Kor e alle heltane?
Jan Eggum sang det. Og på lørdag sjedde det igjen.
Aril Edvardsen var en visjonær folkesamler, og enig eller uenig med ham så kunne alle fra venstresiden i politikken til høyresiden i kristen-Norge snakke om ham som en venn og inspirator.
Samtidig var Aril Edvardsen én i rekken av mange samlende personligheter som ikke lenger er her. Leif Juster er borte, Trygve Bratteli, Odd Gryte, bare for å nevne noen helt tilfeldige som jeg kommer på i forbifarten. Enig eller uenige med de, de var en av oss.
Heltene forsvinner den ene etter den andre. Jeg lurer på er om det er fordi vi bare hadde én TV-kanal og ikke så veldig mange flere radiokanaler at ikoner som Aril Edvardsen fikk utvikle seg. Eller var det mer ved folk i andre generasjoner enn de jeg har befatning med?
Jeg var ikke enig i alt Aril Edvarsen sa, han representerte ikke en bevegelse jeg kjenner meg hjemme i. Likevel var han en jeg så opp til, og det de skriver om at folk etterlater seg et tomrom, det er ikke tomme ord.
Stikkord: Kultur og samfunn
