I en annen bok, Eye on the World (1997) skriver Gavin Young om bakgrunnen for at han legger ut på reisen som resulterer i Slow Boats to China. Etter mange år som krigskorrespondent for The Observer, er han på leting etter en annen måte å oppleve verden på, slik at han skal kunne leve av det. Han er trett av å se verden gjennom øynene til en krigsreporter, av lemlestede lik og sønderbombede landsbyer.
Det er når han kommer over Paul Theroux sin The Great Railway Bazaar han får ideen om å reise på den måten han kan best. I motsetning til Theroux foretrekker Young skip. I Eye on the world skriver han : «I believed then, as I still do, that ships were more interesting in themselves than trains – more varied for one thing – and ports more interesting than railway stations, or airports for that matter. Then there was the variety of crews.»
Gavin Young, som døde i 2001, så på seg selv som en reisende, ikke av nødvendighet, men fordi han ville det. Verden var et eple som skulle fortæres, og han var mer enn klar til å være den som skulle fortære det.
Hvem ønsker ikke å se på seg selv som en reisende? I hvert fall er det min drøm. Men det er forskjell på å drømme om det og faktisk å være det.
Slow Boats er en bok som bare kunne vært skrevet av en person som bekler betegnelsen reisende. Et menneske som reiser ikke bare fordi han må, men fordi han har en utemmelig tørst etter å krysse grenser, søke utfordringer og knytte nye bekjentskaper som snart utvikler seg til varige og hjertelige vennskap. Gavin Young elsket reisen. De som var så heldige å treffe ham, lærte å sette pris på hans vennskap og å gjengjelde dette.
Slow Boats er Gavin Youngs andre bok. Men der hans første, Return to the Marshes, er fortellingen om et dypdykk inn i et bestemt område, sumpområdene i deltaet mellom Eufrat og Tigris, er Slow Boats fortellingen om en lang reise med en rekke store etapper med 21 forskjellige båter, fra store ferger til små, skjøre dhower fra Pireus til Canton.
Turen går via Alexandria, over land til Port Said og Suez, til det deprimerende byråkratiske og korrupte Jeddah, før båtreisen brytes av med en flytur over til Dubai i De Forente Arabiske Emirater. Ikke alle etappene er like spennende, men seilasen med en synkeferdig og brennende dhow med motorhavari langs Iraks kystlinje til Pakistan og Karachi er et av høydepunktene. Betegnende nok beskriver Young denne båtreisen fra Helvete som en av de mest minneverdige han har hatt, skal vi tro hans eget nostalgiske tilbakeblikk i Eye on the World 25 år senere.
Avbrutt av enda en reise med de forhatte flyene, fra Karachi til Bombay, klarer Young på mirakuløst vis, ved tilfeldigheter, utholdenhet, og en unik evne til å benytte seg av sitt enorme nettverk av kontakter, å reise med fra Sør-India til Canton via en rekke eksotiske havner i Asia bare med båt. Reisen går til Sri Lanka og Maldivene, nordover langs Malabarkysten til Madras og Calcutta, via mitt nye drømmemål som du kanskje ikke visste eksisterte, de indiske Andamanøyene. Etter en stopp her går ferden videre til Singapore, Borneo, over den piratinfiserte Sulusjøen – turens andre store høydepunkt – til tryggere farvann mellom Manilla og Hong Kong for å slutte i Canton.
Den syv måneder lange reisen var nesten umulig å gjennomføre i 1980. 25 år senere er den det. Paradoksalt nok i en tid der eventyrlysten er større enn noen gang, og de mest ivrige gjør hva som helst for å komme seg fram på alle andre måter enn i helsefarlige og kroppsfiendtlige flyseter.
«Vi, Paul Theroux og jeg, var heldige og traff en trend i dens begynnelse», skriver Young i Eye on the World. Muligheten til å sluke verden som et eple og samtidig få betalt for å gjøre det var noe andre bare kan drømme om.
Som sagt tidligere; ikke alle deler av boken er like spennende. Prøvelsene han utsettes for i møte med det arabiske byråkratiet er bare frustrerende, de stadige og ufruktbare besøkene hos utallige skipsmeklere repetitive. Men dette er samtidig bare beskrivelsen av de samme frustrasjonene som plager Young gjennom hele hans reise. Men mesteparten av turen – og boken – er en hyllest til den gode historien, til de fargerike menneskene og til utferdstrangen.
Som i det anspente øyeblikket på Sulusjøen, der båten Young har hyrt seg inn på, blir bordet av geriljasoldater. Den ene soldaten vil true til seg Youngs gamle Certina-ur. «Jeg lærte i Kongo at den eneste måten du kan klare deg på, er ved å smile. Det minste tegn til usikkerhet kan utgjøre forskjellen på liv og død.» Så Young bare smiler til piraten, og snakker med ham. I det skurkene etter noen timer forlater skuta, er Young fremdeles i besittelse av klokka. Men hans nye venn geriljasoldaten har blitt den lykkelige eier av en gammel kikkert etter et møte på Sulusjøen, den farlige, mest piratinfiserte havstrekningen i verden.
Så er boken ferdig, og Gavin Young er framme i Canton. Forfatteren slutter av med en følelse av tomhet. Og du sitter igjen med samme følelse som den reisende: Er det slutt alt? Da er det bare å la tankene synke, mens du venter på å ta veien med Slow Boats Home sammen med Den Reisende Gavin Young.
Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden. Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:
Du vet at du er deg, men du er den eneste som vet det. Du har alle minnene dine, følelsene og tankene som du alltid har hatt. Men når du oppsøker de menneskene som alltid har betydd noe for deg, blir du først avvist, så tvangsinnlagt for så å bli stemplet som psykisk ustabil. Egentlig ikke så rart, i og med at selv du innser at kroppen som bærer sjelen din er en helt annen enn den du definerer som din egen – og helt fremmed for de menneskene du fram til nå har omgitt deg med.