Close

Panorama over Windhoek

Det er ikke ofte jeg legger ut panoramabilder. Men så er det ikke så ofte du er i Windhoek heller. Så da skulle det passe at vi slår to fluer i en smekk: Jeg publiserer et panoramabilde, du får et inntrykk over hvordan Windhoek ser ut.

Windhoek var som ventet og helt uventet. Afrikanske byer – eller de jeg har vært i – mangler som regel den lille prikken over i-en som gir den en karakter ut over det vanlige. Lusaka er flat, kvadratisk og støvete uten et eneste landemerke annet enn broa ved nordenden av Kairo Road, Nairobi er en smeltedigel av trafikk. høyhus og lappetepper av slum, og man kan strekke seg til at Kenyatta Conference Center utgjør et punkt å feste øyet på. Windhoek er en bykjerne uten spesielt preg i en dump i landskapet med en rekke høyder som omringer byen. Flyplassen ligger 5 mil fra sentrum mot øst et sted ved The Trans Kalahari Highway (ai, for et tøft navn) – først så langt ute flater landskapet seg såpass at man kan anlegge en tilstrekkelig lang rullebane. Mot vest strekker Katutura seg, «Stedet der vi ikke vil bo» – ikke et slumområde, men en gedigen township, eller serier med townships som ikke kan sammenlignes med slummene i Lusaka og Nairobi. Det ser relativt rent og ryddig ut der. Husene er velstelte, og viser det vi ikke tenker på: At i afrikansk sammenheng er Namibia et ganske velholdent land. Men 80% av byens befolkning bor her, og de ønsker ikke å bo her. Men på tross av det: Poenget med afrikanske byer er nettopp menneskene som bor der.

Windhoek er en by. På forhånd hadde jeg lest om den tyske arkitekturen, og Paul Theroux elsket stedet. Jeg fant en hovedgate (Independence Avenue) hvor vi fikk beskjed om aldri å gå med sekk eller kamera, spredd blant bakkene og åsene var gamle tyske kirker og et gedigent parlamentsbygg som får Stortinget til å virke som en pølsebod. En grønn, kupert by i et søkk i grønt landskap. Så feil tok jeg altså. Som regel er det ikke byene som trekker en til Afrika. Ikke Windhoek heller. Men det er et deilig vannhull etter noen dager på støvete landeveier i et land som stort sett består av ørken eller halvørken. Siden man ikke skulle gå rundt med kamera i blir det ikke så mange bilder fra denne byen. Det er også min største innvendig mot den. I byer skal man kunne bære kamera.

Likevel: Jeg likte meg i Windhoek.

Windhoek sett fra høyden over parlamentet, med ørnenebbet vendt mot vest, ørkenen og havet. Foto: Geir Ertzgaard

Windhoek sett fra høyden over parlamentet, med ørnenebbet vendt mot vest, ørkenen og havet. Foto: Geir Ertzgaard

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *