mest skeptisk til i utgangspunktet som setter dypest spor.Slik jeg tolka det, var Så som i himmelen.. kristenfolkets store filmopplevelse i 2006. Filmen handlet om Gud, krig, fred, kjærlighet og bedehus og sånt, og da blir plutselig ikke Herr og Fru Kristenola så filmkritiske lenger. Jeg derimot krummer rygg skyr styggedommen.Men nå skjønner jeg hvorfor Herr og fru Kristenola gikk dame av huse våren 2006. Eller jeg forstår det egentlig ikke. Men jeg forstår det. Ikke. Litt. Jo, faktisk. Nei.La meg forklare. Filmen har et budskap.

Du har din tilmålte tid på jorden. Du må gjøre mest mulig ut av den. Den himmelen du trodde fantes, fins bare her, og det er nå du må gripe den

Kai Pollack sier i filmen om filmen, som følger med på DVD-plata:

Man skal ikke gå inn i hus der folk sier at du ikke er verd noe. Du kan ikke gå gjennom livet og be om unnskyldning. Ingen kan elske seg selv hvis man ser på seg selv som noe negativt

Vel, ikke et sitat, men nogenlunde.Så som i himmelen er en trangsyntkristendomfiendtlig film. Det er det jeg lurer på om Herr og Fru Kristenola har forstått. Filmen tar avstand fra de kreftene som sier at du skal vente på det gode livet i himmelen, og dermed ikke gjøre noe med det livet du lever her og nå. Himmelen skal finnes her og nå.Kai Pollack tror på de kreftene som gjenreiser og bygger opp. I filmen fins de i musikken. Men i livet kan de finnes hvor som helst. Det er disse kreftene som viser seg i Gabriella når hun synger sin soloopptreden i korkonserten midt i filmen. Det er kanskje det sterkeste filmøyeblikket jeg har opplevd på ti år. Som en skribent skrev en plass:

Det ble tomt i stua da filmen var ferdig

Dette liker jeg. Liker. Liker! Liker!!!

Popularity: 22% [?]