Kor e alle heltane?
Jan Eggum sang det. Og på lørdag sjedde det igjen.
Aril Edvardsen var en visjonær folkesamler, og enig eller uenig med ham så kunne alle fra venstresiden i politikken til høyresiden i kristen-Norge snakke om ham som en venn og inspirator.
Samtidig var Aril Edvardsen én i rekken av mange samlende personligheter som ikke lenger er her. Leif Juster er borte, Trygve Bratteli, Odd Gryte, bare for å nevne noen helt tilfeldige som jeg kommer på i forbifarten. Enig eller uenige med de, de var en av oss.
Heltene forsvinner den ene etter den andre. Jeg lurer på er om det er fordi vi bare hadde én TV-kanal og ikke så veldig mange flere radiokanaler at ikoner som Aril Edvardsen fikk utvikle seg. Eller var det mer ved folk i andre generasjoner enn de jeg har befatning med?
Jeg var ikke enig i alt Aril Edvarsen sa, han representerte ikke en bevegelse jeg kjenner meg hjemme i. Likevel var han en jeg så opp til, og det de skriver om at folk etterlater seg et tomrom, det er ikke tomme ord.
8. september 2008 klokka 12:44
..jeg leser, og kommenterer i hodet, men jeg klarer ikke skrive kommentarene jeg pønsker ut Geir….
Bare så du ikke skal tro at jeg har slutta å lese og - for jeg har ikke det!
9. september 2008 klokka 23:21
Og jeg har lest din kommentar, og har kommentert din kommentar i hodet, uten å klare å pønske ut et fornuftig svar… Bare i tilfelle du lurte på hvorfor jeg aldri svarer på kommentaren din. For jeg har lest den
9. september 2008 klokka 23:28
hehe…så flott a gitt.
- det er bare så ulidelig kjipt å blogge når det føles som om ingen leser….så jeg tenkte det var best å fortelle deg at jeg alltid leser!
17. september 2008 klokka 8:40
eller kan den følelsen du har komme av alderen….
Selv om vi blir eldre så må vi prøve å ta til oss de yngre som kommer på banen. Jeg syns mange av de nye heltane er litt dustete (noe jeg setter i sammenheng med egen alder som går feil vei). Men jeg prøver og jeg prøver, og innimellom kommer det nye helter til …selv om jeg sørger over de som forsvinner. De siste årene har det til og med forsvunnet ganske maaange. Men jeg prøver å være positiv.
Skjønt Aril Edvardsen kom aldri inn på heltelista mi
Til det syns jeg det han drev med var for sært, for de spesielt intereserte.
17. september 2008 klokka 18:02
Aril er på lista fordi han våget å bryte med konvensjonene, trå ut over sin egen trygge ramme for å finne gode løsninger. At han beveget seg i et miljø jeg ikke føler meg hjemme i får så være.
Det har forsvunnet spesielt mange de siste par årene, selvsagt har det med alderen å gjøre at jeg oppfatter det slik. Men fokuset har endret seg, postmodernismen, fragmenteringen og individualismen gjør det vanskelig å samle seg om noen mennesker verd å se opp til.
Kanskje Jonas Gahr Støre eller Jan Egeland? Eller kanskje det er som du sier, at alderen tar fra meg evnen til å se de nye heltene?
17. september 2008 klokka 21:48
Jeg må nok si meg enig med Grøftekanten her, at Mr. Edvardsen aldri havna på min helteliste heller. Jeg syns det hele ble noget hysterisk, for å si det slik. SIkkert vel og bra det han gjorde, men ikke for meg.
Forøvrig er jeg uenig med Grøftekanten i at alderen går feil vei. Den går den veien den skal. Det hadde da vært frustrerende å bli yngre og yngre for hver dag - som i bakvendtland-sangen.
Nye helter? Gahr Støre er en god kandidat for meg, men han er vel ikke av nyere dato, han heller… Hvem syns ungdommen som du daglig omgås er “helter” fra deres generasjon?
17. september 2008 klokka 22:16
Ungdommen? De ser vel helst opp til meg, tenker jeg.;-)
19. september 2008 klokka 22:07
Ståle: Det går feil vei Ståle
Det går rett til h…. eller døden eller noe sånt 
(har hørt rykter om noe sånt, ondsinnede rykter tror jeg)
Men vi kan jo finne på noe gøy mens vi venter på det. Ellers er jeg fortsatt en ungmøy! …ihvertfall inni hodet mitt
Geir: Jonas Gahr Støre er litt for lang og hengslete til å bli helt tror jeg
…og så mangler han humoren til Leif Juster.
19. september 2008 klokka 23:00
Jeg tenkte litt på akkurat dette i dag, og kanskje hele problemstillingen er feil.
Hvis vi med “helter” mener gamle høvdinger, så er de på vei vekk - og det er vel noe vi skal være glade for.
Forbilder, derimot, fins det mange av, og de er både unge og eldre. Det som skiller dem både fra de gamle heltene og fra høvdingene er at de ikke lenger er i stand til å stjele en felles plass i et folks bevissthet, slik Erik Bye og Aril Edvardsen var i stand til.
Ulempene med høvdingene kjenner vi jo til, om det er Aril eller Nelson Mandela: Ikoner for en hel verden, men samtidig med så store personligheter at alt som kommer i deres vei blir statister til en annens liv.
Kanskje ikke Jonas er den framtidige helten eller høvdingen, men hans ryddihget og saklighet er noe å se opp til.
Andre mennesker som er forbilder? Jeg hører gjerne hva andre mener om den saken.
19. september 2008 klokka 23:51
Mitt forbilde akkurat nå er…. er….??? *tenke, tenke* *drar litt i krøllene, tenker litt til* *dunker hodet i veggen og prøver å hamre noe ut* …noen må jeg jo greie å riste fram som en helt eller forbilde.
Jeg er blitt så sær på mine gamle dager så det er lettere å hente fram de jeg ikke ønsker å ha som forbilde og vise til hva som gjør at de ikke kvalifiserer
Helten min er han eller hun som har forstått at alle mennesker er like mye verdt, ingen over og ingen under. Helten min har greid å integrere kjærligheten i alle deler av livets fasetter.
20. september 2008 klokka 1:10
Grøftekanten: Akkurat samme problem som jeg stod overfor. Plutselig klarte jeg ikke å komme på noen forbilder, men skulle det være noen så er det en eller annen ubeskrevet person jeg treffer i hverdagen, og som formidler akkurat de holdningene du beskriver.
20. september 2008 klokka 21:40
Får ikke systemet til å pinge deg… tror jeg? Vet ikke om det er min eller din ende det er problem? Har i alle fall linket til saken din her;
http://randiweb.com/2008/09/20/fred-og-helter/
21. september 2008 klokka 1:01
Ser ut som jeg har blitt pinget, Randi. Jeg anbefaler alle som stikker innom her å lese Randis blogg generelt og fred og helter-artikkelen spesielt. Det ér en spennende diskusjon.
—
Jeg har fått en del spennende respons på dette innlegget, og ser at temaet har spredd seg ut i bloggerland. Både Grøftekanten og Randi har tatt opp tråden, og fått en del respons på sine innlegg.
Det jeg atter en gang har behov for å avklare, er at Aril Edvardsen er en mann som jeg på mange måter ser opp til. Men å ta i bruk ordet “helt” om ham, passer dårlig. Som skrevet før gjorde han ting som trevde guts, nytenkning, mot, vilje til å krysse grenser - verdier som jeg setter høyt. Men på den måten virker tittelen på artikkelen kanskje misvisende. Det som er hovedtemaet mitt, er ikke hyllesten til Aril Edvardsen, men den tanken at flere og flere av de som har utgjort persongalleriet i en felles norsk bevissthet er på vei bort, og det er vanskelig å se hvem som fyller disse plassene som blir tomme - eller om vi noen gang igjen kommer til å ha en felles norsk bevissthet om noen ting som helst.
Men diskusjonen har tatt en annen retning, og diskusjonen har blitt hvem som var våre helter, og hvor de har blitt av. Konklusjonen har vel blitt “hverdagshelten”. Det er jeg helt enig i, men jeg er spent på om det fins noen der ute som fortjener status som forbilde.
Da tror jeg det passer å sitere Henning Mankell, som siterer en Hutu-kvinne som ble spurt om hvorfor hun gjemte naboer under folkemordet i Rwanda.
Hun har forblitt navnløs, men hennes handling og ord gir henne heltestatus i mitt heltepanteon.