Alle vet det, men likevel glemmer vi det: Virkeligheten er langt mer sammensatt enn et raskt blikk på avstand skulle tilsi.

Dette gjelder også for Kenya. Meldingene derfra er dårlige om dagen. Parti mot parti, politiker mot politiker, stamme mot stamme, nabo mot nabo. Noen beskriver situasjonen som håpløs.

Da er det lett å glemme de gode kreftene. Som denne samlingen med kenyanske artister som gjør som norske artister: Står sammen, lager en musikkvideo og tar standpunkt mot elendet. Og den som tror at dette er unntaket tar feil. Kenya består først og fremst av mennesker som vil noe.

Popularity: 73% [?]

Fred er en sosialarbeider og en god venn i Nairobi. Som leder av klubbarbeidet i Maisha Mema opplever han den harde hverdagen i Soweto-slummen på kroppen. Men i disse dager er det ikke snakk om hverdager i Nairobi. Valget har forstyrret balansen, et av hjulene på vogna har falt av. Fred sender meg av og til artikler som jeg har frihet til å gjøre hva jeg vil med. De handler om livet i slummen, om forholdene i Kenya, og om veivalg. De fortjener å bli lest, derfor kommer jeg til å legge de ut både på min egen blogg og på bloggen til Global Village, linja jeg har ansvar for på Solborg. Vi snakker ofte om å la Afrika slippe til med sin egen stemme, uten fortolkninger fra oss i vest. Samtidig er Afrika en konstruksjon, noe som akademikere og lærde i Vesten har definert om én størrelse. Men på samme måte som Norge og Europa ikke er én og samme ting, eller Stavangerog Norge for den saks skyld, så er ikke Kenya og Afrika det samme, heller ikke Nairobi og Kenya. Fred har en stemme, den er hans egen , og den fortjenes å bli lyttet til.

Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i “Så var det sagt…”

 

 

When the smoke finally clears

As we go through our daily routines, we as a country are writing the pages of history with a title of which the rest of the world will have to apportion. The very ink that dries on the paper is of a wierd mixture of our blood, sweat, tears, and punctuated with sighs.

Of late there had been an awareness campaign going with a slogan that echoed the words,’I am proud to be a Kenyan!’ The question ringing around our motherland is, ‘are we?’

As a true story of sorts,the drama continues! The suspense that goes with it has made the otherwise before ignorant non-committal average citizen glued to their screens or radios, desperately itching for the sounding of a truce or a cease-fire. The horrors we have been exposed to in our living rooms, of man-eat-man, where the power of the machete or a sling thrown rock rules.The tragic comedy where a young man sets the country “a laugh” as he makes monkey faces only to be shot dead seconds later. The despair when after the ashes are sorted out, an old lady in a wheelchair disappears in a burnt down church shelter! A one role model who inspired many by beating the odds to prove that her disability was nowhere near inability…

I voted as a neutral, going against the grain, the obvious stereotypical expectation and chose to watch how matters would unfold. But close to a month later I have clearly been forced to take sides! It beats me why one has to be forcefully evicted from areas they always knew to be home, it hurts why all of a sudden couples engagements were thrown out of the window, all in the name of ethnicity, it’s embarassing to see shops razed down, looted, vandalized in a so called excuse for venting out pent up anger and frustrations…I take sides for the hurting,innocently displaced mourning and grieving Kenyans whose lives will never be the same again.

How would we explain all this to that family of barefoot children holding on to their only left belongings that what they left behind of their home is not a huge berbaque, where only weeks before they had celebrated Christmaswith a bonfire with grills and roasts everywhere? Will that woman who was sexually molested in the melee ever love again? When the child who was given birth to in the bush and not allowed to cry for fear of exposing their hide-away,grow up to speak out?You tell me.

Are there lessons to be learned? What do you see? If we here do not live to see the next light of day, what will you say of us? What will you pass on to your children and generations after you?

Of the countless lessons learnt, one going round as a result of the youth who gawked at a cop was, “never nyeff nyeff (make monkey faces or dare) at a cop, and that,especially so, if you are on the wrong end of the gun”

Truth too can never be hidden. its sole destiny is always to be released and set free, otherwise it erupts into a very costly and an unexplainably expensive aftermath…why is it so difficult for the truth to be told?

The rest they say is history. What we do with the truth is as important as what we are doing without being accorded the same truth!

A lot has been uncovered that was previously latent. Stuff that was left unattended to: lack of equity in social stratification,tribal animosity and the disturbing land ownership issues.

As we write or be part of history, read the story we leave behind…but in your reading be sure to note these few incidences that in spite of what we are going through, make me proud to be a Kenyan: - in one of our hotspot slums members of an opposing ethnic community saved a man from drowning in a fast flowing river. This man was from their rival community. after the ordeal, the saved man’s first statements were, “kenya is okay, let us live as one, there is no need to fight one another…” - in the rift valley, a friend kept his friend hidden until it became precariously dangerous for both. He chose to endanger his life for a friend, but when word started leaking out, he called the police who whisked the friend to safety. - and who said mass action demonstrations are a call for violence, thuggery and destruction? With no police in sight, members of another community took to the streets waving twigs, held a rally peacefully and went back home afterwards once their concerns had been aired! Talk about being civil.

As I sign off, its good to value freedom, normalsy and love.

Afrika, Fred Oguttu

Popularity: 70% [?]

Krisen i Kenya ser ikke ut til å finne en rask løsning enda, på tross av Desmond Tutus helhjertede forsøk på torsdag og fredag.

Mental Acrobatics støtter Odinga, og rapportene har en høy standard. Sannhetsgehalten i det som blir skrevet er det vanskelig for meg å gå god for, men Mental Acrobatics gir i hvertfall et godt innblikk i konflikten sett fra den ene siden.

Global Voices - Kenya: Global Voices er en gedigen blogg-dugnad som samler bloggere fra hele verden, og blir ikke drevet ulikt Sonitus, den norske bloggportalen som faktisk ikke er så verst. Global Voices samler blogger etter regioner og land, og linken gir deg en oversikt over en rekke kenyanske bloggere som skriver fra hver side av gjerdet. De ferskeste bloggene fra Kenya finner du forøvrig hvis du kikker i sidepanelet under Global Voices - Kenya.

Trond Erlang havnet midt oppe i det ved å legge ferien sin til Kenya nå i jula. Interessant å se det fra den siden også.

Popularity: 55% [?]

“There can be no peace without Raila,”

“There is a clique of people around Kibaki trying to rob Kenyans of the election,” Mr Odinga later told his supporters after the results were announced.

In a speech, Mr Kibaki described the elections as “free and fair” and urged all political parties to “accept the verdict of the people”.

He said it was now “time for healing and reconciliation” to overcome issues dividing the nation and promised to form a “clean hands government” free of corruption.

Sitater fra de to presidentkandidatene etter valget i Kenya i romjulen. Har du hørt det før? Gode nyheter fra Afrika?

Presidentvalget i Kenya er gjennomført, og den sittende presidenten … blir sittende. Få timer etter kunngjøringen av valgresultatet blir han innsatt som president. Opposisjonens kandidat godtar ikke valgresultatet og planlegger egen innsettelse som “folkets president” i en av byens store parker.

EU’s valgobservatører uttaler at valgkommisjonen ikke har klart å stadfeste valgresultatet på en troverdig måte. Britiske myndigheter sier de er bekymret over uregelmessigheter valgobservatører rapporterer om.

USA gratulerer den sittende presidenten med gjenvalget.

Den sittende presidenten tenner et bål, og prøver å holde bålet i sjakk med politiske floskler. Den tapende opposisjonspolitkeren heller bensin på bålet.

I løpet av siste døgn har 13 mennesker blitt drept i urolighetene i Nyanzaprovinsen og ved kysten

Sittende president Mwai Kibaki representerer det etablerte, motkanidat Rail Odinga en afrikansk orangerevolusjon. Situasjonen er et dårlig utgangspunkt for Kibakis nye periode. I dag kommer etter all sannsynlighet Odinga til å bli arrestert for oppvigleri. Eksploderer Kenya? Vil tingene roe seg. Vil folket gjennom en langvarig protest tvinge gjennom en revolusjon som vi har opplevd i Ukraina, Tsjekkia og andre steder?

Det som er en kjensgjerning er at det ingen av kandidatene hadde et opplagt flertall i valget, og at resultatet gjerne kunne slått ut den ene som den andre veien. Det ble foreslått en omtelling, men valgkommisjonen kommer med sin erklæring før noen rekker å tenke seg om.

Gode nyheter ut av Afrika? Det sies at No news is good news. Det kommer mange nyheter fra Kenya i disse dager. Blir dette det valget som endelig fikk renset luften i Kenya, eller var det nå Kenya ble ført ut i kaos? Eller fortsetter Status Quo? Kommer Kibaki seg gjennom denne perioden stående, vil han framstå som en stor president.

Les alt om valget i Kenya her.

Faktaopplysningene i dette innlegget er hentet fra BBC.

Popularity: 60% [?]

Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

Valget i Kenya preges av vold og kaos

VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen “Nye bilder av Afrika”. Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

Africa is normal.

Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil - basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i “Afrika - En vakker dag”:

Vesten har mistet sin troverdighet.

Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen “The Last King of Scotland“. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

Afrika ekisterer bare i våre hoder.

Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.

Popularity: 52% [?]

Dagbladet skriver i dag om forholdene rundt Mungiki-sekten i Kenya. I følge menneskerettighetsgruppen The Oscar Foundation skal over 8 000 sektmedlemmer, unge hasjrøykende dreadlockbærende ungdommer med utspring i Kikuyu-stammen og med tilholdssted i flere av Nairobis slummer, ha blitt drept av politiet siden 2002. Bare det siste halvåret skal 500 medlemmer ha blitt drept, i følge den nasjonale menneskerettighetskommisjonen. Politiet avviser de høye tallene som oppspinn. Samtidig beskyldes den religiøse sekten, som er involvert i kriminell mafiavirksomhet spesielt rettet mot matatuvirksomheten i Nairobi, for å ha kontakter inn i det politiske miljøet i Nairobi.

Det ingen betviler, er at Kenya generelt og Nairobi spesielt er et voldsomt samfunn uten at det kommer synlig frem når en besøker byen og landet en hverdag i oktober.

Les mer om saken på Dagbladet.

Popularity: 21% [?]

Jeg deltok på UD’s konferanse Nye bilder fra Afrika i dag. Innlegget til Ellen Johnston Sirleaf, Liberias og Afrikas første kvinnelige president var et sammendrag av første kapittel i Jeffrey Sachs bok The End of Poverty. Det var jo litt suspekt, hadde det ikke vært for at president Sirleaf framstår som en meget troverdig og selvstendig politisk leder. Og om Jeffrey Sachs beskriver årsaker til Afrikas fattigdom, så er vel de grunnene han oppgir nå aksepterte sannheter som også Liberias president går god for. Det er en god ting.

Det var flere høydepunkter. Sammen med den amerikanske journalisten Charlayne Hunter-Gault, som har skrevet boken New News from Africa - en bok jeg absolutt skal lese. Hvis boken er like frisk som den tidligere CNN-representanten i Sør-Afrika har jeg mye å se fram til. Også redaktøren for den sørafrikanske avisen The Mail & Guardian, Ferial Haffajee, avisens første kvinnelige sjefsredaktør som på en helt annen, men lun måte kom med kloke innspill avisenes rolle i det “nye” Afrika.

I går siterte jeg den kenyanske forfatteren og forleggeren Binyavanga Wainaina, som med sin ironiske pamflett How to write about Africa stiller både vestlige skribenter og oss vanlige dødelige i gapestokken med måten han avdekker stereotypiene i det vi forteller fra Afrika. Jeg trodde jeg hadde oppdaget Wainaina helt på egen hånd, men den gang ei. Han var en av de friskeste og mest interessante debatantene på konferansen. Jeg skal komme tilbake til Wainaina senere en gang, men til min forbauselse fikk jeg snakket med ham - og vi skal følge opp kontakten videre. E-postadresser ble utvekslet, og kanskje får vi til et samarbeid om å skaffe lesere til afrikanske forfattere - forfattere som mangler en leserkrets fordi de ikke har ressurser til å få publisert de historiene fra Afrika som media ikke har klart å formidle, i følge kritikerne.

Så absolutt en brukbar dag. I morra sitter jeg på flyet til eksosfylte Nairobi.

Powered by Qumana

Popularity: 31% [?]

Det er viktig å skille mellom Thon Hotel Gardermoen og Thon Hotel Oslo Airport når du skal bo på et Thon-hotell i nærheten av vår nasjonale flyplass. Du må også huske på at bussjåføren ikke skiller klart og tydelig hvilket hotell han stopper ved når du skal av bussen med nærmere 60 kilo bagasje. Heldigvis ligger de to hotellene bare et kvarters gåavstand fra hverandre. Vær også oppmerksom på at Thon faktisk mener budget-hotell når de kaller det budget-hotell. Dette stedet er like personlig som avdeling C på Stavanger Universitetssykehus.

UD-konferansen “Nye bilder fra Afrika”

Men hvorfor jeg befinner meg på Thon Hotel Gardermoen (eller var det Thon Hotel Oslo Airport)? Jo, det handler om Afrika. I morra skal jeg på en UD-konferanse med temaet Nye bilder fra Afrika. Taleføre, dyktige representanter fra det afrikanske kontinent kommer for å gi oss som vet hvordan Afrika fungerer nye innpspill. Kanskje skal vi også få høre Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og andre fortelle det som Afrikas første kvinnelige president så talende sa på Kveldsnytt i kveld: At det fins andre ting å fortelle fra Afrika enn de fåtalls konfliktene som fins på dette kontinentet.

Jeg vet ikke hvor jeg kom over denne artikkelen, men den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, nå bosatt i USA, har skrevet en artikkel i nr. 62 av Granta, britisk littertært kvalitetstidsskrift

• Never have a picture of a well-adjusted African on the cover of your book, or in it, unless that African has won the Nobel Prize,

• In your text, treat Africa as if it were one country. It is hot and dusty with rolling grasslands and huge herds of animals and tall, thin people who are starving.

• Make sure you show how Africans have music and rhythm deep in their souls, and eat things no other humans eat.

• Taboo subjects: ordinary domestic scenes, love between Africans (unless a death is involved), references to African writers or intellectuals, mention of school-going children who are not suffering from yaws or Ebola fever or female genital mutilation.

Og så videre.

Wainainae er en av de nye stemmene fra Afrika. Men kenyansk bakgrunn er han bosatt i USA, grunnleger av et litterært tidsskrift ved navn Kwani! og en av de mest lovende forfatterne - og med et svært så kritisk blikk på den aksepterte måten å formidle tekster fra Afrika på. Artikkelen i Granta er en fryd å lese, og en skikkelig utfordring for alle vi som tror vi kjenner Afrika.

Det er nemlig et nytt Afrika som holder på å tre fram for oss. Et Afrika som ikke passer inn i vårt bilde av det. Og et Afrika som ikke vil akseptere den ferdigdefinerte måten å beskrive det på.

Det handler om at Afrika ikke gidder høre på Vesten lenger. Vi har mistet troverdighet, og en lang stund nå har afrikanske samfunsborgere selv villet bestemme veien videre. I Vest oppfatter vi Thabo Mbeki som arrogant, men han går sine egne veier. Vi ser enda på Liberia som et krigsherjet land uten håp, men de stiller på morgendagens konferanse med Afrikas første kvinnelige president. Afrikanske oljenasjoner som Angola og Nigeria tar selv kontrollen over oljevirksomheten og presser de vestlige transnasjonale selskapene ut av markedet. I land som Uganda og Zambia er dødeligheten av Aids på vei ned. Rwanda holder på å utvikle seg i retning av å bli Afrikas Singapore - en høyteknologisk økonomisk motor med en satsning på digital teknologi uten sidestykke i Afrika.

Det fins konfliktområder. Og når Afrika er i konflikt, virker det gjerne mer brutalt på oss enn noe annet vi har vært vitne til. Verken Kongo, Somalia eller Darfur er solskinnshistorier. Makabre beretninger kommer ut fra nord-Uganda, og dødstallene pga. av Aids er triste. Det pågår konflikter i SAR, Niger og Marokko/Spansk Sahara. Men mye mer enn disse er det faktisk ikke. De fleste andre steder holder på å stable seg på beina på egen hånd - eller med hjelp fra andre aktører enn de vi liker at Afrika får hjelp av: Fra Korea, Kina, Arabia. Men det er gjerne slik at når kilden til fortellingene vi hører er langt borte, så er det de sterkeste bildene som setter seg fast i sinnet - mens de gode hverdagsbildene drukner i våre fastlimte forestillinger og stereotypier.

Jeg skal altså på UD-konferanse om dette om noen timer når jeg har fått sovet i bikubene hos Thon. Og til min store overraskelse - og glede - er Binyavanga Wainaina en av foredragsholderne på konferansen. Det er også en annen ting som gjør meg glad, og det er at UD nå arrangerer en konferanse, ikke bare med Nye bilder fra Afrika som tema, men også at hovedandelen av foredragsholdere på konferansen nettopp er talsmenn fra Afrika som ikke lenger godtar de gamle forestillingene.

Våre fortellinger fra Afrika

Men jeg er i bikuben på Gardermoen av en annen grunn også. Tirsdag morgen setter jeg meg på Brussels Airlines fly til Brussel, Kigali og Nairobi. Jeg skal på fjorten dagers studietur til Kenya med 40 norske elever. Det er folkehøgskoleungdom som vi har gitt en oppgave:

Dra til Kenya, oppsøk fortellingene, og kom med de riktige fortellingene tilbake.

Utfordringen de får er noe av den samme som Binyavanga Wainaina og andre gir oss: Se hvilke historier vi kommer med. Er de sanne? Er de representative? Hvem sine historier forteller vi? Vil de som er deler av historiene sette pris på det vi forteller? Hvem sine stemmer kommer til orde?

Ja, jeg veit at fjorten dager ikke er mye tid. Men det er uansett en mulighet - en liten sjangse for norske ungdommer til å bryne seg på egne forestillinger og fordommer. Jeg er veldig spent på resultatet. Historiene kan du lese på www.galeogglobale.no, og så gjør du deg opp en mening om våre ungdommer faktisk forstår noe av det Binyavanga Wainaina snakker om. Og midt oppe i alt dette skal vi ikke underkjenne at våre egne historier også er ganske interessante.

Mine historier

Nå blogger jeg, og jeg har også tenkt å blogge på turen. Jeg har gjort det de siste gangen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Zambia fikk seg en omgang forrige oktober. Nå er det Kenya sin tur. Spenningen for meg er om jeg i det hele tatt har forstått noe av det Wainaina snakker om….

God lesning.

Powered by Qumana

Popularity: 28% [?]

Internett er ikke det samme i Afrika som i Asia - faktisk ikke i det hele tatt enkelte steder. Spesielt i omraadet Masai Mara - Naivasha - Nairobi er det langt mellom internettkafeene, og naar de foerst dukker opp saa gaar de treeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeiiiigt. Naar programmet i tillegg ikke tillater for mange minutter foran datamaskinen (forovrig en deilig erfaring, skal jeg hilse dere og si), blir det ikke mye reiseskriving fra dette fantastisk vakre og spennende landet paa Afrikas rygg.

(more…)

Popularity: 14% [?]

Gardermoen kvart over elleve en søndags kveld. Et kvarter gjennom tåkeheimen, og der ligger alle snuskete bed and breakfasts mødre - og her er jeg. For dette er virkelig bed - om det er noe til breakfast får jeg vite i morra kl. 04:15, altså om nøyaktig fem timer.
(more…)

Popularity: 14% [?]

Drar til Kenya i kveld. Håper også å legge turen innom Zambia en tre-fire dager for å se på mulighetene for et opplegg i Livingstone for Global Village, men samtidig for å treffe min gamle far som har slått seg ned der.

Tilgangen til nett er ikke all verden i Kenya, men jeg håper å få lagt ut noen små rapporter. De finner du i tilfelle på reisebloggen min (geirsan), som har fått en liten ansiktsløftning i anledningen. Lag en RSS på bloggen, så kan du følge med på om det skjer noe.

Elevene har egen blogg fra turen. Den finner du på http://gv06.galeogglobale.no/safari.

technorati tags:Reiser, safari, Kenya, Foto

Blogged with Flock

Popularity: 14% [?]