Mannen ville forhøye livsforsikring før bryllypsferden med sin kone. De skulle til Australia på dykkertur.

Dagbladet forteller historien denn helgen.

I tillegg ville han at kona skulle gjøre ham til enearving. Obduksjonen viste ingen ting som tyder på at kvinnen led av noe som kunne forårsake kollaps under vann. Det var heller ikke noen tekniske feil på utstyret.

Bildet som følger artikkelen i Dagbladet viser hvor uvirkelig dødsfallet er. I bakgrunnen ser vi den livløse kvinnen, mens dykkerkolleger svømmer rundt i vannet uten tilsynelatende å merke noen ting som helst. For de som har prøvd noen dykk, virker det nesten usannsynlig at noe slikt skal kunne ha skjedd. God sikt i vannet, lett å ta affære hvis noe skulle oppstå. Ekkel sak.

Men at bildet blir brukt til allmen forlystelse er også ekkelt. Har vi virkelig behov for å se den døende kvinnen forsvinne i blå bakgrunn i stort format på Dagbladets nettside? Ja, jeg vet det vises langt verre ting fra kriger og katastrofer verden rundt, men jeg trenger ikke se dette bildet for å forstå saken. Er det avstanden til hendelsen, sakens makabre natur som vekker kikkeren i oss eller allmenn opplysning som gjør at redaksjonen velger å vise bildet? Ville du likt at bildet ble vist hvis du var involvert? Er det greit for kvinnen selv at bildet blir publisert verden over?

Ved å vise til saken hos Dagbladet, er jeg bare med på å forsterke kikkernes runddans?

Jeg bare spyr.

Popularity: 14% [?]

Pretensiøs tittel, ikke sant?

Men ved å legge inn lappen under inn som en del av bloggen min, har noen sørget for å stryke 350 amerikanske pund (?), eller ca. 160 kilo CO2 fra det som slippes ut i atmosfæren. Eller som det står på hjemmesiden til Brigther Planet:

You did it! 350 bloggers rose to the challenge, offsetting over 122,500 pounds of CO2. Due to popular demand, we’re keeping the campaign going. Post the badge on your site and we’ll offset 350 pounds of carbon in your name! 350 pounds! That’s like flicking off 100 lightbulbs for a day. Or going two full weeks without your car!

Jeg har skrevet om 350.org tidligere i innlegget Meningen med livet? Svaret er 350. Nyere forskning viser at grensen for hvor mange co2-partikler per 1 000 000 ikke må overstige 350 for at ikke klimaet skal endres. Og dette er et tall som ikke har noe med om disse partiklene havner der pga. menneskelig aktivitet eller endringer i solens aktivitet. Pr. i dag er andelen co2-partikler 350/1 mill., og med den slakke kildekritikken jeg bedriver, så er det likevel et alt for høyt tall.

Menneskeskapt eller ikke. her er en oppfordring til å sjekke ut noen sider og foreta en enkelt handling som kan få en betydning for klimaet.Jeg har et mål og et ønske om å trekke dette arbeidet inn i det jeg gjør som lærer på folkehøgskole. Organisatorene bak 350-prosjektet ønsker å gjøre dette til en global greie, og ønsker at tallet 350 skal bli det mest omtalte tallet i verden. Mitt bidrag er altså opplysning til dere som leser dette her, et forsøk på å trekke det inn i undervisningen min, og kanskje mest ambisiøst av alt så har jeg meldt meg som oversetter at prosjektet, slik at det også får sider i norsk språkdrakt.

En av deltagerne i prosjektet,Brighter Planet, har en kalkulator der du kan måle karbonfotavtrykket ditt og lage den personlige klimarapport. Det kan jo være en interessant øvelse for noen og enhver. Til opplysning må det jo sies at i følge Min Kvote, bruker en nordmann gjennomsnittlig 8 tonn co2 i året, mens Brighter Planet sin prognose for amerikanske borgere ligger på 23 tonn. Resultatene av din personlige klimatest vil derfor komme nokså forskjellig ut i en norsk og i en amerikansk test.

Så her er linkene fra det fryktelige Amerika, samt utfordringen:

No Impact Man
Brighter Planet
350.org

Og her er oppgaven: Gå til <a href=”http://350.brighterplanet.com”>Brighter Planet</>, finn fram lappen, og legg den ut på din blogg.

Popularity: 19% [?]

Jeg var en av de få som hadde gleden av å se og høre Bob Dylan på Viking Stadion fredag for åtte dager siden.

(Det var nærmere 20 000 til stede, men de aller fleste var “til stede” for å varme seg i solen ved ølteltet bak på stadion, ta bilder av seg selv med Bob i bakgrunnen med mobilkameraet med 2 megapixler, eller for å snakke med naboen og med de andre som hadde fått gratisbilletter fra et eller annet oljefirma som har alt for mye penger å bruke på sosiale tiltak for folk som allerede er overbetalte nok fra før. Deres glede lå helt andre steder enn i det som skjedde der framme på scenen, men det forstod dere vel ut fra starten på innlegget….)

Mitt forhold til His Bobness stammer fra to 70-tallsplanter, Street Legal med den overjordisk vakre Senhór, og Desire med den like esoterisk nydelige One more cup of Coffee, samt Bootleg-plata med Mr. Bojangles-versjonen som Boby ikke vil vedkjenne seg. I tillegg selvsagt de tre platene med Gospeljoy fra slutten av 70-. og begynnelsen av 80-tallet: Slow Train Coming, Saved og Shot of Love, ikke akkurat høydepunkter i Rockehistorien, på tross av den nydelige balladen Every Grain of Sand - men likevel ikke så gale plater.

Men altså: På konserten, som jeg hadde gleden av å overvære, sang Bob en sang jeg aldri hadde hørt før, men som viste seg å være så ulidelig vakker at jeg bare må dele den med dere nå på en lørdagskveld før jeg løper ut i Stavanger-kvelden. Den heter Workingman’s Blues #2 og er postmoderne sosialisme på et så høyt plan at alt som heter markedsøkonomi bare visner hen som en solsikke uten sol å vokse på, og teksten overgår det meste av selv det Mira Craig klarer å levere…

Trykker du på linken kommer du til iTunes Music Store, og der kan du høre et ett-minutters utdrag av hele herligheten, som egentlig er på 6:07 minutter vakrere enn noen jeg har hørt innenfor musikkbransjen på noen lysår.

Denne sangen har fått meg til å kjøpe hele plata Modern Times, og jeg forstår hvorfor Rolling Stone Magazine kåret den til årets album i 2006.

Popularity: 29% [?]

Som en oppfølging av mitt innlegg om sportsjournalister i etterkant av John Pelus infame, ondsinnede og infernalske juks og fanteri, lureri og helerivirksomhet i kampen mellom Rosenborg og Viking, viser jeg her noe som må være hentet fra Erik Hamréns nye treningsøkter med RBK.

Via Larko.

Popularity: 25% [?]

Søndag ramla Rosenborg-spilleren John Pelu av seg selv i kampen mot Viking. Det er rimelig tvil om det var en bevisst handling fra Pelus side, eller om han rett og slett ikke klarte å holde seg på beina.

I Dagbladets kampreferat skriver journalisten at Pelu er juksemaker, VG følger opp og i dagens Dagbladet kommenterer Esten O. Sæther at Rosenborg må ordne opp - uten å fortelle at klubben har hatt en samtale med spilleren, og at Rune Bratset sterkt går ut og sier at Rosenborg tar avstand fra filming. Fotballpresidenten sier at dette er juks og luring, og oversender saken til et eller annet domsutvalg for å gi Pelu to kampers karantene.

Torbjørn Svendsen i Rogalands Avis skriver at spilleren “falt som en flyktning skutt i ryggen”, og Erik Hamrén, Rosenborgs nye trener kalles hallik fordi han ikke ville snakke om episoden like etter kampen.

Jeg antar at Torbjørn Svendsen vet alt hva som har foregått internt i RBK de siste dagene, og han har vel også full sikkerhet på at Pelu falt med vilje og ikke ved et uhell.

Jeg er meget provosert over forhåndsømmingen her, og syns det er svært så beklagelig at pressen på denne måten skal få lov til uhemmet og ubegrensa å forhåndsdømme en person som enda ikke har fått sin sak behandlet i de rette organer. I tillegg provoserer det at fotballpresidenten ikke klarer å skjelne mellom det å la fotballforbundets rettssystemet vurdere om det har foregått juks eller ikke, og det å si at her har det foregått juks.

Det verste jeg vet er mobben som ukritisk fyrer opp seg selv, og misbruk av makt, og i denne saken får vi en usalig kombinasjon av begge to. Jeg har sendt følgende kommentar/spørsmål til Rogalands Avis ifm at Torbjørn Svendsen skal ha nettmøte i morra, onsdag 3. juni.

Jeg går ut fra at du deler synet på at man ikke skal dømme folk men at man skal overlate til rettssystemet å gjøre det.

Jeg går også ut fra at det ikke er full sikkerhet på at bevisst lureri eller juks foregikk da Pelu fikk straffe mot Viking? Bilder fra hendelsen og spillerens uttalelser viser at det er en rimelig grad av tvil om hvorvidt det som skjedde var en bevisst handling.Man kan heller ikke spore at dette er et særtrekk ved Pelu som spiller, eller at Erik Hamréni sin trenerkarriere opptrer som hallik.

På hvilket grunnlag kan man da bruke begreper som “faller som en flytning skutt i ryggen” eller “juksemaker” om spilleren eller “hallik” om treneren? Spørsmålet mitt er: Er du enig i at i en hvilken som helst annen offentlig sammenheng så hadde slike betegnelser blitt karakterisert som ærekrenkelse og grunnlag for rettsforfølgelse?

Les hele kommentaren til Torbjørn Svendsen her.

Rogalands Avis sitt nettmøte kan du lese om her.

Hva jeg mener om saken? Kanskje han juksa, da skal han ta straffen. Hvis ikke, så må han få den beskjeden også. Men det gir aldri noen i dette samfunnet rett til å slenge rundt seg med injurierende og ærekrenkende påstander - være seg skyldig eller uskyldig.

Og hvorfor lage en stor sak ut av dette? Fordi jeg er tror at fotballartiklene er de mest leste artikler i norske aviser, og at de holdningene som gjenspeiles der også er de som smitter over på den gjengse norske leser. Derfor bør de samme regler gjelde for sportsjournalistene som for journalister i andre avdelinger.

Popularity: 29% [?]

En av elevene mine har fått meg til å droppe alle Coka Cola-produkter i solidaritet med regnskogen og verdens drikkevannskilder. Kate Yvonne har en god agenda, og selv om jeg må ofre Fanta Exotique, så skal jeg holde ut. Enda mer mat til tanken er disse faktaopplysningene som havna i RSS-feeden min i dag.

Du vet ikke hva som skjuler seg i en Cola. Foto: Publig Domain.

• I mange amerikanske delstater har UP-patruljene med seg to gallons med Cola for å fjerne blod fra veien etter trafikkulykker.
• Du kan legge en T-bonesteik i en bolle med Cola, og i løpet av to dager vil den være vekke.
• For å fjerne avsondringer på bilbatterier, kan du tømme en boks med Cola over terminalpunktene for å fjerne uhemsket.
• For å løse opp en rusten skrue: Dynk en klut i Cola og legg den rundt den rustne skruen i et par minutter.
• For å steke en skinke kan du tømme en boks med Coka Cola i stekepanen, legge skinka i aluminiumsfolie og steke i vei. Tretti minutter før skinka er klar, kan du fjerne folien og la kraften fra skinka blande seg med Colaen og få en smakfull saus.
  
• For å fjerne fettflekker fra klær: Bland en boks med Cola sammen med klærne, tilfør vaskemiddel, og vask på vanlig mpte. Colaen fjerner fettflekkene. Cola fjerner også veistøv fra bilruta di.
• Den aktive bestanden i Coka Cola er fosforsyre. Den fjerner en spiker på fire dager. Fosforsyre trekker også kalsium fra beinmasse, og er en hovedårsak til beinskjørhet.
• For å frakte Coka Colasirupskonsentrat, må lastebilene ha skilt der det står “Farlig materiale”, ellers forbeholdt spesialavfall.
• Coka Cola-distributører har brukt Cola for å vaske motorene på lastebilene i snart 20 år.

Fikk du lyst på Cola nå? Det skal visst i følge en kommentator være vanlig å legge skinke i Cola for å mørne kjøtt.

Og dermed har vi fått enda mer ammunisjon i kampen mot globale næringslivskrefter, og oppfordrer alle til å drikke vann - rent vann uforsudlet av Coka Cola-kompaniet ;-). Hvis da disse “fakta” er til å stole på.

Kilde til alle disse hyggelige oppslyningene kommer verken fra Wikipedia eller Encyclopedia Brittanica, men fra en britisk blogger i Thailand, Whatismat, Thailand’s Lost boy.

Popularity: 44% [?]

Ja, i dag feirer vi poden, som ikke må forveksles med iPoden.

Jeg, som aldri rakk å konfirmere meg selv, må bare innse at tiden tar meg igjen, det er ikke lenger jeg som er ung og pen, men den lille krabaten som nå står like rak og rank som jeg brude gjort på tross av min middelmådige alder.

Jeg er stolt som en hane, og skal gjøre hva jeg kan for at fyren du ser på dette bildet skal få en dag han aldri glemmer. Jeg sier bare Tjo og Hei!

Popularity: 38% [?]

På bordet mitt i lunchen i dag lå det en krøllete ark, en dårlig fotokopi med grafiske framstillinger av utbredelsen av havisen rundt polene. Dust som jeg er, tok jeg ikke med meg arket, og glemte selvsagt å notere ned nettsiden de grafiske framstillingene viste. Men poenget var uansett at både rundt Nordpolen og i Antarktis var utbredelsen av havis større i 1980 enn i dag.

På side 194 i Al Gores litterære mesterverk En ubehagelig sannhet er det en grafisk framstilling av issmeltingen på Grønland. I 1992 smeltet isen ved kysten, i 2005 var halve Grønland “rammet” av issmelting.

Et TV-program jeg så for ikke så lenge siden viste at de isbelagte områdene av Arktis var redusert med 40% på 20 år, og at Hvitebjørn Kong Salomo hadde store problemer med å svømme fra isflak til isflak som ikke lenger var der.

I Morgenbladet i dag presenterer de ti norske klimaskeptikere som har til delst sterkt kritiske holdninger til klimapanelet og til konklusjonene som trekkes der. De største innvendingene går på at ikke alle relevante fagdisipliner har blitt tatt hensyn til, og at CO2 spiller alt fra en mindre til en helt ubetydelig rolle i utviklingen av klimaet på jorden.

De ti kritikerne er ikke typiske Fremskrittspartiet heller, men innehar til dels tunge stillinger i norsk akademia, som seksjonsleder på naturhistorisk museum, professor ved institutt for Geofag, professor ved kjemisk institutt ved UiB, seniorforsker ved Norsk Romsenter, osv.

Blir jeg lurt?

Og mitt naturlige svar er det svaret pragmatiske mennesker verden over svarer når kritikiere og antikritikere, spåkoner og seriøse forskere uttaler seg om vår felles framtid:

Det kan hende vi tar feil, men vi kan ikke ta sjangsen på at vi har rett.

Det dumme med dagens lapp på lunsjbordet var å se hvor lett det gav ammunisjon til Bjarne Hvermansen i hans kritikk mot de som vil det annerledes enn slik det er nå. Hvis du forstår…

Popularity: 34% [?]

Fred er en sosialarbeider og en god venn i Nairobi. Som leder av klubbarbeidet i Maisha Mema opplever han den harde hverdagen i Soweto-slummen på kroppen. Men i disse dager er det ikke snakk om hverdager i Nairobi. Valget har forstyrret balansen, et av hjulene på vogna har falt av. Fred sender meg av og til artikler som jeg har frihet til å gjøre hva jeg vil med. De handler om livet i slummen, om forholdene i Kenya, og om veivalg. De fortjener å bli lest, derfor kommer jeg til å legge de ut både på min egen blogg og på bloggen til Global Village, linja jeg har ansvar for på Solborg. Vi snakker ofte om å la Afrika slippe til med sin egen stemme, uten fortolkninger fra oss i vest. Samtidig er Afrika en konstruksjon, noe som akademikere og lærde i Vesten har definert om én størrelse. Men på samme måte som Norge og Europa ikke er én og samme ting, eller Stavangerog Norge for den saks skyld, så er ikke Kenya og Afrika det samme, heller ikke Nairobi og Kenya. Fred har en stemme, den er hans egen , og den fortjenes å bli lyttet til.

Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i “Så var det sagt…”

 

 

When the smoke finally clears

As we go through our daily routines, we as a country are writing the pages of history with a title of which the rest of the world will have to apportion. The very ink that dries on the paper is of a wierd mixture of our blood, sweat, tears, and punctuated with sighs.

Of late there had been an awareness campaign going with a slogan that echoed the words,’I am proud to be a Kenyan!’ The question ringing around our motherland is, ‘are we?’

As a true story of sorts,the drama continues! The suspense that goes with it has made the otherwise before ignorant non-committal average citizen glued to their screens or radios, desperately itching for the sounding of a truce or a cease-fire. The horrors we have been exposed to in our living rooms, of man-eat-man, where the power of the machete or a sling thrown rock rules.The tragic comedy where a young man sets the country “a laugh” as he makes monkey faces only to be shot dead seconds later. The despair when after the ashes are sorted out, an old lady in a wheelchair disappears in a burnt down church shelter! A one role model who inspired many by beating the odds to prove that her disability was nowhere near inability…

I voted as a neutral, going against the grain, the obvious stereotypical expectation and chose to watch how matters would unfold. But close to a month later I have clearly been forced to take sides! It beats me why one has to be forcefully evicted from areas they always knew to be home, it hurts why all of a sudden couples engagements were thrown out of the window, all in the name of ethnicity, it’s embarassing to see shops razed down, looted, vandalized in a so called excuse for venting out pent up anger and frustrations…I take sides for the hurting,innocently displaced mourning and grieving Kenyans whose lives will never be the same again.

How would we explain all this to that family of barefoot children holding on to their only left belongings that what they left behind of their home is not a huge berbaque, where only weeks before they had celebrated Christmaswith a bonfire with grills and roasts everywhere? Will that woman who was sexually molested in the melee ever love again? When the child who was given birth to in the bush and not allowed to cry for fear of exposing their hide-away,grow up to speak out?You tell me.

Are there lessons to be learned? What do you see? If we here do not live to see the next light of day, what will you say of us? What will you pass on to your children and generations after you?

Of the countless lessons learnt, one going round as a result of the youth who gawked at a cop was, “never nyeff nyeff (make monkey faces or dare) at a cop, and that,especially so, if you are on the wrong end of the gun”

Truth too can never be hidden. its sole destiny is always to be released and set free, otherwise it erupts into a very costly and an unexplainably expensive aftermath…why is it so difficult for the truth to be told?

The rest they say is history. What we do with the truth is as important as what we are doing without being accorded the same truth!

A lot has been uncovered that was previously latent. Stuff that was left unattended to: lack of equity in social stratification,tribal animosity and the disturbing land ownership issues.

As we write or be part of history, read the story we leave behind…but in your reading be sure to note these few incidences that in spite of what we are going through, make me proud to be a Kenyan: - in one of our hotspot slums members of an opposing ethnic community saved a man from drowning in a fast flowing river. This man was from their rival community. after the ordeal, the saved man’s first statements were, “kenya is okay, let us live as one, there is no need to fight one another…” - in the rift valley, a friend kept his friend hidden until it became precariously dangerous for both. He chose to endanger his life for a friend, but when word started leaking out, he called the police who whisked the friend to safety. - and who said mass action demonstrations are a call for violence, thuggery and destruction? With no police in sight, members of another community took to the streets waving twigs, held a rally peacefully and went back home afterwards once their concerns had been aired! Talk about being civil.

As I sign off, its good to value freedom, normalsy and love.

Afrika, Fred Oguttu

Popularity: 62% [?]

I morra skal jeg undervise om fattigdomsåsaker. I det jeg skriver dette. vet jeg enda ikke helt hva det skal bli. For hvordan skal man kunne snakke om et så stort tema på 45 minutter. og hvordan gjøre det på en meningsfull måte kl. halv ti en mandag morran?

Det som likevel slår meg, er at det er færre fattige i verden i dag enn for 25 år siden. I 1981 var det 1,5 milliarder ekstremt fattige, dvs. mennesker som lever på under 1$ dagen, eller sagt på en annen måte: Ikke er i stand til å sørge for det nødvendigste til daglig oppholdelse. I 2001 var det 1.1 millarder fattige.

I 1981 var vi fire milliarder mennesker. i dag er vi over 6 milliarder. Både i antall og i proseter er opplever vi altså en drastisk reduksjon av ekstrem fattigdom.

I Afrika har antall fattige økt fra 150 millioner til 300 millioner. Folketallet i Afrika sør for Sahara har i samme periode vært omtrent på status quo.

Kartet du ser viser utbredelsen av ekstrem fattigdom. De brune flekkene på kartet er de områdene mest størst utbredelse av fattige. De grå områdene har ikke statistikk. men deler av Afrika hører definitivt med i den brune verden.

En slags konklusjon er at det går rette veien. Antall fattige reduseres, den ekstreme fattigdommen er konsentrert om relativt få områder. Målet om å nå et av Tusenårsmålene burde være innen rekkevidde - om ikke i 2015, så i hvert fall ikke så veldig senere: En halvering av den ekstreme fattigdommen i verden.

Det ser ikke så mørkt ut som vi blir fortalt, men det er mørkt nok for de som henger etter.

Afrika.,, Fattigdom, , Tusenårsmål

Popularity: 43% [?]

Min sønn Poden stilte et oppmerksomt spørsmål ved middagen i dag:

Hvordan klarer Jack Bauer å holde seg i 24 timer?

Bakgrunnen er den at min sønn og jeg hver torsdag kveld samler oss to foran Sørlandschipsen og Colaen for å trøske oss gjennom alle episodene av 24, fra første til syvende sesong. Det begynte med at min bror fotografen gav meg sesong 2 til jul for to år siden. Den har støvet ned i DVD-hylla. Men så begynte min sønn Poden og jeg å se sesong 7, men det var så lenge å vente en hel uke mellom hver episode at vi måtte finne fram julegaven fra støvet, og dermed var det gjort.

Så Jack Bauer har blitt en viktig del av livet til min sønn Poden og meg, og vi føler at vi kjenner ganske godt. Ikke bare det at han har saved millions and millions of lives, men han har aldri måttet.

Jeg prøvde å forklare min sønn at han gjorde det mens vi så hva som skjedde med David Palmer, men da svarte min sønn Poden:

Ja, men det er jo bare to minutter.

Og nå lurer også jeg på om Jack Bauer noen gang må, eller om han faktisk klarer seg i 24 timer, eller om han faktisk må. Hvordan løser han dette dilemmaet?

Så nå lurer jeg på om noen har noe svar…

Popularity: 43% [?]

Mor Norge er i hardt vær for tiden. Ikke bare sitter hun som rådgiver for Pepsi. Som alle vet er Pepsi en dårlig kopi av Cola, men dessuten inneholder det alt for mye sukker til å være godt for deg på en hverdag.

I tillegg kommer det for en dag at hun tar flerfoldig hundretusen kroner for å holde foredrag for de menneskene som er så fantasiløse at de gidder betale flerfoldige hundretusenvis av kroner for å høre henne snakke i en time om de tingene hun ellers har fortalt oss før på TV eller skrevet i en av sine laaaaaaaaaange bøker.

Men nå kommer det også for en dag at hun ikke betaler skatt av de 647 000 kronene hun mottar i pensjon hvert år for å ha markedsført Norge på en fremragende måte i flere tiår, samtidig som hun har vært statsminister og underholdningsartist på høyt nivå gjennom sine kranglerier med Far Norge, Kåre Willoch. At Gro gjør akkurat det samme som alle andre som benytter seg av skatteavtalen mellom Norge og Frankrike og på lovlig vis slipper å betale skatt verken til Norge eller Frankrike - se det har lite med saken å gjøre.

For nå stemmer hylekoret i. Gro tror hun er bedre enn oss. Solidaritetsdronningen driter i oss som ikke har vett til å ordne oss bedre. Miljødama og åndelig mor til Al Gore bor i et varmere land og slipper ut mindre CO2 enn oss andre gjennom å slippe å varme opp huset sitt i klimabehagelige Nice.

Gro burde begynne å blogge. Så kunne hun fortalt oss hva hun mener om alle disse tingene uten å måtte stå til rette for enspora journalister i Dagsrevyen, tanketomme nyhetsgribber i VG og Dagbladet, og samfunnstopper som Elisabeth Hartmann og andre som får alt for lite oppmerksomhet selv, og prøver å kompensere med å klage på andre.

Nei, kom deg inn i bloggosfæren, Gro, så får du en skikkelig dialog med folk som forstår seg på demokrati og meningsfrihet.

(Får jeg ikke treff eller kommentarer på dette blogginnlegget, kommer jeg aldri til å få det…;-S)

Popularity: 50% [?]

“There can be no peace without Raila,”

“There is a clique of people around Kibaki trying to rob Kenyans of the election,” Mr Odinga later told his supporters after the results were announced.

In a speech, Mr Kibaki described the elections as “free and fair” and urged all political parties to “accept the verdict of the people”.

He said it was now “time for healing and reconciliation” to overcome issues dividing the nation and promised to form a “clean hands government” free of corruption.

Sitater fra de to presidentkandidatene etter valget i Kenya i romjulen. Har du hørt det før? Gode nyheter fra Afrika?

Presidentvalget i Kenya er gjennomført, og den sittende presidenten … blir sittende. Få timer etter kunngjøringen av valgresultatet blir han innsatt som president. Opposisjonens kandidat godtar ikke valgresultatet og planlegger egen innsettelse som “folkets president” i en av byens store parker.

EU’s valgobservatører uttaler at valgkommisjonen ikke har klart å stadfeste valgresultatet på en troverdig måte. Britiske myndigheter sier de er bekymret over uregelmessigheter valgobservatører rapporterer om.

USA gratulerer den sittende presidenten med gjenvalget.

Den sittende presidenten tenner et bål, og prøver å holde bålet i sjakk med politiske floskler. Den tapende opposisjonspolitkeren heller bensin på bålet.

I løpet av siste døgn har 13 mennesker blitt drept i urolighetene i Nyanzaprovinsen og ved kysten

Sittende president Mwai Kibaki representerer det etablerte, motkanidat Rail Odinga en afrikansk orangerevolusjon. Situasjonen er et dårlig utgangspunkt for Kibakis nye periode. I dag kommer etter all sannsynlighet Odinga til å bli arrestert for oppvigleri. Eksploderer Kenya? Vil tingene roe seg. Vil folket gjennom en langvarig protest tvinge gjennom en revolusjon som vi har opplevd i Ukraina, Tsjekkia og andre steder?

Det som er en kjensgjerning er at det ingen av kandidatene hadde et opplagt flertall i valget, og at resultatet gjerne kunne slått ut den ene som den andre veien. Det ble foreslått en omtelling, men valgkommisjonen kommer med sin erklæring før noen rekker å tenke seg om.

Gode nyheter ut av Afrika? Det sies at No news is good news. Det kommer mange nyheter fra Kenya i disse dager. Blir dette det valget som endelig fikk renset luften i Kenya, eller var det nå Kenya ble ført ut i kaos? Eller fortsetter Status Quo? Kommer Kibaki seg gjennom denne perioden stående, vil han framstå som en stor president.

Les alt om valget i Kenya her.

Faktaopplysningene i dette innlegget er hentet fra BBC.

Popularity: 52% [?]

Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

Valget i Kenya preges av vold og kaos

VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen “Nye bilder av Afrika”. Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

Africa is normal.

Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil - basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i “Afrika - En vakker dag”:

Vesten har mistet sin troverdighet.

Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen “The Last King of Scotland“. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

Afrika ekisterer bare i våre hoder.

Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.

Popularity: 43% [?]

Tenk deg at du hadde fått et brev fra myndighetene der du ble bedt om å møte på Gardermoen for å hylle Myanmars store leder når han kommer til Norge. Hva hadde du gjort?Dette er det faktiske dilemmaet til den kambodsjanske bloggeren Borin, som skriver:

This morning I received a letter from up above, assign me to go to air port tomorrow before 9.30am. I am part of thousand people who are assigned to greet the GREAT LEADER OF BURMA. This is against my wills, I am a person who believe in human rights, democracy, and freedom. To me Burmese leaders is not in the position where people should give respect, but they are just a gang of criminals, who will do every thing to hold on to power. Help me: Should I join them or not?

Hva slags råd bør han få? Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort her i Norge: Sendt brevet til nærmeste politiske journalist og møtt opp på flyplassen sammen med alle jeg hadde klart å samle, og stilt opp i røde T-skjorter.Borins dilemma er om han i det hele tatt skal møte opp, eller om han skal holde seg vekke av frykt eller for samvittighetens skyld. En tredje løsning som jeg foreslår er neppe aktuelt.Noen ganger slår det meg hvor dritheldig jeg er som lever under de forholdene som jeg gjør, og om hva demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet faktisk betyr for meg. Så det er nesten så jeg ikke tørr innrømme hva jeg tenkte da jeg skrev en kommentar til Borin. Den tanken som slo meg var nemlig følgende:

Slipper jeg inn i Kambodsja neste gang jeg skal dit hvis myndighetene leser hva jeg skriver….

Popularity: 41% [?]

Larko skriver i dag om den britiske læreren Gillian Gibbons i Sudans hovedstad Khartoum. Da Gibbons ba klassen sin ved Unity High School om forslag på navn til den nye teddybjørn, foreslo en av elevene å kalle bamsen opp etter seg selv - og slik ble det. Teddybjørnens navn ble Muhammed.

I dag sitter Gibbons i arrest i Khartoum og risikerer å bli tiltalt for blasfemi mot Islam, alt sammen i følge BBC. I følge den sudanske ambassaden i London handler dette om storm i en tekopp, basert på “kulturelle misforståelser”.

Samtidig sier en lokal imam:

Islam respects other religions and indeed freedom of speech but demands that non muslims “respect their opnion and deal with them fairly.

Gillian Gibbons risikerer nå en heftig bot, seks måneder i fengel eller 40 piskeslag. Noe må man da tåle i ytringsfrihetens navn….

Popularity: 27% [?]

Det er viktig å skille mellom Thon Hotel Gardermoen og Thon Hotel Oslo Airport når du skal bo på et Thon-hotell i nærheten av vår nasjonale flyplass. Du må også huske på at bussjåføren ikke skiller klart og tydelig hvilket hotell han stopper ved når du skal av bussen med nærmere 60 kilo bagasje. Heldigvis ligger de to hotellene bare et kvarters gåavstand fra hverandre. Vær også oppmerksom på at Thon faktisk mener budget-hotell når de kaller det budget-hotell. Dette stedet er like personlig som avdeling C på Stavanger Universitetssykehus.

UD-konferansen “Nye bilder fra Afrika”

Men hvorfor jeg befinner meg på Thon Hotel Gardermoen (eller var det Thon Hotel Oslo Airport)? Jo, det handler om Afrika. I morra skal jeg på en UD-konferanse med temaet Nye bilder fra Afrika. Taleføre, dyktige representanter fra det afrikanske kontinent kommer for å gi oss som vet hvordan Afrika fungerer nye innpspill. Kanskje skal vi også få høre Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og andre fortelle det som Afrikas første kvinnelige president så talende sa på Kveldsnytt i kveld: At det fins andre ting å fortelle fra Afrika enn de fåtalls konfliktene som fins på dette kontinentet.

Jeg vet ikke hvor jeg kom over denne artikkelen, men den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, nå bosatt i USA, har skrevet en artikkel i nr. 62 av Granta, britisk littertært kvalitetstidsskrift

• Never have a picture of a well-adjusted African on the cover of your book, or in it, unless that African has won the Nobel Prize,

• In your text, treat Africa as if it were one country. It is hot and dusty with rolling grasslands and huge herds of animals and tall, thin people who are starving.

• Make sure you show how Africans have music and rhythm deep in their souls, and eat things no other humans eat.

• Taboo subjects: ordinary domestic scenes, love between Africans (unless a death is involved), references to African writers or intellectuals, mention of school-going children who are not suffering from yaws or Ebola fever or female genital mutilation.

Og så videre.

Wainainae er en av de nye stemmene fra Afrika. Men kenyansk bakgrunn er han bosatt i USA, grunnleger av et litterært tidsskrift ved navn Kwani! og en av de mest lovende forfatterne - og med et svært så kritisk blikk på den aksepterte måten å formidle tekster fra Afrika på. Artikkelen i Granta er en fryd å lese, og en skikkelig utfordring for alle vi som tror vi kjenner Afrika.

Det er nemlig et nytt Afrika som holder på å tre fram for oss. Et Afrika som ikke passer inn i vårt bilde av det. Og et Afrika som ikke vil akseptere den ferdigdefinerte måten å beskrive det på.

Det handler om at Afrika ikke gidder høre på Vesten lenger. Vi har mistet troverdighet, og en lang stund nå har afrikanske samfunsborgere selv villet bestemme veien videre. I Vest oppfatter vi Thabo Mbeki som arrogant, men han går sine egne veier. Vi ser enda på Liberia som et krigsherjet land uten håp, men de stiller på morgendagens konferanse med Afrikas første kvinnelige president. Afrikanske oljenasjoner som Angola og Nigeria tar selv kontrollen over oljevirksomheten og presser de vestlige transnasjonale selskapene ut av markedet. I land som Uganda og Zambia er dødeligheten av Aids på vei ned. Rwanda holder på å utvikle seg i retning av å bli Afrikas Singapore - en høyteknologisk økonomisk motor med en satsning på digital teknologi uten sidestykke i Afrika.

Det fins konfliktområder. Og når Afrika er i konflikt, virker det gjerne mer brutalt på oss enn noe annet vi har vært vitne til. Verken Kongo, Somalia eller Darfur er solskinnshistorier. Makabre beretninger kommer ut fra nord-Uganda, og dødstallene pga. av Aids er triste. Det pågår konflikter i SAR, Niger og Marokko/Spansk Sahara. Men mye mer enn disse er det faktisk ikke. De fleste andre steder holder på å stable seg på beina på egen hånd - eller med hjelp fra andre aktører enn de vi liker at Afrika får hjelp av: Fra Korea, Kina, Arabia. Men det er gjerne slik at når kilden til fortellingene vi hører er langt borte, så er det de sterkeste bildene som setter seg fast i sinnet - mens de gode hverdagsbildene drukner i våre fastlimte forestillinger og stereotypier.

Jeg skal altså på UD-konferanse om dette om noen timer når jeg har fått sovet i bikubene hos Thon. Og til min store overraskelse - og glede - er Binyavanga Wainaina en av foredragsholderne på konferansen. Det er også en annen ting som gjør meg glad, og det er at UD nå arrangerer en konferanse, ikke bare med Nye bilder fra Afrika som tema, men også at hovedandelen av foredragsholdere på konferansen nettopp er talsmenn fra Afrika som ikke lenger godtar de gamle forestillingene.

Våre fortellinger fra Afrika

Men jeg er i bikuben på Gardermoen av en annen grunn også. Tirsdag morgen setter jeg meg på Brussels Airlines fly til Brussel, Kigali og Nairobi. Jeg skal på fjorten dagers studietur til Kenya med 40 norske elever. Det er folkehøgskoleungdom som vi har gitt en oppgave:

Dra til Kenya, oppsøk fortellingene, og kom med de riktige fortellingene tilbake.

Utfordringen de får er noe av den samme som Binyavanga Wainaina og andre gir oss: Se hvilke historier vi kommer med. Er de sanne? Er de representative? Hvem sine historier forteller vi? Vil de som er deler av historiene sette pris på det vi forteller? Hvem sine stemmer kommer til orde?

Ja, jeg veit at fjorten dager ikke er mye tid. Men det er uansett en mulighet - en liten sjangse for norske ungdommer til å bryne seg på egne forestillinger og fordommer. Jeg er veldig spent på resultatet. Historiene kan du lese på www.galeogglobale.no, og så gjør du deg opp en mening om våre ungdommer faktisk forstår noe av det Binyavanga Wainaina snakker om. Og midt oppe i alt dette skal vi ikke underkjenne at våre egne historier også er ganske interessante.

Mine historier

Nå blogger jeg, og jeg har også tenkt å blogge på turen. Jeg har gjort det de siste gangen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Zambia fikk seg en omgang forrige oktober. Nå er det Kenya sin tur. Spenningen for meg er om jeg i det hele tatt har forstått noe av det Wainaina snakker om….

God lesning.

Powered by Qumana

Popularity: 22% [?]

One Laptop per Child-prosjektet er på beina og i gang med produksjonen. Kritiker David Pogue i New York Times har laget denne lille videoen om prosjektet.

Dette er et prosjekt jeg har beskrevet flere ganger tidligere - (1) (2), og som jeg anbefaler dere å lese.

En av måtene OLPC finansieres på, er ved at amerikanere kan kjøpe en PC til seg selv mot at de samtidig kjøper en til en elev som trenger det. Eller som en foreslo: Ved å kjøpe en til en trengende elev, og en til seg selv som man så kan gi til en annen trengende elev.

Utfordringen er: Hvordan kan vi her på berget dra nytte av OLPC, eller bruke det med det beste for folk som har bruk for den i tankene. Forslag mottas med glede og forventning.

Popularity: 12% [?]

Marie Simonsen, politisk redaktør  i Dagbladet, stiller følgende spørsmål i kronikken sin:

Verden gikk i rødt i går. Hjelper T-skjorter mot tyranni?i Den røde armé, Dagbladet s. 3, 29. september 2007

Hun fortsetter kommentaren sin med å beskrive hvordan spesielt ungdom verden over brukte Facebook og YouTube, sms og e-post, for å etablereI RSS-feedene jeg abonnerer på fra Kambodsja, Thailand og Kenya kom det oppfordringer fra bloggere om å stille med røde t-skjorter i går.Etter morrasamlinga på Solborg fredag stilte de fleste lærerne og elever i røde t-skjorter, sammen med en markering på skolens hjemmeside.

Folk engasjerer seg. I Bergen i går kveld var flere hundre mennesker samlet ved Lundegårdsvannet (den store dammen midt i byen). Du kunne se på lang avstand at det handlet om Burma. Folk var kledd i rødt.

Simonsen beskriver hvordan en hel verden ved hjelp av noen få tastetrykk klarer å mobilisere til en global markering. Regimet i Burma prøver å stenge all informasjon inn og ut fra landet. Undervannskabelen som sørger for digitale signaler ut og inn fra landet skal være ødelagt. Likevel vet folk å få sendt informasjon begge veier. Burmeserne vet at verden følger med. Og vi vet hva som foregår i Burma. Selv ikke Burmas junta kan gjenne seg for YouTube, konkluderer Simonsen.

Men så var det spørsmålet da: Hjelper røde t-skjorter mot undertrykkere? En kan få en følelse av fånytte når vi nå - ved hjelp bl.a. av YouTube - ser hvordan militiærregimet på et par dager klarer å kvele hele det stille opprøret. Enda en markering, enda en gang litt engasjement før vi haster videre.

Men Marie Simonsen mer. Blant annet om hvordan handelsblokkader tvang apartheid-regimet i Sør-Afrika i kne. Men juntaen i Burma har sterke støttespillere. India er en av landets største sponsorer, Kina den viktigste støttespillerne. USA har frøset juntaens bankkontoer i landet, men det gjør ingen ting så lenge man kan reise til Singapore for bruke de pengene man har ervervet seg ved å undertrykke sitt eget folk.

Men det er ikke bare India, Kina og Singapore som i virkeligheten bygger opp om regimet i Burma. Statens Pensjonsfond har en viktid del av midlene bundet i aksjer til selskaper som investerer i Burma. Norske skipsredere lar båter gå mot landet, og innreder en haug av båter som tråler norskekysten med teak fra de burmesiske skoger. Den norske regjeringen vet at dette skjer, men har de gjort noe med det?Men hva hvis t-skjortemarkererne nå lot seg inspirere av det munker og skolejenter og studenter har våget i Rangoons og Mandalays gater de siste to ukene? Å ta til gatene og gå mot de dørene der skoen trykker.

Hva om de samme menneskene som markerte mot Burma i går også blokkerte inngangene til norske rederier med avtaler i Burma. Eller om de stilte seg opp foran inngangen til regjeringskvartalet og blokkerte innganger der. Eller dørene til Statens Pensjonsfond - for å gi et signal om at dette tolererer vi ikke. Kanskje kan likevel røde t-skjorter på folkehøgskoler, fredssentre, Akers Brygge likevel vise seg å få en faktisk nytte - ved at vi sier fra om at dette aksepterer vi ikke.

Men det var jo ikke det som var poenget med å gå med rød t-skjorte. Var det?

Powered by Qumana

Popularity: 11% [?]

(En av disse er Jason Bourne. Du lurer nok på hvem - det éne bildet er kopibeskyttet. Det andre stjålet fra nettet. Du lurer nok på hvilket).Jason er tøff. Tøffere en far min, raskere enn bruttern (han raske), smartere enn min andre bror (det skal en del til) mer sjarmerende enn … meg (?), og når han blir hard som stål; et blikk så kaldt som det min mor satte i meg de gangene jeg slengte fra meg skoa i gangen uten å sette de på plass. Men akk for et liv tøffe Jason har. Siden vi ble kjent med ham på en badetur i Middelhavet har de slemme menneskene som bebor denne kloden prøvd å ta rotta på ham. Dette med hjertet i halsen på både Jason og oss som helst liker spenningen med en 60-kroners popcornpose i fanget. �Dette har vi  fått være med på i tre filmer; Jason Bourne og den tapte tanga, Jason Bourne og den ultimate Tango, og nå sist filmen Jason Bourne får et ultimatum fra kemneren. Jeg skal ikke røpe hva som skjer av hensyn til alle du som verken har lest boka eller sett filmen. Men jeg så den altså i går lørdag 15. september og kan berette: Ttreern handler om at Jason løper, springer, løper, kjører moped, hopper gjennom vinduer, løper, puster, peser og bader i et tempo som får selv Thomas Hylland Eriksens ordfrekvels til å blekne i forhold. Alt til dunkende diskorytmer i lydsporet. Eller en annen sjanger.Hva syns jeg så? Jeg spiste opp en to liters popcornpose på åtte minutter. Ikke fordi jeg ville. Det skjedde bare plutselig. Så bra var det! I mange år måtte thrillersjangeren ta til takke med fjortisinnfall fra Tom Cruise (Mission Impossible 1 og 2), og en stadig forfallende Jeims Bond i full førtiårskrise. Men så kom Jason og reddet både sjangeren og oss. I ettertid har både Cruisern og James skjerpa seg, MI 3 va’kke så verst, og jeg er en av de som faktisk syns at Casino Royale var en heidundrende Bond-film slik en Bond-film bør være. Mitt thrillerhjerte sier meg at vi kan takke Jason for dette, og at jeg ikke bør se for mange slike filmer før jeg havner på overvåkningen på Rogaland Sentralsykeus universitetssykehusklinikk for hjertemuskelsvake.Men det ble mye løping på Jason i går.

Powered by Qumana

Popularity: 14% [?]