Forstår Herr og Fru Kristenola seg på film? En liten betraktning om «Så som i himmelen».

Det er ofte de filmene jeg er mest skeptisk til i utgangspunktet som setter dypest spor. Slik jeg tolka det, var Så som i himmelen… kristenfolkets store filmopplevelse i 2006. Filmen handlet om Gud, krig, fred, kjærlighet og bedehus og sånt, og da blir plutselig ikke Herr og Fru Kristenola så filmkritiske lenger. Jeg derimot krummer rygg skyr styggedommen.Men nå skjønner jeg hvorfor Herr og fru Kristenola gikk dame av huse våren 2006. Eller: Jeg forstår det egentlig ikke. Men jeg forstår det. Ikke. Litt. Jo, faktisk. Nei.La meg forklare. Filmen har et budskap.

Du har din tilmålte tid på jorden. Du må gjøre mest mulig ut av den. Den himmelen du trodde fantes, fins bare her, og det er nå du må gripe den.

 

Kai Pollack sier i filmen om filmen, som følger med på DVD-plata:

Man skal ikke gå inn i hus der folk sier at du ikke er verd noe. Du kan ikke gå gjennom livet og be om unnskyldning. Ingen kan elske seg selv hvis man ser på seg selv som noe negativt.

Vel, ikke et sitat, men nogenlunde. Så som i himmelen er en trangsyntkristendomfiendtlig film. Det er det jeg lurer på om Herr og Fru Kristenola har forstått. Filmen tar avstand fra de kreftene som sier at du skal vente på det gode livet i himmelen, og dermed ikke gjøre noe med det livet du lever her og nå. Himmelen skal finnes her og nå.Kai Pollack tror på de kreftene som gjenreiser og bygger opp. I filmen fins de i musikken. Men i livet kan de finnes hvor som helst. Det er disse kreftene som viser seg i Gabriella når hun synger sin soloopptreden i korkonserten midt i filmen. Det er kanskje det sterkeste filmøyeblikket jeg har opplevd på ti år – for ikke å si da jeg så «Gladiatoren» for noen år siden. Som en skribent skrev en plass:

Det ble tomt i stua da filmen var ferdig

Dette liker jeg. Liker. Liker! Liker!!!

Meningen med livet del 2 – Hitchikers Guide to the Galaxy

Jeg slaktet Paolo Coelhos smørje av en roman ved blant annet å skrive at mens Alkymisten er kvasifilosofiens “meningen med livet”, så er Hitchikers Guide to the Galaxy er crazyhumorens svar på samme spørsmål.

Og mens Alkymistens svar er at ved å velge seg selv og følge sitt hjerte uansett hva man ellers måtte tenke, så er Haikerens svar «42». Jeg vet ikke om det ene svaret er noe bedre enn det andre, men for å svare på Haiker-vis: Hvorfor ikke?

HGG er en absurd historie, nærmere bestemt en absurd trilogi i fem deler. Eller hva sier du til åpningskapitlet, der du møter en soflete Arthur Dent, en hvilkensomhelst noksagt som i løpet av en rask formiddag opplever at huset blir meid ned av representanter for lokale byråkrater, og i neste omgang at hele kloden blir slettet av sine paraleller i det kosmiske.

Resten av boken – bøkene – er en reise fram og tilbake i tid, historier, fra og til planeter, til universets begynnelse og dets slutt, til jorden i forskjellige epoker og dimensjoner, mens Arthur hele tiden prøver holde tritt med seg selv og de stadig skiftende omgivelser. Hadde han ikke vært en tedrikkende engelskmann med overdose av common sense og hang til melankoli hadde han aldri klart det.

Gjennom sin reise gjennom tid og rom har han reisefølge av den manisk-depressive roboten Marvin, av reiseguide-forfatteren Ford Prefect, av galaksens abdiserte president som jeg ikke husker navnet pÃ¥, og en potensiell kjæreste som kanskje blir det og kanskje ikke ved navn Trillian – eller Trisha.. eller.

Av de absurde tingene som skjer? Et restaurantbesøk ved universets ende, restaurantbesøket avsluttes i det universet oppløses, en hval som henger i løse luften sammen med potteplanter, en romskip som drives fram av virkÃ¥lighetskraft, et møte med planetdesigneren Slartibartifart som har vunnet priser for designet av norske fjorder – et møte med Elvis i det hinsidige, eller pÃ¥ en annen planet i en annen dimensjon som til forveksling ligner Arthurs egen.

Som du skjønner, en absurd bok (jeg leste samleutgaven med alle fem bind i et bind…). Det er flere ting som skal til for at du skal like denne boken:

  • Sans for absurd humor.
  • En interesse for science fiction.
  • Mottagelighet for sprø ideer.
  • Evnen til Ã¥ tenke alvorlige tanker utfra totalt tøys.
  • ForstÃ¥else for at plotet ikke alltid er det viktigste.

    Det siste punktet er kanskje viktigere enn en skulle tro. Mens bokens styrke er innfallshumoren, så er det også ganske så tydelig at boken har blitt til gjennom innfall.
    Det er alt for mye ork Ã¥ gÃ¥ gjennom hele HGG’s tilblivelsesprosess her. Er du interessert i sÃ¥nne ting, kan du lese boken Don’t Panic av Neil Gaiman. Denne biografien om HGG’s forfatter Douglas Adams slÃ¥r fast mange ting, men en ting er helt klart – det forelÃ¥ ingen plan eller visjon bak HGG. Boken begynte som en radioserie, ble sÃ¥ til én bok som etterhvert ble til fem – og kvaliteten pÃ¥ de ulike delene er svært sÃ¥ blandede. Det er tydelig at Adams begynner Ã¥ gÃ¥ tom for ideer i 2. og 3. bok, men det tar seg opp igjen mot slutten. I hvertfall har trilogien i fem deler en helt klar og tydelig slutt, og det er ikke sÃ¥ tydelig at man vil fÃ¥ i løpet av leseprosessen.

    Men blandet kvalitet, ideer på tomgang, sprø innfall og totalt manglende logikk i oppbygningen, dette er en lettlest bok om crazy ting på en morsom måte som gjør folk som er i stand til å reflektere over slike ting i stand til å reflektere over slike ting som denne boken får folk som er i stand til det å reflektere over slike ting.
    Dette burde vel være klart for alle.

    Terningkast? Sikkert.
    —-
    P.S.
    Forøvrig er dette den tredje serien av bøker jeg leser etter Ringenes Herre, og Madama Ramotswes nr. 1 Detekivbyrå. Nå er jeg klar for korte bøker på 200 sider avslutning i første bok.
    D.S.

    NÃ¥ mÃ¥ jeg vel snart være ferdig…?

  • Crash – Beste film på mange år?

    crash_050605_big.jpg

    To av hovedpersonene i Crash i den avgjørende scenen. Men hvem som er skurken og hvem som er protagonisten skal vi ikke si noe om.

    Film er flukt, film er dagdrømmer, det er eskapisme og realisme, sannhet og løgn, sterke farger og dype rystelser. Film er å bli flyttet vekk i tid og rom til steder der bitene til slutt alltid faller på plass – på tross av alle odds mot at det skal skje. En god film er en film som tar deg med vekk og lar hverdagen forbli hverdag noen stakkals øyeblikk.

    Men på torsdag crasha en film inn i hjernebarken som verken var flukt, tidsfordriv eller annen eskapisme. I to timer smalt Los Angeles gateliv inn i synsfeltet, med et knippe hverdagshistorier som var like virkeligetsnære som en tur på bussen til byen. En rekke forskellige skjebner, tilsynelatende uavhengig av hverandre, usminkete historier, virkelige mennesker som kunne ha levd i Bergen – for å omskrive en av anmeldelsene av filmen.

    Crash er en fragmentarisk film der flere løse historier flettes sammen etterhvert som tiden går – en dog ikke i kronologisk rekkefølge. Som en rekke andre filmer begynner også denne filmen med slutten – uten at vi får vite helt hva som har skjedd. At ulike historier nærmer seg hverandre og møtes i et klimaks er heller ikke nytt. Men det som gjør denne filmen spesiell er at mange av scenene kunne vært klippet ut av en hvilken som helst episode i et hvilket som helst hjem – i Los Angeles eller Bergen. Du klarer heller ikke å bestemme hvem som er god eller ond, eller om noen er det – om det fins svart eller hvit i en by der motsetningene mellom svarte og hvite er en av de store spenningene.

    Filmes tittel er «Crash». Vi røper ikke mye ved å si at Crashet både er symbolsk og at det beskriver selve den kulminerende episoden der trådene knyttes sammen – der det virkelig går opp for deg at det er umulig å dømme menneskene som lever sine stakkarslige liv i den amerikanske metropolen.

    Jeg var henrykt etter to timer med Johnny Depp i Finding Neverland, utlada etter En langvarig forlovelse, og slått ut etter Million Dollar Baby. Men ingen av de kan måle seg med Crash. Ingen ting kan måle seg med virkeligheten – dens henrykkelse er av det mer smertefulle slaget, men har så mye større impakt.

    Terningkast blir meningsløse på sånne filmer.

    Kill Bill Vol. 1

    Wow, voldsorgier hvor du glemmer volden? Jeg vet ikke om det er bra eller ikke. Kanskje blir jeg rundlurt av voldsorgimisten Quintin Tarantino, eller så er det en deilig film, men det er veldig mange glupe folk der ute som faktisk liker Kill Bill, så da kan det ikke være det at jeg blir rundlurt som jeg tror.
    En total nytelse. Men etterpå spør du hvorfor. Terningkast 5+?

    Troya – en film å like & mislike

    Tirsdag så jeg Troja – med fjørtisen Brad Pitt som Achilles og Eric Bana som Hector, og med min personlige favoritt Sean Benn som Odysevs, som i følge filmen – og sikkert boken – var så heldig å få leve i samme epoke som Achilles, å vandre jorden i samme tid som Hektor.

    Ja, det må ha vært fantastisk å være vitne til dumme mannfolk slå hverandre ihjel pga. av æresfølelse og heltedåd.

    For det er jo helt naturlig at hele det nysamlede greske statssamfunn går til krig mot særingene fra Troja fordi prins Paris av Trjoja stikker av med dama til kong Whatshisname fra Sparta. Menn av ære elsker teite påskudd for å gjøre dumme ting. Sånn sett er jo Troja en fin måte å fortelle historien om George Dubya Bush på, det eneste som mangler hos George er at han springer rundt med sverd, tunika og læruniform. Skjøtn, George hadde vel aldri våget å gå i bresjen på samme måte som Brad eller Eric gjør.

    Hva syns jeg så om filmen? På en måte er den et grandiost epos om store dåder og heidundrende historie, på en annen måte en dårlig kopi av slagsscener fra Ringenes Herre og uttværet pathos fra den langt bedre Gladiatoren. Elendige skuespillerpesetasjoner slår ihjel nydelig filmarbeid, dårlig klipping ødelegger rytmen, og Brad og vennene snakker som i en dårlig norsk søttitallsfilm. Og musikken er som å spille hip-hop til morgenkaffen. Den passer bare ikke inn.
    Men så liker jeg filmen likevel. I hvertfall går jeg og tenker på den: På om hvorfor folk gidder å sloss, på hvorfor jeg kan så lite om gresk historie, på om hva det er som gjør at folk ser seg blinde på makt eller gjør teite ting for kjærligheten.
    Jeg liker egentlig ganske godt gamle epos, som Ben Hur og Gladiatoren. Så jeg vil like Troja. Men den fortjener filmatisk sett en svak toer. Men dilemmaene jeg sitter igjen med fortjener en sterkt sekser.

    Jeg tror jeg lander på en toer. Det er bare så irriterende at Brad som den fjørtisen han er kan trene seg opp til en så spenstig kropp etter noen uker i treningsstudio, mens jeg kan holde på i årtier uten å se antydning til innsenvring av hofteregionen.

    Duster.