Fem bøker om oppbrudd og identitet

Bror min har ikke tagget meg med en meme han nettopp selv har blitt utfordret på om innledningen til fem bøker han anbefaler. Men som jeg kommenterte hos Ståle:

Tror du virkelig jeg klarer la være denne? Jeg tar den på strak arm, men prøver febrilsk å finne en annen betegnelse enn “meme” – hva med anbefalt sommerlektyre?

Dette skulle jo i utgangspunktet være en vanskelig oppgave, med så mange gode bøker som det er der ute i bokosfæren, men for min del kom disse bøkene ganske så kjapt:

André Brink – Imaginings of Sand

A big girl now; the stupid phrase careering through my head from the moment the plane took off from Heathrow. The great return. All these years of wondering how it woul be; so many others have risket it, some to tumultuous crowds, toyi-toying, shouting, singing; others slinking home along back ways. Not I. The day I’d left the country I’d sworn it would be for good. And I’d held, out, unyelding to all natural appeals. Then this phone call, and what else was to be done? I did not even stop to think. Only after I’ve already been assigned to a narrow fate on the plane, squeezed between two bulging businessmen – the one on my left, on the aisle, in textiles; the other a civil engineer; both drinking steadily, each intent on outwitting the other in setting up dates with me (the one on the aisle even suggesting moistly in my ear, at three in the morning, as the window-man, feigning sleep, attempts to slide his hand in under my blanket, that we decamp to a toilet) – it dawns on me that I am actually in my way home.

V. S. Naipaul – A Bend in the River

The world is what it is: men who are nothing, who allow themselves to become nothing, have no place in it.
Nazruddin, who had sold me the shop cheap, didn’t think I would have it easy when I took over. The country, like others in Africa, had had its troubles after independence. The town in the interior, at the bend in the great river, had almost ceased to exist, and Nazruddin said I would have to start from the beginning.

Graham Greene – A Burnt-Out Case

The cabin-passenger wrote in his diary a parody of Descartes: ‘I feel discomfort, therefore I am alive,’ then sat pen in hand with no more to record. The captain in a white soutane stood by the open windows of the saloon reading his breviary. There was not enough air to stir the fringes of his beard. The two of them had been alone together on the river for ten days – alone, that is to say, except for the six members of the African crew and the dozen or so deck-passengers who cahnged, almost indistinguishly, at each village where they stopped. The boat, which was the property of the Bishop, resembled a small battereed Mississippi paddle-steamer with a high nineteenth-century forestructure, the white paint badly in need of renewal. From the saloon windows they could see the river before them unwind, and below then on the pontoons the passengers sat and dressed their hair among the logs of wood for the engine.

Paul Therous – My Secret History

I was born poor in rich America, yet my secret instincts were better than money and were for me a source of power. I had advantages that no one could take away from me–a clear memory and brilliant dreams and a knack for knowing when I was happy.
I was at my happiest leading two lives, and it was a satisfaction to me that the second one–of the dreamer or the sneak–I kept hidden. That was how I spent my first fifteen years. Fifteen was young then and I knew this: The poor don’t belong. But one summer out of loneliness or impatience my secodn self did more than wake and watch, and more than remember. He began to see like a historian, and he acted. I have to save my life, i used to think.

Peter Mathiessen – African Silences

Seen from the air west of Cape Verde, at the westernmost point of Africa, in Senegal, the ocean sunrise, clear red-blue, turns an onimous yellow, and the sun itself is shrouded, ghostly, in this dust of the northeast trade wind of the dry season, known as the harmattan, that blows across the great Sahara desert. White birds and wave crests fleck a gray-blue sea, and the lean black pirogues of fishermen are very small off the rocky islet called Les Iles de la Madeleine. On the bare ground of the high cliffs astand the white mosques of Yoff, and beyond, low hills of Africa rise like shadows in hot winds that tilt the ragged wings of kites and scatter the dead paper of the world across Dakar.

Hvorfor jeg velger akkurat disse bøkene? Dette er bøker som har sprengt mine forestillingsrammer, og tvunget meg til å tenke ting jeg ikke har tenkt tidligere. Det er de bøkene jeg hadde lest om igjen hvis jeg ble nektet å lese nye bøker og måtte lese de jeg allerede har lest om igjen. Herved anbefalt, og ingen utfordret. Jeg er jo tross alt motstander av memer. ;-)

De som nesten nådde opp
Det disse bøkene har til felles, er at de har gjort at jeg ikke har gitt slipp på drømmene mine.

Bruce Chatwin – What am I doing here
Shiva Naipaul – North of South
William Boyd – Brazzaville Beach
Gil Courtemanche – A Sunday by the pool in Kigali
Gavin Young – Slow boats to China og Slow boats Home
Paul Theroux – The Happy Isles of Oceania
.
Joseph Conrad – Almayer’s Folly

0 replies
  1. vibeke
    vibeke says:

    Unge Ertzgaard. Jeg blir satt ut. Helt satt ut. Jeg har nesten ikke hørt om de forfatterne der jeg.
    Og jeg kaller meg vis?
    Må nok revurdere der, tror jeg.
    Men i mitt neste liv, da skal jeg ha en silkepute, og om jeg ikke får lønn, skal jeg i alle fall ha en utømmelig bokhylle.

    Men du – hvor bliver forfatterINNENE?

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Unge og unge? Ut fra innholdet i disse bøkene skulle man tro at jeg ble gammel ganske ung.
    Og vet du hva? Jeg tenkte faktisk på det med forfatterinnene, men det var ikke så mange av de som hadde gjort sterkt nok inntrykk. Den eneste som i det hele tatt kom med i vurderingen var Doris Lessing med African Laughter. Etter en rask gjennompløying av bokhylla mi var det ikke så mange andre som i det hele tatt kom med i vurderingen, og selv om jeg ikke ønsker å provosere, så tror jeg grunnen er at jeg ikke har kommet over noen kvinnelige forfattere som er eksistensielle nok. Og med det er det bare å si: Kjør debatt!

    Til det med leselyst: Vi brødrene Ertzgaard liker bare å briefe med våre overfladiske kunnskaper.

    Svar
  3. Geir
    Geir says:

    P.S. Det som virkelig burde forundre deg, Vibeke, er at to voksne mannfolk gidder å bruke tid på å noe så fullstendig bortkastet og meningsløst som å skrive de først avsnittene fra andres tekster i stedet for å skrive bøker på egen hånd. Ikke rart det aldri ble noen bok på meg….

    Svar
  4. vibeke
    vibeke says:

    Eksistenielle nok??! Næhei? Du provoserer meg ikke, men ordet _eksistensiell_…. Hva er det motsatte av eksistensiell? Overfladisk?

    Det forundrer meg kanskje at du ikke har skrevet bok, men det forundrer meg også at du kan bruke ordet eksistensiell. Jeg må vite hva du mener med det før jeg kan debattere. Hvis det er noe å debattere da :-)

    Svar
  5. Geir
    Geir says:

    Jeg vurderte å bruke ordet «eksistensialistiske», men som Kierkegaard ikke betraktes som en eksistensialistisk filosofi, er ikke poenget mitt at kvinnelige forfattere ikke skriver eksistsensialistisk nok (Jeg nevner i fleng Simone de Bevoir). Med «eksistensiell» mener jeg kanskje at man har som et hovedtema tilværelsens uforklarlighet, og at det at man eksisterer er grunnutfordringen i teksten. Bak historien ligger en underliggende fortelling om angsten ved i det hele tatt å være til. Kanskje det kan forklares med at man setter det eksistensielle opp mot det trivielle, og at man da må forstå begrepet «triviell» i positiv forstand, og ikke i betydning ubetydelig eller enkel?

    Sånn: Nå kan du diskutere.

    Svar
  6. vibeke
    vibeke says:

    Du har kastet fram en teori om at kvinner ikke skriver eksistensielt nok, men du mener vi ikke skal sette det opp mot triviell i betydning ubetydelig eller enkel. For meg betyr trivielt noe som ikke er så viktig – noe som er banalt eller alminnelig eller kjedelig, alt etter som. Hvis det da er slik at kvinner ikke skriver eksistensielt, men derimot trivielt, da må det finnes mye ubetydelig litteratur?

    Svar
  7. Geir
    Geir says:

    Langt derifra. Jeg skrev at begrepet «trivielt» må forstås i positiv forstand. At jeg sannsynligvis bruker feil ord, hører vel også med til saken. Men med «positiv forståelse av triviell» mener jeg at kvinner muligens skriver mer om det nære enn det abstrakte. Og ingen skal fortelle meg at det nære er mindre viktig enn det svevende fjerne, det er bare det at det mer abstrakte appellerer mer til mitt enkle hode.
    Vi søker mening flere steder, jeg søker mening i abstrakt tenkning knyttet til mer eller mindre umålbare erfaringer, andre søker mening i nære.

    Svar
  8. vibeke
    vibeke says:

    Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal følge opp dette. Jeg må starte med å si at jeg ikke klarer å se ordet trivielt i positiv forstand, ikke i denne sammenhengen, fordi du knytter det til kvinnelig forfatterskap. Og når ordene, litteraturen og kjønnene settes opp mot hverandre, da vil det, for meg, se ut som at det ene er mer verdt enn det andre. Men jeg tror ikke du mener det slik. Jeg tar deg ikke for å være mannssjåvinist; til det er du for oppegående og fin.

    Men for å si litt mer om det der med såkalt kvinnelig forfatterskap: Unn Conradi Andersen sier i Dagbladet i dag at det er en del ord og uttrykk som går igjen om kvinnelige forfattere, f.eks intimt, inderlig og privat, og at kvinner assosieres med det hjemlige, noe som virke lukkende på litteraturen. Oppfatningen er at kvinnelige forfattere knytter er orientert mot noe spesifikt kvinnelig, som igjen er knyttet til tradisjonelle oppfatninger om at kvinner har vært opptatt av det nære (og trivielle?), mens menn har vært ute og formet samfunnet.

    Det er synd at det er slik, for jeg tror at det er ikke så stor forskjell på de virkelig gode forfatterne når det kommer til stykke – om det dreier seg om kvinne eller mann. Og det finnes mye søppel der ute – både det som absolutt er trivielt og det som utgir seg for å være noe høytstående. Livet er for kort til dårlige bøker, derfor leser jeg hverken Dan Brown, Marigit Sandemo eller Vigdis Hjorth.

    Svar
  9. Ståle
    Ståle says:

    Jeg skipper den diskusjonen om hva som er vesentlig litteratur, jeg. Av disse fem har jeg bare lest to. Gjett hvilke. Bare en av forfatterne har jeg ikke lest noe av, iaffal av de fem som nådde helt opp. Av de siste som ikke nådde opp, har jeg lest fire forfattere, men bare to av bøkene.
    Med tanke på at du og jeg har ganske like preferanser for litteratur, overrasker det meg litt at så mange av dine forfattere er uleste. Men det er fortsatt anledning til å gjøre noe med det…

    Svar
  10. Geir
    Geir says:

    Vesentlig litteratur er den litteraturen som er vesentlig for meg. Her er det bare jeg som er dommer, og ingen avgjørelse kan overprøves av andre enn meg.
    Slik er et vel for alle andre også antar jeg. Når det gjelder alle mine forfattere, så er de leste. Det er det som gjør dem til forfattere. Men kanskje du mente at de var ulest av deg….. :-P

    Svar
  11. Geir
    Geir says:

    Vibeke: Interessant henvisning. Jeg leste den artikkelena av Conradi, og syns det var et morsomt sammentreff. Jeg tror jeg er enig både med Conradi Andersen og med deg, men jeg vil holde fast på én tanke: Er det ikke bra at det som er bra er bra, og så får det heller være en kjensgjerning mer enn et problem at det fins trender som også er basert på kjønn?
    Men hvis det er slik at dette på noen måte virker diskrimerende, avskrivende, stengende osv. så er det jo definitivt et mønster som må brytes. Spørsmålet er hvem som skal bryte det? De kvinnelige forfatterne eller de mannlige óg kvinnelige leserne?
    Til slutt er jeg enig i det siste du skriver: De virkelig gode forfatterne er virkelig gode uavhengig av profil og tema. De skriver om viktige ting på en viktig måte.

    Svar
  12. Ståle
    Ståle says:

    Hvis poenget var å henge seg opp i bagateller, broder, burde jeg ha benyttet hele kommentaren min til å rette på feilsiteringene dine. Språket, broder. Språket! :-D

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg inn en kommentar