Så var det sagt…

Den egentlige nyheten fra Apple … Push me to the limit

Det tok visst 1 minutt for Netcom å kvitte seg med nettbutikklageret av iPhones 3G. Det er morro at Norge nå endelig kan være med på denne bølgen, folk få kontakt med sitt egentlige jeg og få orden på sitt digitale liv. Det koster jo bare 1000 kroner måneden, så det må jo være verd det. Og hvis du lurer: Jeg er ikke misunnelig (jo, det er jeg, men jeg har ikke samvittighet verken til å stå i kø en hel natt eller bruke så mye penger på noe jeg kan få til på andre måter).

Men den egentlige nyheten fra Apple i dag er ikke iPhone 3G, men noe som jeg kommer til få en helt annen nytte av: Nemlig MobileMe - eller Push-teknologi

Som alle nye ting, tar det tid å få det stømlinjeformet. Men det Mobileme skal løse for meg, er det store synkroniseringsproblemet, som er som følger: Forskjellige duppedingser krever oppfølging, og samme informasjon bør ligge på alle sammen.

Til nå har jeg måttet koble til den ene duppedingsen med den andre, og så synket det manuelt med alle de feil som da oppstår. Push-teknologien er sånn at med en gang du gjør en endring, så sendes endringen til MobileMe som sender oppdateringen videre til en av de andre duppedingsene. På den måten er alltid alle ferske oppdateringer oppdatert på min oppdaterte duppedings.

Hva oppdateres?

• Bokmerkene mine i nettleseren
• Alle kontaktene mine
• Kalenderen min
• E-posten
• Filene mine (hvis jeg vil)

Hva betyr så dette?

• I praksis fører det til at når jeg har oppdatert en kontakt, så er kontakten oppdatert uansett duppedings.
• Har jeg lest en mail, så er mailen lest uansett duppedings.
• Har jeg lagt inn en avtale, så er avtalen oppdatert uansett duppedings.
• Har jeg endret et bokmerke på en duppedings, så er den endret uansett duppedings.
• Og er jeg langt vekke fra mine duppedingser, så har jeg likevel tilgang til det på en internettduppedings.

Jeg er spesielt spent på filene mine. Nå går det jo den veien at de fleste dokumentene våre vil bli skrevet i online tekstbehandlere som docs.google.com eller acrobat.adobe.com. Men enda en god stund sitter jeg og jobber med lokale filer. Men MobileMe lar meg ha filene mine liggende på en sikker filtjener et sted borte i jordskjelvlandet California, og jeg kan jobbe direkte mot det i stedet for å ha en kopi av en fil på den stasjonære duppedingsen min og en på den bærbare duppedingsen. Og er jeg på tur til Antarktis uten noen duppedingser i det hele tatt, kan jeg koble meg til på en nettkafé og ha tilgang til filene mine derfra også.

Om dette kommer til å virke? Jeg er veldig spent, for hvis hastigheten er god, og ting ikke skjærer seg, så slipper jeg å bekymre meg for dobbelt- og trippeltarbeid, og får en enklere hverdag - også uten en iPhone 3G. Og i tillegg behøver jeg ikke lenger sove dårlig om nettene av frykt for virus og backuptabber. Det tar MobileMe seg av (ikke tabbene altså) - for alt unntatt bildene og musikken min. Men der har jeg jo en harddisk i bakhånd.

Ikke sant dette var en mye viktigere nyhet enn at Norge endelig har fått seg iPhone 3G?

Jeg skal fortelle hvordan dette går når jeg har prøvd ut hvordan dette går. Ønsk meg lykke til.

McCain med hjerteinfarkt

I tillegg hadde Michael Jordan et forhold til Madonna for ti år siden.
Hvilken betydning dette vil få for det forestående presidentvalget, eller for skilsmisseforhandlingene mellom Madonna og Guy Richie stod det ikke noe om i mailen fra min gode venn Blackwell.

Blackwell kunne samtidig tipse meg om rimelig medisin…

Akk ja, det er mye interessant som slipper gjennom et spamfilter.

En generell oppdatering: Spamfilter, plugger, linker og statistikk

Spamfilter
frr skriver på Hildring om problemene sine med spamming. Enten følger jeg ikke med, eller så er Akismet så på golage med meg at han tar alt av drittposting som blir lagt inn på bloggen min. I skrivende stund har den tatt repern på 10,949 spamforsøk, et tall som faktisk ikke har økt så mye de siste par månedene.

Men som frr skriver, så tar dette båndbredde - uten at jeg merker konsekvensene til daglg - det som verre er, så kan det hende at noen misbruker bloggen til ting jeg ikke har greie på.

Så derfor gjør jeg som frr og installerer de samme pluggene som frr, dvs. Peters Custom Anti-Spam og Bad Behaviour, to verktøy som skal hindre angrep utenfra på bloggen min.

Eugenie var innom og skrev en kommentar forrige gang jeg prøvde med en sånn kommentarsperre. Da var det til hinder for svaksynte. Jeg vil gjerne ha tilbakemelding på om spamsperren også denne gangen gjør det vanskelig for folk å bruke bloggen min. Såpass greit fungerer det tross alt nå, at det ikke er viktig for meg å ha slike automatisk genererte kodegreier installert.

Plugger
Jeg har forøvrig installert et par nye plugger på bloggen min. I øvre venstre kolonne kan du se at det står «Hva skal jeg skrive om?», og navnet Skribit under.. Denne pluggen er et hobbyprosjekt fra den amerikanske jyplingen Paul Stamatiou, og gjør det mulig for deg, kjære leser, å komme med forslag om ting du vil jeg skal skrive om, og så kan folk gi stemmer på hvilke av forslagene de foretrekker. Jeg har hatt denne pluggein inne et par uker nå, og fram til i dag har det kommet hele …. 0 forslag. Det får jeg si meg fornøyd med. Uansett, du er velkommen til å bruke den!

Linker
Jeg har en del lenker på siden av bloggen min. Jeg vet ikke - og kan så vidt jeg vet ikke måle - hvor mange som bruker disse linkene. Til nå har jeg vel oppfattet de som en honnør til sider og bloggere som jeg setter pris på mer enn en ressurs for folk som er innom på besøk. Men de er nå der, og i går kveld satte jeg opp en helt ny kategori, kaldt “Must see”-sider. Det er ikke alle sider som passer i en bås. Likevel holder de en så høy kvalitet at de bare må legges inn som lenker. De to linkene jeg la ut i går kveld, TED.com og Lightstalkers.org er for de rette vedkommende sider med en så bra kvalitet og interessant innhold at de fortjener betegnelsen “Must see”-side.

Galuppen
Jeg har en gallupp gående kontinuerlig. De siste par månedene har folk blitt spurt om hva slags digitalkamera de har - om de da har i det hele tatt. Lenge så det bra ut for Olympus, som l å på mellom 40% og 50% av stemmene. Men i dag har både Nikon og Canon mer enn dobbelt så mange stemmer som Olympus, så da tror jeg at vi erklærer den galuppen for seilt.

Før jeg viser det endelige resultatet, ønsker jeg dere lesere en god uke.

• Canon (35%, 11 stemmer)
• Nikon (32%, 10 stemmer)
• Olympus (16%, 5 stemmer)
• Har kompaktkamera (13%, 4 stemmer)
• Tar ikke bilder (6%, 2 stemmer)
• Sony (3%, 1 stemme)
  
  

Ryddemodus i Bloggeby

Jeg er i ryddemodus.

Først kjelleren, nå bloggen. Brodern og jeg diskuterer bloggdesign og bloggfokus. Han på sin side har valgt å ha tre helt adskilte blogger, en reise- og fotoblogg, en vofseblogg og en litteraturblogg. Han velger ryddig design, klare linjer og laaaaaaaaaaaaaaange lister med oversikt over det som er relevant for bloggens tema - ingen ting annet. Han har fått seg en trofast leseskare et godt stykke fra det som VG Nett har, men likevel ganske så bra med treff hver dag. Forskjellige folk leser de forskjellige bloggene hans, og alt har et tydelig fokus.

Ulempen med Broderns blogger, er at han må administrere tre forskjellige Wordpress-installeringer. Det betyr tre forskjellige innlogginger, tre forskjellige oppdateringer, flere ting å administrere. Det blir mer tungvindt og kryssbehandle ting som kan være av felles interesse for de tre bloggene. Det tar tre ganger så mye plass på sørveren som en enkeltblogg tar. (Ikke helt, men i prinsippet….) Det er også mindre rom for å skrive om alt mulig på så fokuserte blogger som de Brodern har. Velger han nytt tema, må han sannsynligvis foreta en ny Wordpress-installering.

Den bloggen du er inne på nå, derimot, er helt annerledes. Jeg har én blogg, skriver om mange tema, og har besøkende som stikker innom i hytt og pine, alt etter hvor interessant de syns pingen min på Bloggrevyen er, i tillegg til de faste som jeg setter pris på og som jeg også følger til gjengjeld. Tilsammen har jeg omtrent samme antall treff som Brodern har.

Broderns dom over min blogg, er at jeg skriver om interessante ting i rykk og napp, at jeg favner bredt og vidt, men at bloggen både designmessig og innholdsmessig mangler fokus. Spennende lesning, men like kaotisk som hodet mitt etter en halv uke i løsemiddelhelvetet. Sidekolonnene består av alt mulig rart, fra de obligatoriske linklistene til informasjon som ikke en gang er interessant for min egen mor.

Jeg fikk Majann til å designe siden for meg. Fargevalget, headeren og litt til er det hun som står for. Jeg er veldig godt fornøyd med det hun har gjort, selv om jeg har herpa det til etter hvert. Til herpinga mi sier hun at jeg kanskje kjører for mye hvitt.

Frr har vært innom bloggen min og skrev

Jeg så bortom igjen for sikkerhets skyld: ingen grunn til ommøblering, synes jeg.

I bloggposten “Så er det beklaget” skriver samme Frr:

Profesjonelle bloggere vanligvis går for 2 kolonner, fordi det gir en best mulig kombinasjon av informasjon og ryddighet.

Jeg kjører tre kolonner, og har vurdert å ha fire. sånn at jeg får plass til enda mer unødvendig og uoversiktlig informasjon med på min allerede kaotiske side.

Jeg har inntrykk av at folk liker å komme inn på siden min, noe som har med kombinasjonen av innhold, fargevalg og duppeditter å gjøre. Det skal være en liten oppdagelsesferd å klikke seg rundt på en god blogg. Eksempel? Thailand’s Lost Boy eller Sudanese Thinker, som begge er som små fjellvandringer i ukjent men kulørt landskap.

Jeg tror Majann, Brodern og Frr alle har rett, og treffene på siden min tyder på at det ikke er så galt. Men jeg vil rydde. Spørsmålet er bare: Hvordan bør jeg ha det?

Broderns poeng med fokus er viktig. Så hva skriver jeg om? Kultur, Personlig, Foto, Data, blogging og internett, Solidaritet og miljø, Reiseliv, Afrika… Noe annet? Skal jeg følge Broderns eksempel, blir det 7 ulike blogger. Det går ikke, så jeg får satse på en kategoribasert blogg, der folk selv kan velge hva de vil lese om.

Frr syns ikke jeg bør gjøre noe. Da må det altså ikke så mange endringer til. Men trenger jeg alle duppedittene i sidekolonnene? Hva syns folk er interessant der? Selv om et bloggbesøk skal være en liten oppdagelsesreise, vet jeg selv at det er begrenset med tid jeg bruker på å lese gjennom all denne tilleggsinformasjonen som fins der ute i sidekolonneverdenen.

Majann har valgt gode farger. De må jeg beholde. Det samme gjelder vel headeren?

Men jeg vil gjerne høre hva folk syns.

• Hvordan kan jeg lage én blogg som samtidig ivaretar flere interesser og samtidig har fokus?
• Kan besøkende abbonnere på bare ét av temaområdene i bloggen?
• Kan sidekolonnen tilpasses forskjellige kategorier og endres avhengig av hvilken kategor/tema jeg bruker.
• Hva har dere brukt og hva har dere hoppa glatt over i sidekolonnene min?
• Bør jeg forenkle bloggen slik proffene gjør, og bare kjøre 2 kolonner?
• Eller skal siden bare være en salig kakofoni som nå.

Takk for innspill! Bloggdesign er ikke enkelt. Bare sjekk Frr’s blogg for tiden. Den skifter design oftere enn jeg skifter sokker.

Ut i min hage

Jeg legger ikke ut så mange bildene her på bloggen. Det blir mest med pratet. Men etter at Randi har skrytt på seg den reneste Amazonasjungelen i hagen sin (i Houston har hun visst både bedårende skilpadder, ekle øgler og glupske krokodiller), måtte jeg nesten ta en tur ut i min hage for å se om det var noe liv å snakke om der. Dette var det jeg fant. En liten ublomstra valmue er da noe det også, selv om akkurat denne varianten ikke er den som gir best rus.

Foto: C’est moi

For de med tekniske interesser:
Olympus E-3
Sigma 105mm Macro
Blender: f2.8
Lukker: 1/1000
ISO: 100
Eksponeringskompensasjon: -0,7
Hvitbalanse: 5122 Kelvin

Hva er en god råkonverterer?

Gamle kamerainnstillinger
Jeg har stort sett tatt mine 25 000 arkiverte bilder i jpeg-format, og har ikke våget meg inn på råformatet av flere grunner. Råformat krever maskiner som takler en konverteringsprosess uten å ta opp kampen med verdens skilpadder. Filstørrelsen på råformatsbilder blir så store at de spiser opp lagringskapasiteten din. Men nå er ikke lenger det virkeligheten. ORF-filene, som er det råformatet jeg bruker, lager filer på 12 megabyte, og med min nye iMac og Aperture/Lightroom går konverteringsprosessen som hakka møkk. Nå koster også harddisker på en halv terrabyte under tusenlappen også, så det skal bli en god del bilder før jeg går tom for lagringsplass.

Tidligere fotograferte jeg med noen faste innstillinger på kameraet, og brukte JPEG-formatet som gav filstørrelser på ca 1,5 - 2 megabyte pr stykk. Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at jeg var mest fornøyd med følgende innstillinger satt som standard:

Mine standardinnstillinger
Kvalitet: Fine
Størrelse: Large
Fargemetning: +2
Skarphet: -2
Kontrast: -2
Fargebias: Vivid (Levende)

Hvitbalansen har stort sett stått på auto. Altså et bevisst valg etter en god del eksperimentering med mine Olympus-kamera, og det som både har gitt meg de beste resultatene out of camera og i etterarbeid.

Klar for råformatlivet?
Men nå har jeg altså hoppa over på råformatsbilder. For de uinvidde så er råformat (RAW) bilder som ikke blir bearbeidet av den lille datamaskinen som fins inne i alle digitale speilreflekskameraer, men som lagres slik sensoren fanger opp lyset som treffer det. Fordelen med råformat er at det blir fanget opp mer informasjon som du kan bruke til å bearbeide i ettertid, og den informasjonen som fanges opp blir ikke tolket ferdig for deg av prosessoren i kameraet. Som eksempel: I et jpeg-bilde, stilles hvitbalansen . måten hvit/gråfargen i et bilde gjengis - inn på forhånd, og du er i stor grad låst til de innstilingene du valgte på forhånd. I råformat kan du bestemme hvitbalansen etter at bildet er tatt og lagret på datamaskinen, og sjangsene for å få best mulig gjengitte farger er større.

I det forrige innlegget mitt, Når er råformat råformat, kan dere se hvordan farger gjengis ulikt av ulike programmer etter at billedfilen er lastet opp på datamaskinen. Jeg ble overrasket over at en ubehandlet råfil kunne gjengis så ulikt i forskjellige billedbehandlingsprogrammer. Jeg har nemlig levd i den villfarelsen at et råformatsbilde er et råformatsbilde, og at det er datamaskinens fargeinnstillinger som avgjør hvordan bildet gjengis. Men dengang ei. De fire programmene jeg har testa dette på gir nokså forskjellige ut av boksen-resultater. I mine øyne er Aperture det programmet som klart best gjengir fargene slik jeg opplevde de da bildet ble tatt.

Aperture best?
Men betyr det at Aperture er det beste råkonverteringsprogrammet? Det fins nemlig en flora av slike programmer der ute. Men skulle en tro fotopressen, så fins det bare to og et halvt alternativ (et halvt fordi Aperture bare fins for Mac), nemlig Adobes Lightroom og Photoshop, i forskjellige utgaver, samt Apple Aperture. Men listen er betydelig lenger, der de viktigste er Nikon Capture, Bibble Pro, RAWshooter, Cature One, DxO og Adobe Camera RAW. I tillegg kommer de jeg har nevnt før, Ligthzone og produsentspesifikke programmer som Olympus Studio.

Noe av utfordringen med råformatsfiler, er at de stort sett er proprietære, dvs. at det ikke fins et felles format. Dermed kan f.eks. ikke Olympus sine ORF-filer leses av Canon’s råbehanldingsprogram. Da Olympus E-3 ble gitt ut, støttet ikke Aperture og Lightroom det nye ORF-formatet, osv. Første bud blir derfor å finne ut hvilke programmer som ikke kan lese råformatsfilene dine. Det andre blir å finne ut hvilke som dekker dine behov, og til slutt om du i det hele tatt har råd til bruke tid og penger på dette.

Hvilket råformatprogram klarer å gjengi Daxán på beste måte? Foto: C’est moi

Men hva er det beste råformateringsprogrammet? Der har jeg ingen svar, bare et stort spørsmål og en liten påstand: For de aller fleste vil Lightroom og Aperture dekke mer enn behovene. Men hadde jeg kunnet bruke Lightrooms filarkiveringsløsning på Apertures filbehandlingsløsning, så hadde det vært det idelle programmet for meg. Men det går ikke. Hva er det da som går? Hva er et godt råformateringprogram? Hva anbefaler dere? Jeg åpner for diskusjon hvis noen er interessert.

Når er råformat råformat?

Jeg burde egentlig vite dette, men jeg gjør det ikke. Jeg har tatt et bilde av vår trivelige internatleder Bjørg Marit, og tenkte jeg skulle fikse det sånn at hun kunne få det og bli glad - for, ja: Det er et ganske ok bilde.

Det jeg aldri har tenkt på før, men som jeg oppdaget da jeg importerte bildet, som er tatt i råformatversjonen ORF (Olympus Raw Format), var at bildet i råversjonen ser annerledes ut om det åpnes i Ligtzone, Ligthroom, Aperture eller Olympus Studio, fire forskjellige programmer som kan lese råformatsbilder og bearbeide de. Sånn ser bildene ut i de forskjellige versjonene. Trykk på bildet for å se det i større versjon. 

Bjørg Marit i Lightzone-versjon

  Bjørg Marit i Lightroom-versjon

 Bjørg Marit i Aperture-versjon

 Bjørg Marit i Olympus Studio-versjon.

Foto: C’est moi

Den som kan gi meg en god forklaring, skal få en digital kopi av dette bildet. 

I dag slår jeg et slag for Last.fm

Ingen stor sak i dag, men jeg sitter og hører på en CD jeg kjøpte for fem år siden (eller var det ti?). Plata er en kompilasjonsgreie og heter Brazilian Love Affair, stort sett moderne brasiliansk teknojazz (hvis det fins). Jeg bruker iTunes som avspiller, men i tillegg har jeg en lang stund vært medlem av Last.fm, en musikkversjon av Facebook, der musikkinteresserte kan hooke seg på hverandres spillelister, diskutere musikk og gjøre stort sett det du har lyst til med din digitale musikkbank. Du registrerer deg som bruker, laster ned et program som heter Last.fm,, og kjører dette programmet samtidig med at du kjører iTunes. Nede til høyre i sidemenyen min vil du se en widget kaldt Lyttevaner, og der ser du hvilke artister jeg har spilt oftest den siste uken. Det er Last.fm-programmet mitt som mater denne widgeten med informasjon.

Men det jeg likte veldig godt i dag, var at jeg plutselig oppdaga at mens Last.fm kjører i bakgrunnen, så viser den

• Navnet på låta som spilles
• Navnet på CD-en som låta kommer fra.
• En beskrivelse av artisten, og det en utfyllende og god beskrivelse.

Det ser sånn ut:

Den sangen jeg hørte på het Hero, remix 4, og ble spilt av ei gruppe ved navn Azymuth. Jeg har ikke peiling på hvem det er, men det visste tydeligvis Last.fm. Så nå vet jeg at bandet ble stiftet i 1973 og har holdt det gående siden den gang, blant en rekke andre nyttige og unyttige opplysninger.

Og i det jeg skriver dette, svitsher iTunes over på Souhern Man med Neil Young, og Last.fm oppdaterer på et øyeblikk informasjonen og mater dette opp mot lista mi. Og blir Neil Young spilt tilstrekkelig med ganger den neste uken, så vil du se det på widgeten min.

Jeg syns alt dette er veldig kult. Og nå håper jeg at du melder deg på, sporer opp geirsan og legger meg til som venn, og så kan vi dele enda mer musikk enn jeg kan via widgeten min her på siden.

Om jeg får ekstra mye spam med tilbud om å kjøpe musikk? Nei. Ikke noe problem så langt.

Sånn ser hovedvinduet av Last.fm-klienten ut når jeg spiller en låt av Neil Young. Bildet er courtesy av dataskjermen min.

For en piknikk! Fotoredigering uten fotoredigerer

• Du er på tur.
• Du har tatt noen bilder du gjerne vil redigere og legge ut på bloggen.
• Du har ikke med deg egen maskin med fotoredigeringsherlighetene du er vant med.
• Du syns at redigeringsprogrammet på internettkafeen suger.

Da er Picnik en interessant løsning. Dette er et gratis webprogram a la Google Docs som lar deg autofikse, rotere, croppe (beskjære), endre størrelse, fikse eksponering, justere farger, fjerne røde øyne og skarpe bildet ditt kjapt og fleksibelt før du legger det ut på bloggen din.

Programmet er raskt, smidig, gir deg de aller nødvendigste redigeringsmulighetene og i tillegg noen avanserte - og hvis du blir hekta, kan du få en proffversjon med en rekke forbedringer for skarve 120 kroner året.

Sikkert det samme som Adobe Photoshop Express, tenker du kanskje. Men der Express har fått masse kjeft for rettigheter og praktiske løsninger, anbefales Picnik av kanoner som Los Angeles Times, BBC, Time Magazine og meg.

Her er et eksempel på før og etter. Det tok meg et minutt og 12 sekunder å endre bildet til venstre til høyreversjonen. At resultatet er corny sier ingen ting om Picniks kvaliteter, bare muligheter. Bare innrøm det, dette er en god ide som gjør bærbar overflødig på lengre turer.

Les ellers hva den amerikanske bartemonsen og dataguruen Walt Mosberg sier om Picnik.

Fra en togstasjon i Guangzhou, Kina. Foto: C’est moi

P.S. En testtur av Photoshop Express også kan være hakka møkk. Programmet har en rekke redigeringsmuligheter, er kjapp i svingene og har et bra grensesnitt ikke ulikt Lightroom eller Elements.Det har også en annen fordel i forhold til Picnik, og det er at du kan lagre 2 gig med bilder. Hvis det fins synkemuligheter med en lokal maskin kan jo det vise seg å være en vinner. Men sjekk ut det med billedrettigheter før du tar det i bruk.

Hva har skjedd med .mac?

Jeg bare lurer: Overførte en fil på 405 Mb til min iDisk-konto i går kveld. Da jeg skulle laste den ned i dag, tok det 20 sekunder å laste filen ned.

Er det rekord på en standard bredbåndlinje på 10 Megabit? For dere som ikke vet det, så er iDisk og .mac Apple sin løsning for online lagring, filutveksling osv.

Hvis dette er framtida for online lagring, så tror jeg Apple har skutt gullegget.

I dag er jeg ganske fornøyd…

Som tittelen tyder på, så smiler jeg i skjegget i dag. Det hjelper jo at jeg er nybarbert, men det er ikke den viktigste grunnen til at jeg smiler lettere enn vanlig.

Fra lørdag arrangerer linja mi fotoutstilling. Etter et år med knipsing så kameraene lukter svidd, står vi igjen med et sted mellom 50 og 70 000 bilder. Alt for mange, sier du, og det er jeg helt enig i. Så jeg ba elevene om å se gjennom alt de hadde, plukke de tre bildene de var mest fornøyd med, og så sette sammen en utstilling. Så sagt og gjort, og lørdag er vi klar.

Det er ganske blandet erfaring de fjorten elevene har med fotografering, fra å ikke vite hvor på-knappen på kameraet var, til å trikse og fikse med blender, lukker. lysmåler og alt det andre som dagens moderne digitalkameraer flekser med på en måte som får garvede proffer til å plukke på kinnskjegget. Med spriket i bakgrunn vil også resultatet være sånn hafa hafa. Men med så mange bilder i bagasjen er det likevel ikke vanskelig å finne noen bilder som gjør seg - og i blant bilder som det oser kvalitet av.

Det er bare å ta en titt på disse eksemplene:

[Vis som slideshow]

Men hva jeg smiler sånn for? Jo, jeg fikk full uttelling på markedsføringen. Utstillingen omtales både i Stavanger Aftenblad og på de to største fotosidene på det norske nettet. Om ikke vi blir nedrent av utstillingsracere, så vet hvertfall deler av fotofolket at det fins ei linje på Solborg som driver med foto på et ikke så aller verst nivå.

Her finner du forøvrig flere av bildene som årets elever har tatt.

Populært innlegg, gitt!;-)

Det tok meg 11 timer å for første gang å være øverst på lista over mest populære innlegg på Bloggrevyens populærliste. Jeg delte pr. skrivende øyeblikk plassen med Esquil, men hans innlegg har stått oppført i 18 timer. (Nå leder han forresten, siden jeg trykket på linken hans. Hekkan!)

Hva tittelen på innlegget var? Hva skal til for å få kommentarer på bloggen?

Trallala!

Hva skal til for å få kommentarer på bloggen?

En stund har jeg lurt på hvordan man skal få folk til å besøke bloggen min. Svaret på dette spørsmålet viser seg å være ganske så enkelt.

Skriv et innlegg med ordet “blogg” i tittelen, ping til Bloggrevyen, Sonitus og Technorati og visp, så spretter besøkstallene i været.

Som eksempel: I sekstiden i kveld hadde jeg 19 treff på siden. Så skrev jeg et innlegg med tittelen “Gro burde blogge“. Jeg gikk på kino og så Arn - Tempelridderen (som var langt bedre enn både fryktet og forventet), og kom hjem akkurat nå. Og der, serru, hadde jeg fått 59 besøkende her.

Nå lurer jeg altså ikke mer på hvordan man skal få folk til å lese bloggen. Nå er spørsmålet:

Hvordan få folk til å legge igjen kommentarer?

Jeg er ikke typem misunnelig, men kikker jeg innom Radiohode, Rølerbloggen, XmasB og Martin Bekkelund, (som snart må se å gi oss Mac-brukere tilgang til bloggen din) bare for å nevne noen helt tilfeldige jeg misunner, så flyter jo bloggen over av kommentarer. Hos meg er det stort sett bare jeg selv som kommenterer meg selv. Det blir mange kloke kommentarer av dette, men litt ensomt i lengden

Jeg prøver alt mulig: Skrive morsomt, skrive aktuelt, skrive viktig, provosere, improvisere, imponere, engasjere - men hjelper det? Det eneste som nytter, er så skrive “blogg” i tittelen. Da hender det at folk spretter innom. Bare ta “Gro burde blogge“. Jammen meg var ikke Vibeke innom på besøk med en kommentar. Kenya-innlegget fra før i dag, Gode nyheter fra Afrika og Tomme tanker om foto medførte 0 flotte kommentarer. Men skriver jeg “Worpdress-plugins” så svømmer kommentarkassa over av meldinger (bare ca halvparten av de 7 kommentarene var mine egne….)

Så hva gjør man?

Wordpress-plugins og andre pinligheter

Det deilige med ferie og drittvær er at da kan man sitte inne og fikle på med unyttige ting, som personlig tilpasning av personlig blogg.

Nå er det faktisk fint vær i Stavanger, men drid i. Jeg sitter inne likevel. Er jo tross alt ferie. Og når det er fint vær i Stavanger, så er det kaldt. Jeg liker ikke kulde.

Men altså: Jeg har brukt ledig tid nå mens jeg har ledig tid til å legge til en del funksjoner på bloggen. Hvis dere kikker etter litt her og litt der, ser dere morsomme og litt mindre nyttige funksjoner som er til glede for meg og totatl unyttig for deg.

Litt pinlig er jo noen av disse funksjonene da. For eksempel er det til stadighet bare én leser inne på bloggen. Når jeg sjekker etter, er den éne meg. Og når jeg ser hvem som har skrevet mest kommentarer på siden, så er det…. meg.

Som illustrasjonjen viser. Denne bloggen er av, om og for meg.

Joda. Jeg sitter her for meg selv jeg. Også i fint vær.

For ordens skyld: Jeg er stor takk skyldig til Radiohode, som har laget en oversikt over alle plugins og widgets som han har på sin egen svært så tilpassede Wordpress-blogg. Jeg har stjelt som en ravn fra oversikten hans.

Mottoet er:

Gidder du ikke finne ut av det selv? Gå til Radiohode.

Så altså: Takk skal du ha, Radiohode. Og dere andre: Her er den inspirerende pluginsiden hans.

Statistiske verktøy

Takket være en kommentar av bloggeren N8 til et innlegg hos en norsk fotoblogger, Thomas Laupstad, kom jeg i dag over noen forrykende lekre statistikkverktøy til bruk for narsisistiske bloggere som gjerne er mer opptatt av hvor mange treff de får enn av hva de skriver.

Meg altså. med andre ord.

Det som jeg innbiller meg må være det amerikanske nettstedet whos.among.us tilbyr en hel rekke verktøy - plugins eller widgets if you like - som ikke bare gir deg en (u)nyttig oversikt over besøkene til bloggen din, men de gjør det på en usannsynlig lekker måte!

Det er spesielt to greier som er greie med disse verktøyene. Maps gir deg muligheten til å se hvor dine gjester kommer fra:

Det andre er en widget som viser hvor mange gjester du har på siden din i øyeblikket.

Dette siste høres kanskje ikke grensesprengende ut, men trykker du på knappen kommer du til whos.among.us sin statistikk-side, og der får du en riktig så fin liten graf som viser det ting om dine gjester.

Når traff de?
Hvor traff de?
Hvilke sider besøkte de?

Sjekker du ut tab’en Besøksstatistikk, finner du alt sammen i praksis applisert og lekkerliggjort for min egen blogg.

Og hvis du syns at dette var et godt tips håper jeg du blir med og støtter mitt lille personlige solidaritetsprosjekt Maisha Mema, som du kan lese mer om i en annen tab, eller i sidepanelet.

På forhånd takk.

En fototur på Jæren

Det hender at jeg faktisk gjør noe ut av alt pratet om fotografering. I dag hadde min bror fotografen og jeg en ettermiddagstur ut til Sæle (han påstår det heter Sæle, jeg er sikker på at det heter noe annet). Det ble fortere mørkt enn vi hadde ønsket, men likevel ble det tid til en times knipsing i solrenninga. Av 60 bilder som ble tatt har jeg bearbeidet 11 som tåler en nærmere titt.

Resten av bildene finner du her.

Schläger i Estland

Jeg har prøvd å spore min grensesprengende meme, men resultatet har vært nedslående. Til dato er det tre nordmannsbloggere som har tatt opp tråden, og det er vel ikke akkurat detn man kan kalle en brakende suksesshistrorie.

Derfor desto gledeligere da denne mailen triklet inn til min e-postleser i går ettermiddag fra min estiske venn Larko.

Hej, Geir!

Det gläder mig att notera, att Din meme håller på att avancera fort inom den estniska blogosfären och något trögare inom den tyska. Flera estniska bloggare har tyckt att det var en god tema och de flesta har även motiverat sina sju påståenden som man inte tror på. Det är mycket intressant att läsa just motiveringarna eftersom det ger en inställning på människan bakom bloggen.

Det sprids så fort inom estniska bloggar att jag redan tappat koll om de som deltagit. Däremot har jag fortfarande ett öga på den tyska blogosfären.

Larko

Jeg har jo alltid sagt at estlendere er trivelig folkeferd. Jeg likte spesielt opplysningen om at estobloggerne faktisk motiverer sine syv utsagn man ikke tror på. For, som Larko sier: Det gir et inntrykk av mennesket bak bloggen.

Hvis det er noen som vil ta opp memen, så er de velkommen til det - om det da ikke bryter med et memes spilleregler.

Oppdaterte fotosider

Jeg har oppdatert teksten på fotosiden. Nytt fra tidligere er utfyllende i informasjon om fotoutstyr, programvare og lagring, en utvidet utstyrshistorie samt nyttig info om Smugmug, fototjenesten vi benytter på nettet.

Bli med og vis bruttern…

Av de tretti mest populære bildene på min og broderns Smugmugsider, ligger mitt mest populære bilde på 24. plass av 30. bilder. Først på side 3 dukker mitt første bilde opp. Dernest dukker enda et bilde opp på side 5.

Dette må vi få gjort noe med. Jeg oppfordrer herved alle om å gå til min del av fotosidene våre, den delen som bærer det velklingende navnet “Geirs Photos“. bla gjennom alle mine album, og se på hvert enkelt av bildene gjerne flere ganger. Den urettferdigheten fotosidene våre nå gjenspeiler må vi få rettet opp i. Det er jo tross alt jeg som er fotografen av oss to. Bare se på bildet, og trekk dine egne konklusjoner.

Takk!

P.S. Ikke si noe til bruttern om mine skitne knep.

D.S

En liten irritasjonsmelding, men godt nytt på samme tid

De store programvareselskapene skaper skurker. Dette er en påstand, men med svær rot i virkeligheten.

Jeg har oppgradert til Leopard på min bærbare, og den kjører Intel-prosessor. Fireworks og Dreamweaver begynner å tulle og krasje, i tillegg til å gå ulidelig treigt. Altså trengs det en oppgradering til. En oppgradering koster minst 3500 kroner. Tidligere er det lagt ut betydelige beløp på tidligere lisenspakke. Nå har jeg en pakke som ikke virker, men som jeg har blitt mer eller mindre avhengig av.

Jeg har ikke lyst til å bruke 3500 kroner på noe jeg allerede har betalt nok for. Så hvilke alternativer har jeg?

• Limewire, Bittorrent og lignende. Der kan jeg laste ned hva jeg vil og hacke lisenser over en lav sko.
• “Låne” av kjentfolk. Enkelt og stilfullt.
• Droppe hele greia og finne andre løsninger.

Jeg velger siste løsning, og laster ned Seashore fra … eh, Seashore. Lenge har Gimp vært eneste løsning for de som ønsker rimelig grafikkbehandling som alternativ til de forskjellige Adobe-løsningene. Gimp er tungt og treigt, og typisk OpenSource (Bare tenk på hvor treig Firefox er i forhold til Opera og Safari), men Seashore er en macifisering av Gimp basert på Cocoa, og dermed langt smidigere, raskere og mer brukervennlig enn det Gimp noen gang kan drømme om.

Så godnyheten er altså at det fins alternativer til programvaremonopolistene som jeg håper priser seg ut av markedet, eller tvinges til å selge sine produkter så rimelig at hvermansen kan ha råd til de.

Postscriptum:

Jada, jeg veit om Photoshop Elements, produkter fra Corel, hele sharewaremarkedet osv.. Jeg er også klar over at dette er en eldgammel diskusjon som ingen lenger bryr seg om, men jeg hadde bare lyst til å nevne det i dag når jeg sitter her og har lyst til å bruke Fireworks, men ikke lenger har råd til å gjøre det…..