Drømmer om Halong Bay

Halong Bay leder an i konkurransen om plass pÃ¥ den nye 7 underverker-listen. Foto: C’est moi.

Helt siden jeg først hørte om stedet har jeg drømt om Halong Bay.
Kalksteinsformasjonene ute i havet øst for Hanoi står på UNESCOS liste over beskyttelsesverdige landskaper.
Halong Bay er en av kandidatene på The New 7 Wonders liste over syv underverker som skal erstatte de gamle som ikke fins lenger, og i skrivende øyeblikk topper bukta lista.
Professoren min besøkte stedet på slutten av 80-tallet, og omtalte det som det vakreste han noen gang har sett.
Vietnam er på min topp 2-liste over de vakreste landene jeg har vært i, sammen med Sør-Afrika.

Men du kan drømme om mora til din beste venn også.

På turen fra millionbyen Hanoi til Halong City skjønner du at Vietnam er et land der det bor folk. Bare i hovedstaden bor det drøyt 5 millioner mennesker. Resten har fordelt seg i tre gedigne metropolområder rundt de viktigste elvene Red River, Perfume River og Mekong. Siste gang jeg telte var det 85 000 000 vietnamesere som delte på et relativt begrenset område land, og mange av de har bosatt seg langs veien mellom Hanoi og Halong C, for ikke å si Haiphong, havnebyen som er Vietnams tredje største by og ligger ved enden av samme rute som den til HLC. Det ér tett med folk her, og tomteprisene i Hanoi er de høyeste i verden nest etter Tokyo. Hyggelig å vite for vår venn og fasciliator Nang, som må betale 5 mill for en hustomt med en månedslønn på 500 kroner. Han bor hjemme hos sine foreldre 45 minutters kjøretur med moped fra jobben midt i Hanoi sentrum. Nang er en positiv og blid fyr, og på slutten av turen sier han nei takk når jeg prøver å gi ham mer enn de obligatoriske 50$ i tips for fem dagers intenst arbeid.

Plassen er godt utnyttet pÃ¥ strekket mellom Hanoi og Halong. Foto: C’est moi.

Kjøreturen tar altså fire timer. Risjordene ligger tett opp til veien, de små landsbyene er betongbyer på størrelse med Tønsberg, bøndene jobber med utplanting av ris. Rettere sagt, de tar opp risen og omplanter den, for i år er risplantingen en måned forsinket. Det har vært vinter i Vietnam, og for kaldt for risvekst. Dermed må arbeidet gjøres om igjen for å redde årets avling. Jeg tenker klimaendringer igjen, for det skal ikke snø i det nordlige Vietnam i februar. Men det bryr vel Siw Jensen seg veldig mye om, det rammer jo ikke hennes velgere.
Hele veien, både langs den firefelte og det smalere strekket de siste to timene dekkes himmelen av et nettverk av strømkabler, høyt og lavt og uansett hvor du ser. Landet er godt utnyttet. Mellom risåkrene som strekker seg over hele slettelandskapet og opp mot fjellene er det veier, fabrikker, gravsteder, skoler, verksteder - alt det som kan få hjulene til å gå rundt for folk som trenger noe til risbollen. Skrellet for det moderne, industrielle slagget og asfalterte veier er det lett å se at dette er et lidenskapelig vakkert landskap, bare skjemmet av moderniteten og den hekkans grå himmelen.

Jeg gjentar meg, men sier som min gode venn Karl Johan: Det er her folk bor. Ikke i Norge. Vi er knappe fem millioner mennesker som deler på akkurat samme areal som 85 millioner vietnamesere.

Det tetter seg til nærmere kysten, og etter fire timer kommer vi til Halong CIty. HLC er en symbiose mellom Bai Chay og Hon Gai, bundet sammen av en bro og opprettet på 90-tallet for å fungere som administrasjonssenter for provinsen Quang Ninh og utgangspunkt for turister som skal pløye våt mark ute i Halong-bukta. Hvis du er så dum at du velger å overnatte i Halong City, er det i Bai Chay du bor. Dum, siden det er helt unødvendig å bo her. Hon Gai er en middels uinteressant by, Bai Chay en ansamling overdimensjonerte og kalde hotellbygg uten sjarme. Myndighetene har kjørt ut sand nedenfor promenaden for å lage noe som kan ligne på en strand - alt sammen for å trekke turister, som likevel ville kommet hit pga det som er den egentlige grunnen til at folk kommer hit. Alt stenger i Bai Chay kl. 21, og vi må gå et par kilometer for å finne en restaurant som er villig til å holde åpent for oss. Dette er ikke et sted å bruke tid på.

Det som ligger ute i havet, derimot, er en god grunn til å sette av både en og tre dager. Ikke en gang gråvær og kalde vinder fra nord klarer å skjule at klippeformasjonene der ute står på verdensarvlisten av en grunn. Akkurat denne gangen er vi ikke så heldige med været, og det er usjarmerende å stå i kø sammen med åtte hundre andre turister for å seile motordrevne skuter i kø ut mot øyparadiset. Men når de 1969 øyene fordelt over et areal på 1553 kvadratkilometer har svelgt unna båtene, er det traurige fastlandet vi stod ut fra glemt. Litt ergrelse over det sure været og den grå himmelen som ødelegger fotomulighetene selvsagt, men det er stille, vakkert og langt fra alt - alle de gode grunnene for å reise. Vi ser knapt en båt på den fem timer lange turen, får besøk av noen lokale fiskere som vil selge oss frukt, grønnsaker, buddhafigurer og Sepelait, men det hører med uansett hvor i verden du søker den genuine opplevelse.

Pusttagende kalksteinsgrotter omgjort til 70-tallsdiskotek courtesy of vietnamesiske turistmyndigheter dedikert John Travolta. Foto: C’est moi.

En del av kalksteinsformasjonene, også kalt øyer og holmer, er hule. Vi besøker en av grottene, som ble oppdaget tilfedig i 1993 av en fisker som hadde forvillet seg på toppen av en av de middels store øyene. Hvordan han fant ut av det sier ikke historien, men et hull i fjellet åpenbarte en grotte på størrelse med en katedral, inne i en bukt hentet fra Pirates of the Caribbean og Secrets of Monkey Island. Inne i grotta har vietnameserne gjort det alle sørøst-asiater gjør når de tilpasser flotte steder turismen. Her er det neonlys og lyskastere i alle farger. John Travolta hadde likt seg her på slutten av 70-tallet, og det eneste som mangler, er en Megablaster med musikk av BeeGees. Men med litt fantasi finner du det ekstremt fantastisk vakre i disse grottene. Men om UNESCO liker dette? Neppe. Det er her Halong mister min stemme som det fremste av verdens syv nye vidundere.

Jeg har planlagt denne turen i flere måneder, og drømt om stedet i mange år. Men det er her jeg har gjort turens store tabbe. I stedet for å bo på et kaldt hotell med vibber fra den kalde krigen, viser det seg at vi for samme beløp kunne ha overnattet i båten, lånt kajakker og padlet rundt langs øyene og klippene, svømt inn i grotter og virkelig bevegd oss vekk fra tid og rom. Vel tilbake på land kunne vi ha satt oss i bussen og returnert i god tid til gamlebyen i Hanoi til shopping i gatene og god mat på restaurantene.

Men i stedet drar vi altså tilbake til hotellet vårt, prøver å finne et sted å spise, og hutrer oss gjennom natten på uisolerte hotellrom med sommerlakener - dog med utsikt over Halong Bay. Og så er det bare å lære til neste gang:

Da dropper vi hotellet, kjører tidlig fra Hanoi og går rett om bord i båtene. Natten tilbringer vi ombord, tar med gitaren og synger viser på dekk mens månen prøver å stikke hodet fram mellom skyene - og da er ikke Halong Bay bare en drøm, men virkelighet i all sin prakt.
Turen tilbake til Hanoi blir fin. Vi stopper et par steder for å ta bilder av risdyrkere, veitrafikk, slanger og keramikk. Like før Hanoi kjører vi forbi en av Canons kamerafabrikker, og Nang forteller at det er mange av de her i landet, ikke bare for Canon, men for alle de store kameraprodusentene og andre produsenter. Vietnam er en asiatisk tiger, landet opplever nesten like stor økonomisk vekst som Kina, og økonomien går bare en vei - så fremt boligkjøperne og bankene i USA klarer å holde orden på økonomien. Men se, det er vanskelig å si noe om i bussen på vei tilbake til Vientams hovedstad.

Jeg tar gjerne en tur ut i Halongs skjærgÃ¥rd igjen. Foto: C’est moi.

Popularity: 55% [?]