Bilde: Afrikansk storby som snart forsvinner i havet. Bildet er hentet fra African Loft.

Klimadebatten er død som en sur sild.

Joda, de som var interessert i den for halvannet år siden er interessert i den fremdeles. Men de som plutselig mistet nattesøvnen, tok klimatester og lovte bot og bedring for barn og evig framtid har gått samme leia som de som gikk med røde skjorter mot regimet i Burma for et år siden. Rett vest, og ut i glemselens hav.

Jeg vet ikke helt hvor det skjedde, men i min sammenheng var det plutselig veldig vanskelig kjempe fram et engasjement når skoleslagets ledelse inne i Oslo ikke så poenget med å betale miljøavgift for flybilletter fordi de ikke kunne være sikre på at pengene kom til nytte?

Eller fordi folk vurderte sin egen kompetanse i klimaspørsmålet etter å ha lest et par artikler på Wikipedia og i Morgenbladet som større enn 90% av alle klimaforskere.

Kanskje da vi vente oss til tanken og oppdaget at den ikke rammet oss selv så veldig, og at vi kunne klare å leve med framtiden likevel, og vente tilbake til å sortere melkekartonger fra plastposer og uspiste poteter?

Ja, og for all del, det har jo vært 1 % kaldere i sommer enn sommeren i fjor - forstå det den som kan.

Til saken: De kommer nok til å takke oss i Vest-Afrika fra Nouakchout i nordvest til Douala i Sørøst når store deler av Vest-Afrikas kyst forsvinner i havet. På African Loft siterer de Stefan Carter, som sier:

“The coastline [as it is now] will be completely changed by the end of this century because the sea level is rising along the coast at around two centimetres every year,” said Stefan Cramer, Nigeria director of Heinrich Boll Stiftung, a German environmental NGO.

http://www.africanloft.com/west-african-coastline-will-be-submerged-by-2099/

Innen 2099 vil hele dette enorme kystområdet ligge under vann som en direkte konsekvens av klimaendringene. Dvs. at gedigne byer som Lagos, Douala, Accra, Port Harcourt, Abidjan, samt alle som bor langs stripa enten må lære seg å svømme, eller å trekke innover mot det klimavennlige og vannrike Sahel.

Et lystig scenario de trekker opp, forskere fra Afrika. Men det er jo ikke noe vi behøver å ta så veldig på alvor, er det vel?

Jeg tror jeg får forberede mine barn på at de må forberede sine barn på å smake steken etter den leken jeg er med på, mens politikerne snakker seg vekk og skeptikerne vinner gjennom med sin sunn fornuft og common sense-approach til vår framtid.

Jau Jau.

Popularity: 2% [?]

Alle vet det, men likevel glemmer vi det: Virkeligheten er langt mer sammensatt enn et raskt blikk på avstand skulle tilsi.

Dette gjelder også for Kenya. Meldingene derfra er dårlige om dagen. Parti mot parti, politiker mot politiker, stamme mot stamme, nabo mot nabo. Noen beskriver situasjonen som håpløs.

Da er det lett å glemme de gode kreftene. Som denne samlingen med kenyanske artister som gjør som norske artister: Står sammen, lager en musikkvideo og tar standpunkt mot elendet. Og den som tror at dette er unntaket tar feil. Kenya består først og fremst av mennesker som vil noe.

Popularity: 73% [?]

En ny artikkel fra Fred i Nairobi. Jeg anbefaler den!

Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i “Så var det sagt…”

“Simba,”the king of the jungle, must be musing as he ponders his next move in his trek across the terrains of Africa,in what has been labelled as one of the great wonders of the world…”and they say we are the wild animals?!”

O how great the mighty have fallen, when He who is on top of the food chain, he who claims to operate beyond instinct,survival-mode into the realms of reason,rationality,conscience, a primate animal far above the rest of the animal kingdom and specifically mammals!

The next time “simba” comes through into Kenya, will he find the country he left behind intact? The going ons in our country should not be mis-construed as a war between two rival communities, no,no,no!its an explosion of the lack of what I have always argued for in this forum ever since, transparency, equity, accountability, truth, credibility, openness, rationality, exposure, adequate, appropriate relevant functioning systems in place!

What started as political has transcended boundaries into a socio-economic catasrophy which has tweaked hitherto latent democratic passions into ethnicity.

O my land Kenya? Where else in civil society would you findsuch impunity,where saints are demonized whilst cannonizing devils. How power corrupts so mouh so that one would rather go to the grave than admit they are sorry,that they made a mistake. True leadership consents to weakness, a true leader worth his salt is humble yet bold and strong enough to ask for assistance in their moments of weakness.

A soldier in a movie I watched recently gave advice to the effect that the new recruit should save one final bullet, not for the adversary but for himself, seeing the battle would be so fierce!

The bullet saved in our case will be in knowing that we, the elite educated and enlightened professionals, relinquished leadership to demagogues,cliques and cartels and that in reaping,we will harvest that which we sowed. Where is the voice of reason, where is the voice of hope, where is the voice of direction when the princes are on foot as the robbers are on horses? In unconventional warfare where territory is everything,ceasefire might mean relative calm, but also a time feuding opposites regroup, re-strategize,rethink…

As the inks dry up in truce deals, ground soldiers cover as much ground as possible before official declarations are announced, such that in the end, territory covered and occupied translates into power and a burgain chip or tool.

Our institutions have not passed the test given to them yet. The question here is in our institutions as they affect individuals who create them in the first place.

We for sure do not know what is at the end of the tunnel, whether it will be change or status-quo. As I pen off, just like stratification is structured, it is sad to note that the majority dying are the poor-the pawns this society has birthed.

This is our hope, our pride and our resolve,in that wherever we will end up,be it the grave,in refugee camps or as assylum seekers and maybe in diaspora,

KENYANS will have learnt a very big lesson and will be the voice, the example and the direction of how humanity ought to be…and teachers we shall be, teachers with experience,teachers with history, teachers indeed!

Popularity: 66% [?]

Fred er en sosialarbeider og en god venn i Nairobi. Som leder av klubbarbeidet i Maisha Mema opplever han den harde hverdagen i Soweto-slummen på kroppen. Men i disse dager er det ikke snakk om hverdager i Nairobi. Valget har forstyrret balansen, et av hjulene på vogna har falt av. Fred sender meg av og til artikler som jeg har frihet til å gjøre hva jeg vil med. De handler om livet i slummen, om forholdene i Kenya, og om veivalg. De fortjener å bli lest, derfor kommer jeg til å legge de ut både på min egen blogg og på bloggen til Global Village, linja jeg har ansvar for på Solborg. Vi snakker ofte om å la Afrika slippe til med sin egen stemme, uten fortolkninger fra oss i vest. Samtidig er Afrika en konstruksjon, noe som akademikere og lærde i Vesten har definert om én størrelse. Men på samme måte som Norge og Europa ikke er én og samme ting, eller Stavangerog Norge for den saks skyld, så er ikke Kenya og Afrika det samme, heller ikke Nairobi og Kenya. Fred har en stemme, den er hans egen , og den fortjenes å bli lyttet til.

Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i “Så var det sagt…”

 

 

When the smoke finally clears

As we go through our daily routines, we as a country are writing the pages of history with a title of which the rest of the world will have to apportion. The very ink that dries on the paper is of a wierd mixture of our blood, sweat, tears, and punctuated with sighs.

Of late there had been an awareness campaign going with a slogan that echoed the words,’I am proud to be a Kenyan!’ The question ringing around our motherland is, ‘are we?’

As a true story of sorts,the drama continues! The suspense that goes with it has made the otherwise before ignorant non-committal average citizen glued to their screens or radios, desperately itching for the sounding of a truce or a cease-fire. The horrors we have been exposed to in our living rooms, of man-eat-man, where the power of the machete or a sling thrown rock rules.The tragic comedy where a young man sets the country “a laugh” as he makes monkey faces only to be shot dead seconds later. The despair when after the ashes are sorted out, an old lady in a wheelchair disappears in a burnt down church shelter! A one role model who inspired many by beating the odds to prove that her disability was nowhere near inability…

I voted as a neutral, going against the grain, the obvious stereotypical expectation and chose to watch how matters would unfold. But close to a month later I have clearly been forced to take sides! It beats me why one has to be forcefully evicted from areas they always knew to be home, it hurts why all of a sudden couples engagements were thrown out of the window, all in the name of ethnicity, it’s embarassing to see shops razed down, looted, vandalized in a so called excuse for venting out pent up anger and frustrations…I take sides for the hurting,innocently displaced mourning and grieving Kenyans whose lives will never be the same again.

How would we explain all this to that family of barefoot children holding on to their only left belongings that what they left behind of their home is not a huge berbaque, where only weeks before they had celebrated Christmaswith a bonfire with grills and roasts everywhere? Will that woman who was sexually molested in the melee ever love again? When the child who was given birth to in the bush and not allowed to cry for fear of exposing their hide-away,grow up to speak out?You tell me.

Are there lessons to be learned? What do you see? If we here do not live to see the next light of day, what will you say of us? What will you pass on to your children and generations after you?

Of the countless lessons learnt, one going round as a result of the youth who gawked at a cop was, “never nyeff nyeff (make monkey faces or dare) at a cop, and that,especially so, if you are on the wrong end of the gun”

Truth too can never be hidden. its sole destiny is always to be released and set free, otherwise it erupts into a very costly and an unexplainably expensive aftermath…why is it so difficult for the truth to be told?

The rest they say is history. What we do with the truth is as important as what we are doing without being accorded the same truth!

A lot has been uncovered that was previously latent. Stuff that was left unattended to: lack of equity in social stratification,tribal animosity and the disturbing land ownership issues.

As we write or be part of history, read the story we leave behind…but in your reading be sure to note these few incidences that in spite of what we are going through, make me proud to be a Kenyan: - in one of our hotspot slums members of an opposing ethnic community saved a man from drowning in a fast flowing river. This man was from their rival community. after the ordeal, the saved man’s first statements were, “kenya is okay, let us live as one, there is no need to fight one another…” - in the rift valley, a friend kept his friend hidden until it became precariously dangerous for both. He chose to endanger his life for a friend, but when word started leaking out, he called the police who whisked the friend to safety. - and who said mass action demonstrations are a call for violence, thuggery and destruction? With no police in sight, members of another community took to the streets waving twigs, held a rally peacefully and went back home afterwards once their concerns had been aired! Talk about being civil.

As I sign off, its good to value freedom, normalsy and love.

Afrika, Fred Oguttu

Popularity: 70% [?]

I morra skal jeg undervise om fattigdomsåsaker. I det jeg skriver dette. vet jeg enda ikke helt hva det skal bli. For hvordan skal man kunne snakke om et så stort tema på 45 minutter. og hvordan gjøre det på en meningsfull måte kl. halv ti en mandag morran?

Det som likevel slår meg, er at det er færre fattige i verden i dag enn for 25 år siden. I 1981 var det 1,5 milliarder ekstremt fattige, dvs. mennesker som lever på under 1$ dagen, eller sagt på en annen måte: Ikke er i stand til å sørge for det nødvendigste til daglig oppholdelse. I 2001 var det 1.1 millarder fattige.

I 1981 var vi fire milliarder mennesker. i dag er vi over 6 milliarder. Både i antall og i proseter er opplever vi altså en drastisk reduksjon av ekstrem fattigdom.

I Afrika har antall fattige økt fra 150 millioner til 300 millioner. Folketallet i Afrika sør for Sahara har i samme periode vært omtrent på status quo.

Kartet du ser viser utbredelsen av ekstrem fattigdom. De brune flekkene på kartet er de områdene mest størst utbredelse av fattige. De grå områdene har ikke statistikk. men deler av Afrika hører definitivt med i den brune verden.

En slags konklusjon er at det går rette veien. Antall fattige reduseres, den ekstreme fattigdommen er konsentrert om relativt få områder. Målet om å nå et av Tusenårsmålene burde være innen rekkevidde - om ikke i 2015, så i hvert fall ikke så veldig senere: En halvering av den ekstreme fattigdommen i verden.

Det ser ikke så mørkt ut som vi blir fortalt, men det er mørkt nok for de som henger etter.

Afrika.,, Fattigdom, , Tusenårsmål

Popularity: 49% [?]

Krisen i Kenya ser ikke ut til å finne en rask løsning enda, på tross av Desmond Tutus helhjertede forsøk på torsdag og fredag.

Mental Acrobatics støtter Odinga, og rapportene har en høy standard. Sannhetsgehalten i det som blir skrevet er det vanskelig for meg å gå god for, men Mental Acrobatics gir i hvertfall et godt innblikk i konflikten sett fra den ene siden.

Global Voices - Kenya: Global Voices er en gedigen blogg-dugnad som samler bloggere fra hele verden, og blir ikke drevet ulikt Sonitus, den norske bloggportalen som faktisk ikke er så verst. Global Voices samler blogger etter regioner og land, og linken gir deg en oversikt over en rekke kenyanske bloggere som skriver fra hver side av gjerdet. De ferskeste bloggene fra Kenya finner du forøvrig hvis du kikker i sidepanelet under Global Voices - Kenya.

Trond Erlang havnet midt oppe i det ved å legge ferien sin til Kenya nå i jula. Interessant å se det fra den siden også.

Popularity: 55% [?]

“There can be no peace without Raila,”

“There is a clique of people around Kibaki trying to rob Kenyans of the election,” Mr Odinga later told his supporters after the results were announced.

In a speech, Mr Kibaki described the elections as “free and fair” and urged all political parties to “accept the verdict of the people”.

He said it was now “time for healing and reconciliation” to overcome issues dividing the nation and promised to form a “clean hands government” free of corruption.

Sitater fra de to presidentkandidatene etter valget i Kenya i romjulen. Har du hørt det før? Gode nyheter fra Afrika?

Presidentvalget i Kenya er gjennomført, og den sittende presidenten … blir sittende. Få timer etter kunngjøringen av valgresultatet blir han innsatt som president. Opposisjonens kandidat godtar ikke valgresultatet og planlegger egen innsettelse som “folkets president” i en av byens store parker.

EU’s valgobservatører uttaler at valgkommisjonen ikke har klart å stadfeste valgresultatet på en troverdig måte. Britiske myndigheter sier de er bekymret over uregelmessigheter valgobservatører rapporterer om.

USA gratulerer den sittende presidenten med gjenvalget.

Den sittende presidenten tenner et bål, og prøver å holde bålet i sjakk med politiske floskler. Den tapende opposisjonspolitkeren heller bensin på bålet.

I løpet av siste døgn har 13 mennesker blitt drept i urolighetene i Nyanzaprovinsen og ved kysten

Sittende president Mwai Kibaki representerer det etablerte, motkanidat Rail Odinga en afrikansk orangerevolusjon. Situasjonen er et dårlig utgangspunkt for Kibakis nye periode. I dag kommer etter all sannsynlighet Odinga til å bli arrestert for oppvigleri. Eksploderer Kenya? Vil tingene roe seg. Vil folket gjennom en langvarig protest tvinge gjennom en revolusjon som vi har opplevd i Ukraina, Tsjekkia og andre steder?

Det som er en kjensgjerning er at det ingen av kandidatene hadde et opplagt flertall i valget, og at resultatet gjerne kunne slått ut den ene som den andre veien. Det ble foreslått en omtelling, men valgkommisjonen kommer med sin erklæring før noen rekker å tenke seg om.

Gode nyheter ut av Afrika? Det sies at No news is good news. Det kommer mange nyheter fra Kenya i disse dager. Blir dette det valget som endelig fikk renset luften i Kenya, eller var det nå Kenya ble ført ut i kaos? Eller fortsetter Status Quo? Kommer Kibaki seg gjennom denne perioden stående, vil han framstå som en stor president.

Les alt om valget i Kenya her.

Faktaopplysningene i dette innlegget er hentet fra BBC.

Popularity: 60% [?]

Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

Valget i Kenya preges av vold og kaos

VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen “Nye bilder av Afrika”. Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

Africa is normal.

Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil - basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i “Afrika - En vakker dag”:

Vesten har mistet sin troverdighet.

Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen “The Last King of Scotland“. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

Afrika ekisterer bare i våre hoder.

Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.

Popularity: 52% [?]

Gillian Gibbons, læreren som jeg skrev om i forgår, har allerede fått 15 dagers fengsel for å kalle en teddybjørn opp etter en av elevene i klassen. Problemet er at eleven har samme navn som Islams helligste person. Men nå pågår det store demonstrasjoner i Khartoums gater, der man krever dødsstraff for blasfemi.

- Dette er en arrogant kvinne som har kommet til vårt land, hevet sin lønn i dollar og lært våre barn hat for profeten Muhammed, sier imam Abdul-Jalil Nazeer al-Karouri.

Alt dette i følge Verdens Gang.

Det fins toleranse, og det fins grenser for toleranse. Men denne gangen er det ikke Khartoums mannfolk som bør påkreve seg retten til å føle vrede. Kan norske imamer snart være så greie å forklare sine sudanesiske brødre hva toleranse handler om?

Popularity: 27% [?]

Larko skriver i dag om den britiske læreren Gillian Gibbons i Sudans hovedstad Khartoum. Da Gibbons ba klassen sin ved Unity High School om forslag på navn til den nye teddybjørn, foreslo en av elevene å kalle bamsen opp etter seg selv - og slik ble det. Teddybjørnens navn ble Muhammed.

I dag sitter Gibbons i arrest i Khartoum og risikerer å bli tiltalt for blasfemi mot Islam, alt sammen i følge BBC. I følge den sudanske ambassaden i London handler dette om storm i en tekopp, basert på “kulturelle misforståelser”.

Samtidig sier en lokal imam:

Islam respects other religions and indeed freedom of speech but demands that non muslims “respect their opnion and deal with them fairly.

Gillian Gibbons risikerer nå en heftig bot, seks måneder i fengel eller 40 piskeslag. Noe må man da tåle i ytringsfrihetens navn….

Popularity: 34% [?]

Når jeg først er inne på å klippe fra media, tar jeg en sak som står i sterk kontrast til forrige post om mikrofinans. VG gir oss i dag listen over verdens ti mest luksuriøse reisemål, og fordi som ikke har nok med å overleve fra dag til dag kan jo dette være et interessant tema. Her er i alle fall lista, og mine vurderinger av hvert enkelt sted.

1. Heli-skiing i Canada: Ta med ski og helikopteret bringer deg opp i fjellheimen i Canadas villmark.
Snø er snø, og en hvilken som helst norsk nedoverbakke duger for meg. Og hva er gleden av å kjøre ned en fjellskrent når du ikke har svetta en dråpe for å komme deg opp dit. Forøvrig er det kaldt der det er snø.

Min anbefaling: Glem det

2. Gorilla-trekking i Uganda: Vandringstur i gorillaens landskap i Uganda.
Dette er bra og ikke bra. Hvem vil vel ikke inn i Virunga-parken på grensen mellom Uganda, Rwanda og Kongo? Det er bare et par priser å betale: Prisen for å slippe inn i parken er ganske stiv, og prisen for økosystemet rundt Virunga-fjellet er også ganske stiv. Det som har skjedd med dyrelivet i Afrika de siste 40 årene er for meg den store menneskeforskyldte økokrisen.
På den annen side gjør ugandiske myndigheter det eneste rette. Setter du prisen for en safari i Virunga-området for lavt, vil konsekvensene for mlljøet bli enda større. Tenk dere en bastion hasjrøykende, reggae-lyttende dopere forsøple og forfylle utallige teltleirer rundt et av Afrikas vakreste fjell.

Min anbefaling: Du må gjerne dra, men vit hvorfor du drar dit.

3. Trekking i Atlas-fjellene: Vandretur i Nord-Afrikas lengste fjellkjede.
Rimelig å komme dit, rimelig å bo der. Trekking er morsommere i varmere strøk enn hutrende ved foten av Valdresflya. Marokko må være et av den sentrale halvkules mest undervurderte reisemål. Og det er noe jeg sier uten selv å ha vært der.

Min anbefaling: Absolutt verd et forsøk.

4. Vandre-safari i Zambia
Dette er drømmesafarien. Jeg har humpet på halvdårlige veier i safaribilkø i Masai Mara, sovet blant løver i Amboseli mens det fremdeles var dyr der, og vært på Chobezi og sett hundrevis av elefanter bade noen meter fra båten. Men en fotsafari i Luangwadalen må være den optimale safari. Det er vakkert der, en anstendig dose dyreliv, og Zambia er et takknemlig land å besøke. Ingen spektakulære byer, men farger, folk og livsanskuelse er på toppen av lista. En definituv must på denne lista.

Min anbefaling: Et must. Obligatorisk.

5. Reise til Sydpolen
Hva i huleste vil folk der? Sydpolen er det ekstreme uttrykk for ekstrem egoisme. “En hver med respekt for seg selv har vært på Sydpolen”.
Det er langt dit, det er dyrt hvis du skal helt inn til polen, og hva er det egentlig å se der? Noen arbeidsbrakker, et par en gedigen haug med is? Mer interesant som reisemål om noen år når isen har forsvunnet.

En mer interesant tur er reise med Hurtigruta fra Chile ned til Antarktis og så tilbake igjen via Kapp Horn og Ildlandet. Koster ikke mer enn 40 000 kroner i tillegg til fly til Chile.

Min anbefaling: Hva i huleste skal du der?

6. Vulkan-rundtur på Island
Alle jeg har snakket med forteller at Island har vært en fantastisk opplevelse. Reykjavik er Stavanger på Speed og med god smak, vulkanene verd å se, og villmarksfølelsen ute på steppene av et annet format enn det du får i Norge. Vet jeg hva jeg snakker om her? Langt i fra, men jeg har lyst til å reise til Island. Tror jeg har råd til det også. Bare Norwegian får etablert en rute fra Stavanger snart.

Min anbefaling: Hvert fall én gang i livet.

7. Dykking på øyene Turks og Caicos i Vestindia.
Liker du dykking? Noen av verdens mest spektakulære områder for dykking. Men du får de samme opplevelsene langt rimeligere ved Rødehavet og utenfor Borneo. Koster nok masse gryn, men det er gryn du kan anvende langt bedre andre og kulturellt mer spennende steder enn på Tyrkia-øya i Karibien.

Min anbefaling: Dette får du mer igjen for andre steder.

8. Snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen, i Finland.
Eller snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen i Norge… eller Sverige. Men hvorfor Finland? Bedre hjemmebrent, høyere fartsgrenser eller større kultur for bruken av denne miljøvandalen. Som med Virunga (nummer 2): Dette har jeg råd til, men jeg vet ikke om hvor lurt det er. En opplevelse for folk med behov for adrenalinkikk. Ut fra mottoet ta bare bilder, legg bare igjen fottrykk er dette en type virksomhet du godt kan spare meg for.

Min anbefaling: Mest for store gutter med liten hjerne.

9. Fjellkatring i Dunn´s River Falls på Jamaica
Om jeg ikke har peiling på noen av de andre stedene, er dette det jeg vet minst om. Men det er alltid et paradoks for meg at folk skal reise til de fattigste stedene i verden for å leve ut sin egen narsisisme. Så lenge det fører til penger i lomma til lokalbefolkningen er det vel greit.

Men skulle jeg først vært i den lykkelige tilstand å skulle oppholde meg på Jamaica en måneds tid, hadde jeg i alle fall ikke kastet bort tiden med å henge i tau langs Dunn’s River!

At Dunn’s River er et vakkert sted er jeg overbevist om, men det er mye annet jeg ville gjort der annet enn å klatre. Jeg ville mye heller brukt tiden i en av Kingstons reggaebuler, chilla’n litt på en av strendene eller alle de andre tingene du kan gjøre på Bob Marleys barndomsøy. Deltatt i en bandekrig for eksempel…

Min anbefaling: Jamaica, ja! Klatring: Nei!

10. Hesteridning i Karibien-området.
Hva er det med Karibien? Dette er den tredje av ti steder i denne delen av verden. Sikkert fordi britene bruker Karibien som vi bruker Kanariøyene. Attraksjonen her er vel helst for britisk middelklasse som vil være britisk overklasse. For, igjen: Hvor mye annet kan du ikke gjøre i Karibien enn å … sitte på en hest? Det har de utallige enger for på den grønne øya. Denne opplevelsesreisen forutsetter en viss interesse for hest.

Min anbefaling: Ehh… javel.

Listen er basert på en britisk undersøkelse. Det som slår meg, er hvor oppnåelige de fleste av disse luksusreisene er. Det forteller vel mer hvor overstadig formuende en hvilken som helst fastlønna nordmann faktisk er. En rask titt på lista viser at 7 av 10 opplegg kommer innenfor et standard feriebudsjett for en hvilken som helst norsk eiendomsmegler. Det sier vel også noe om forskjellen i levestandard mellom gjennomsnitts-Ola og Average-Jim.

Popularity: 38% [?]

Av en eller annen grunn tar jeg det for gitt at alle leser Dagbladet, og at jeg ikke behøver vise til artikler på sidene deres. Men nå har Astrid Meland skrevet en artikkel om mikrokreditt, bistand og personlig økonomi som er ganske så interessant.

Mikrokreditt har lenge vært et moteord i bistandsbransjen, og etter at Mohammed Yunus og Grameen Bank fikk Nobels Fredspris i 2006 vet alle hva et er. Mikrokreditt og mikrofinans har fått masse skryt fordi det gir folk muligheter til å ta tak i sin egen situasjon på grunn-nivå, samtidig som det betyr en ansvarliggjøring av mottakeren, da bistanden kommer i form av et lån, og ikke en gave. Enda en viktig effekt av mikrokreditt er at den når kvinnene i større grad enn annen bistand. Og som vi vet, er kvinner nøkkelen til vekst i mange deler av den fattige verden.

I Bangladesh har mikrokreditt gitt bedre levestandard for tusenvis av kvinner. Men samtidig har mikrokreditt kritikere. Blant påstandene finner vi utsagn om at mikrokreditt bare fører til marginale endringer, og ikke har noen større påvirkning samfunnstrukturer som holder folk nede. I Nairobi møtte jeg følgende innvending på en tur gjennom Soweto-slummen øst i byen. Jeg kommenterer at det er mange som selger bananer på et relativt lite område, Soweto-slummen består av ca 30 000 mennesker i et område som her i Stavanger hadde gitt plass til et par tusen. Jeg blir fortalt at selgerne har fått mikrokreditt for å etablere utsalg. Positivt tenker jeg, men får til svar:

Det er positivt for de som nå kommer i gang med egen bedrift. Men for de som har vært her og solgt bananer tidlgiere, har ikke situasjonen blitt bedre. Mikrokreditt skaper ikke nye nisjer, det er ikke mer penger i omløp om folk etablerer flere bananutsalg.

Anonym kilde

Jeg forstår poenget, og som med alle former for involvering i andres liv (som bistand er), skal man trå forsiktig. Og endringene i den generelle utviklingen er nok marginale.

Men: For den enkelte som faktisk får et overkommelig lån innenfor fornuftige rammer, så betyr det endringer i livssituasjonen.

I den sammenhengen er det interessant å lese Astrid Melands artikkel i Datbladet. I artikkelen får du en innføring i mikrofinansordningen, en beskrivelse av hvordan du kan gi personlige private lån gjennom mikrokreditt-ordningen, samt en oversikt over ulike aktører som gjør dette mulig for deg. Artikkelen anbefales på tross av min innledende skeptiske presentasjon av mikrofinans.

Popularity: 39% [?]

Jeg deltok på UD’s konferanse Nye bilder fra Afrika i dag. Innlegget til Ellen Johnston Sirleaf, Liberias og Afrikas første kvinnelige president var et sammendrag av første kapittel i Jeffrey Sachs bok The End of Poverty. Det var jo litt suspekt, hadde det ikke vært for at president Sirleaf framstår som en meget troverdig og selvstendig politisk leder. Og om Jeffrey Sachs beskriver årsaker til Afrikas fattigdom, så er vel de grunnene han oppgir nå aksepterte sannheter som også Liberias president går god for. Det er en god ting.

Det var flere høydepunkter. Sammen med den amerikanske journalisten Charlayne Hunter-Gault, som har skrevet boken New News from Africa - en bok jeg absolutt skal lese. Hvis boken er like frisk som den tidligere CNN-representanten i Sør-Afrika har jeg mye å se fram til. Også redaktøren for den sørafrikanske avisen The Mail & Guardian, Ferial Haffajee, avisens første kvinnelige sjefsredaktør som på en helt annen, men lun måte kom med kloke innspill avisenes rolle i det “nye” Afrika.

I går siterte jeg den kenyanske forfatteren og forleggeren Binyavanga Wainaina, som med sin ironiske pamflett How to write about Africa stiller både vestlige skribenter og oss vanlige dødelige i gapestokken med måten han avdekker stereotypiene i det vi forteller fra Afrika. Jeg trodde jeg hadde oppdaget Wainaina helt på egen hånd, men den gang ei. Han var en av de friskeste og mest interessante debatantene på konferansen. Jeg skal komme tilbake til Wainaina senere en gang, men til min forbauselse fikk jeg snakket med ham - og vi skal følge opp kontakten videre. E-postadresser ble utvekslet, og kanskje får vi til et samarbeid om å skaffe lesere til afrikanske forfattere - forfattere som mangler en leserkrets fordi de ikke har ressurser til å få publisert de historiene fra Afrika som media ikke har klart å formidle, i følge kritikerne.

Så absolutt en brukbar dag. I morra sitter jeg på flyet til eksosfylte Nairobi.

Powered by Qumana

Popularity: 31% [?]