Så var det sagt…

Matt Hardings meningsfulle tidsfordriv

Lyst på en liten latter? Matt Harding har danset de samme dansetrinnene i 42 land og foreviget det på teip. Hvordan det ser ut? Ta en titt. Til å begynne med kan dette virke som det rene vanvidd. men du verden for en kontaktskapende måte å bedrive reising på. Dette må da være meningsfullt tidsfordriv!

Where the Hell is Matt? (2008) fra Matthew Harding på Vimeo.

Fant filmen hos The Lost Boy.

Mer om Matt her og her.

Drømmer om Sulawesi

Hvis noen kaster 20 000 kroner etter meg og sier at nå skal jeg reise fritt og hemningsløst, så hadde jeg bestilt billett til Makassar, utforsket hele Sulawesi, for så å avslutte turen i området rundt Manado. Men først hadde jeg tatt kontakt med tjetjep.

Det er flere grunner til at jeg hadde valgt Sulawesi.

• Smak på navnet, f.eks. Det må jo ha vært på en av øyene rundt Sulawesi King Kong kom fra.
• Hvor mange kjenner du som har vært på Sulawesi? Nemlig.
• Joseph Conrad og Gavin Young har også litt av ansvaret. To forfattere som har skrevet bøker fra området, Conrads Almayer’s Folly omhandler Saba og Sarawak på Borneo, men det var blant annet denne boken som fikk Gavin Young til å skrive In Search of Conrad, den eneste boken jeg har kommet over hvor en av de store reiseforfatterne faktisk besøker Sulawesi.
• Har du hørt om Torafolket? Oppe i fjellene i innlandet nord for Makasar bor de døde i egne huler, og blir tatt med på fest, eller likvending, i ny og ne, eneste parallell fins på Madagaskar.
• Sulawesi del av det tidligere Nederlandske handelsimperiet, hvem har ikke hørt om Krydderøyene, seilskuter av tre, perledykkere, hus på påler og i farvannet rundt Bandasjøen verdens navle for sjørøvere?

Kort sagt, jeg hadde dratt til Sulawesi.

Tjetjep skulle vært med som fascilitator. Jeg kjenner ham ikke, men bildene hans taler for seg. Det å ha med seg en kjentmann som kan vise meg snarveiene, i tillegg til at fyren kan ta bilder og vet veien til de gode motivene må være en god ting. Jeg dumpa tilfeldigvis borti tjetjep gjennom en av de nye web 2-reisesidene på Nettet. Et bilde dukket opp på siden, og det linket igjen til tetjeps Flickr-konto. Tjeptjep påstår at han ikke kan ta bilder. Jeg foreslår at du besøker Flickr-siden hans og selv gjør deg opp en mening om den saken. Lysten til å reise til Sulawesi har ikke blitt mindre av den grunn.

Hvilket reisemål som står på andreplass på lista? Gabon. Men det kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Sulawesi - alle reiserdømmers mor?

View Larger Map

Reisetips: Overvåke billige flybilletter

I dag skifter jeg fokus fra foto til fly.

Har du noen gang tenkt:

Hadde vært fint å få varsel når flybillettene blir billigere?

I stedet for sjekke innom Kilroy, Kelkoo eller Superaver tre ganger i uken for å finne rimelige flybilletter, hadde det vært greit bare å skrive inn noen data på ei side, og så få tilsendt en e-post hver gang prisene endrer seg.

Nå fins denne løsningen. Gjennom Worldhum, en av de mest interessante reisesidene der ute på nettet, ble jeg gjort oppmerksom på Yapta . Yapta gjør akkurat det jeg nettopp beskrev, og på en skremmende enkel måte:
Du registrerer deg, skriver inn ønsket reiserute med datoer, krysser av for “Save to travel preferences”, og du får tilsendt via mail prisene etterhvert som de endrer seg på akkurat det eller de reisemålene du er interessert i.

Akkurat nå planlegger jeg studieturer i november og mars. Her er et lite utklipp fra hvordan siden ser ut akkurat nå:

Landprogrammet er i boks både i Zambia/Sør-Afrika og i Bolivia/Peru. Problemet er å få flybillettene ned på en pris som gjør turene økonomisk forsvarlige. Pr. i dag er billetter til det sørlige Afrika i dyreste laget, mens billettene til Sør-Amerika akkurat er innenfor grensen av det forsvarlige.

Siden søndag, da rutene ble registrert, har billettene steget på tre av alternativene, men til Hong Kong fra Stavanger har prisen gått ned med 600 kroner.

Er det noen haker ved dette opplegget? Økonomisk og praktisk sett ingen. Gjennom Yapta bestiller du billettene direkte hos flyselskapene, og ikke via en webreisebutikk. Den eneste ulempen er at det bare er ca 20 flyselskaper som er med på oversikten foreløpig. Dermed ramler noen av de rimelige mulighetene vekk, slik at du likevel må ta et sveip innom Kelkoo, Supersaver og Kilroy for sikkerhets skyld.

Men dette opplegget var likevel så bra at jeg var nødt til å fortelle videre om det.

Bilder uten kamera: En søndag morgen ved Operahuset

Oslo er en fin by om våren.

Jeg er bare på rask vei gjennom til Asker og viktigere aktiviteter enn en søndagsmeditasjon om hovedstaden.

En pertentlig mann på en tidlig formiddagstur. Grå i håra, sikkert godt over 70, pen bedehusjakke, kordfløyelbukse som er nystrøket, ecco-sko, Han går og kikker ned i søppelkassene på Oslo S og plukker med seg tomflasker som han putter opp i en plastpose fra bunnpris. Hva er historien hans egentlig?

I gangveien ned til Spor 8 står ei asiatisk jente ved glassdørene og spiser en keban. Kebab til frokost på en jernbanestasjon?

Ved siden av meg på perrongen sitter ei dame og hakker løst på laptoptastaturet. Blogger hun?

Det er nesten ingen folk ute i Oslo på en solfylt søndag morgen, men hver og en av de er verd et bilde. Alle sammen har en Life Story å fortelle.

Fotografen Ken Oppran blir intervjuet på foto.no. Et par uker tidlgiere har han ti sider med dokumentarbilder fra byggigen av det nye operahuset. Han sier:

Tar du bilde av folk, skal du kunne gå tilbake til dem etterpå og vise det frem uten at de blir forbannet på deg.

Operaen er et fantastisk bygg. Lorin Mazaal dirigerer operaorkesteret denne helgen, og sammenligner det med de nye operahusene i Beijing og i Valencia. Noen sammenligner det med det mer berømte storebroren i Sidney. Det fremstår som et tempel. Lørdag ettermidag e det et tempel for tilbedelse, hundrevis av mennesker fyller de hvite flatene. Søndag morgen nesten ingen, men de som er der bruker tiden til å meditere. Arkitektur kan noen ganger løfte deg ut av virkeligheten og ta deg inn i en ny dimensjon. Jeg lurer på slektskapet til biblioteket i Alexandria. Det er litt rart å stå på toppen av Operahuset i hovedstaden i landet som er på toppen av historiens mest komplekse sivilisasjon.

Hvor lenge kommer den til å være det?

Drømmer om Halong Bay

Halong Bay leder an i konkurransen om plass på den nye 7 underverker-listen. Foto: C’est moi.

Helt siden jeg først hørte om stedet har jeg drømt om Halong Bay.
Kalksteinsformasjonene ute i havet øst for Hanoi står på UNESCOS liste over beskyttelsesverdige landskaper.
Halong Bay er en av kandidatene på The New 7 Wonders liste over syv underverker som skal erstatte de gamle som ikke fins lenger, og i skrivende øyeblikk topper bukta lista.
Professoren min besøkte stedet på slutten av 80-tallet, og omtalte det som det vakreste han noen gang har sett.
Vietnam er på min topp 2-liste over de vakreste landene jeg har vært i, sammen med Sør-Afrika.

Men du kan drømme om mora til din beste venn også.

Les mer »

Hanoi - Sutring i solnedgang

Hanoi ligger ved to innsjøer, denne gir assosiasjoner til det sydlige Frankrike like mye som til det nordlige Vietnam. Felles er den franske arkitektoniske innflytelsen.
Foto: C’est moi.

Hanoi et sevende, merkelig sted. Den store innsjøen midt i byen er vakker, trærne og promenaden ruundt skuler en hektisk trafikk, en sky av mopeder i tusenvis.
Hanoi består av fem millioner mennesker, halvannen million pendlere, og to millioner mopeder.
For tre uker siden døde 300 mennesker på en dag i forbindelse med kinesisk nyttår. Om dette var på landsplan eller bare her i byen vet bare de som sjekker fakta.
Les mer »

Kina på 24 timer

Cold as Christmas
Det er kaldt i Hanoi, bitende kaldt - i hverfall i forhold til forventningene. På programmet står Halong i morra, og at det blir muligheter for padling og bading. Badinga kan du bare glemme, for her er det snakk om titallet og ikke tjuetalletpå barometeret, og isolasjon er et fjernt konsept fra byggeskikker under andre himmelstrøk. Det er nesten så jeg blir bekymret for helsa til den norske ungdommen som jeg har med meg på tur. Det hjelper ikke de har opplevd den kaldeste vinteren på mange år her i det nordlige Vietnam.
Les mer »

Porten til Asia

Det er tidlig morgen i Kennedy Town, folk hjemme har nettopp lagt seg i det jeg står opp for en dag der jeg skal se det virkelige Kina for første gang. Og det slår meg at Hong Kong må være en ypperlig port til det østige Asia.

Vi kom til Hong Kong i går kveld, 45 stykker på tre ukers reiseeventyr. I dag er gruppen delt i to, seksten jenter dro med hurtigbåt over til Macau kl. 06:30 får å fly til Bangkok og videre igjen til Hanoi. Vi for vår del skal 29 mann sterke om en times tid ut og finne en trikk for å komme oss til Kowloons jernbanestasjon for å ta toget til Guangzhou og Nanning, og busse videre via Friendship Pass til Hanoi der vi møter de andre i morra kveld.
Les mer »

Et lite juleønske

60 kroner dekker husleia for en gjennomsnittsfamilie i en måned.
200 kroner dekker kost, personlig oppfølging og skolegang for 1 barn/ungdom i en måned.
700 kroner gir et foreldreløst barn et hjem og dekker alle utgifter i en måned.

Sjelden har jeg sett et solidaritetsprosjekt som treffer så godt akkurat der det gjelder å treffe. Sjekk ut hva elevene mine skriver om Maisha Mema på bloggen vår, og les mer om Maisha Mema på deres egen hjemmeside.

En støtte til Maisha Mema er en julegave jeg anbefaler. Du kan benytte koblingen nedenfor hvis du ønsker å gi penger direkte. Fristen for å benytte ChipIn denne gangen er julaften. God jul!

Retten til å ytre en teddybjørns navn, del 2

Gillian Gibbons, læreren som jeg skrev om i forgår, har allerede fått 15 dagers fengsel for å kalle en teddybjørn opp etter en av elevene i klassen. Problemet er at eleven har samme navn som Islams helligste person. Men nå pågår det store demonstrasjoner i Khartoums gater, der man krever dødsstraff for blasfemi.

- Dette er en arrogant kvinne som har kommet til vårt land, hevet sin lønn i dollar og lært våre barn hat for profeten Muhammed, sier imam Abdul-Jalil Nazeer al-Karouri.

Alt dette i følge Verdens Gang.

Det fins toleranse, og det fins grenser for toleranse. Men denne gangen er det ikke Khartoums mannfolk som bør påkreve seg retten til å føle vrede. Kan norske imamer snart være så greie å forklare sine sudanesiske brødre hva toleranse handler om?

Hva hadde du gjort hvis Burmas ledere ble invitert til Norge?

Tenk deg at du hadde fått et brev fra myndighetene der du ble bedt om å møte på Gardermoen for å hylle Myanmars store leder når han kommer til Norge. Hva hadde du gjort?Dette er det faktiske dilemmaet til den kambodsjanske bloggeren Borin, som skriver:

This morning I received a letter from up above, assign me to go to air port tomorrow before 9.30am. I am part of thousand people who are assigned to greet the GREAT LEADER OF BURMA. This is against my wills, I am a person who believe in human rights, democracy, and freedom. To me Burmese leaders is not in the position where people should give respect, but they are just a gang of criminals, who will do every thing to hold on to power. Help me: Should I join them or not?

Hva slags råd bør han få? Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort her i Norge: Sendt brevet til nærmeste politiske journalist og møtt opp på flyplassen sammen med alle jeg hadde klart å samle, og stilt opp i røde T-skjorter.Borins dilemma er om han i det hele tatt skal møte opp, eller om han skal holde seg vekke av frykt eller for samvittighetens skyld. En tredje løsning som jeg foreslår er neppe aktuelt.Noen ganger slår det meg hvor dritheldig jeg er som lever under de forholdene som jeg gjør, og om hva demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet faktisk betyr for meg. Så det er nesten så jeg ikke tørr innrømme hva jeg tenkte da jeg skrev en kommentar til Borin. Den tanken som slo meg var nemlig følgende:

Slipper jeg inn i Kambodsja neste gang jeg skal dit hvis myndighetene leser hva jeg skriver….

Retten til å ytre en teddybjørns navn

Larko skriver i dag om den britiske læreren Gillian Gibbons i Sudans hovedstad Khartoum. Da Gibbons ba klassen sin ved Unity High School om forslag på navn til den nye teddybjørn, foreslo en av elevene å kalle bamsen opp etter seg selv - og slik ble det. Teddybjørnens navn ble Muhammed.

I dag sitter Gibbons i arrest i Khartoum og risikerer å bli tiltalt for blasfemi mot Islam, alt sammen i følge BBC. I følge den sudanske ambassaden i London handler dette om storm i en tekopp, basert på “kulturelle misforståelser”.

Samtidig sier en lokal imam:

Islam respects other religions and indeed freedom of speech but demands that non muslims “respect their opnion and deal with them fairly.

Gillian Gibbons risikerer nå en heftig bot, seks måneder i fengel eller 40 piskeslag. Noe må man da tåle i ytringsfrihetens navn….

Kan det virkelig stemme?

Dagbladet skriver i dag om forholdene rundt Mungiki-sekten i Kenya. I følge menneskerettighetsgruppen The Oscar Foundation skal over 8 000 sektmedlemmer, unge hasjrøykende dreadlockbærende ungdommer med utspring i Kikuyu-stammen og med tilholdssted i flere av Nairobis slummer, ha blitt drept av politiet siden 2002. Bare det siste halvåret skal 500 medlemmer ha blitt drept, i følge den nasjonale menneskerettighetskommisjonen. Politiet avviser de høye tallene som oppspinn. Samtidig beskyldes den religiøse sekten, som er involvert i kriminell mafiavirksomhet spesielt rettet mot matatuvirksomheten i Nairobi, for å ha kontakter inn i det politiske miljøet i Nairobi.

Det ingen betviler, er at Kenya generelt og Nairobi spesielt er et voldsomt samfunn uten at det kommer synlig frem når en besøker byen og landet en hverdag i oktober.

Les mer om saken på Dagbladet.

Luksuriøse reisemål

Når jeg først er inne på å klippe fra media, tar jeg en sak som står i sterk kontrast til forrige post om mikrofinans. VG gir oss i dag listen over verdens ti mest luksuriøse reisemål, og fordi som ikke har nok med å overleve fra dag til dag kan jo dette være et interessant tema. Her er i alle fall lista, og mine vurderinger av hvert enkelt sted.

1. Heli-skiing i Canada: Ta med ski og helikopteret bringer deg opp i fjellheimen i Canadas villmark.
Snø er snø, og en hvilken som helst norsk nedoverbakke duger for meg. Og hva er gleden av å kjøre ned en fjellskrent når du ikke har svetta en dråpe for å komme deg opp dit. Forøvrig er det kaldt der det er snø.

Min anbefaling: Glem det

2. Gorilla-trekking i Uganda: Vandringstur i gorillaens landskap i Uganda.
Dette er bra og ikke bra. Hvem vil vel ikke inn i Virunga-parken på grensen mellom Uganda, Rwanda og Kongo? Det er bare et par priser å betale: Prisen for å slippe inn i parken er ganske stiv, og prisen for økosystemet rundt Virunga-fjellet er også ganske stiv. Det som har skjedd med dyrelivet i Afrika de siste 40 årene er for meg den store menneskeforskyldte økokrisen.
På den annen side gjør ugandiske myndigheter det eneste rette. Setter du prisen for en safari i Virunga-området for lavt, vil konsekvensene for mlljøet bli enda større. Tenk dere en bastion hasjrøykende, reggae-lyttende dopere forsøple og forfylle utallige teltleirer rundt et av Afrikas vakreste fjell.

Min anbefaling: Du må gjerne dra, men vit hvorfor du drar dit.

3. Trekking i Atlas-fjellene: Vandretur i Nord-Afrikas lengste fjellkjede.
Rimelig å komme dit, rimelig å bo der. Trekking er morsommere i varmere strøk enn hutrende ved foten av Valdresflya. Marokko må være et av den sentrale halvkules mest undervurderte reisemål. Og det er noe jeg sier uten selv å ha vært der.

Min anbefaling: Absolutt verd et forsøk.

4. Vandre-safari i Zambia
Dette er drømmesafarien. Jeg har humpet på halvdårlige veier i safaribilkø i Masai Mara, sovet blant løver i Amboseli mens det fremdeles var dyr der, og vært på Chobezi og sett hundrevis av elefanter bade noen meter fra båten. Men en fotsafari i Luangwadalen må være den optimale safari. Det er vakkert der, en anstendig dose dyreliv, og Zambia er et takknemlig land å besøke. Ingen spektakulære byer, men farger, folk og livsanskuelse er på toppen av lista. En definituv must på denne lista.

Min anbefaling: Et must. Obligatorisk.

5. Reise til Sydpolen
Hva i huleste vil folk der? Sydpolen er det ekstreme uttrykk for ekstrem egoisme. “En hver med respekt for seg selv har vært på Sydpolen”.
Det er langt dit, det er dyrt hvis du skal helt inn til polen, og hva er det egentlig å se der? Noen arbeidsbrakker, et par en gedigen haug med is? Mer interesant som reisemål om noen år når isen har forsvunnet.

En mer interesant tur er reise med Hurtigruta fra Chile ned til Antarktis og så tilbake igjen via Kapp Horn og Ildlandet. Koster ikke mer enn 40 000 kroner i tillegg til fly til Chile.

Min anbefaling: Hva i huleste skal du der?

6. Vulkan-rundtur på Island
Alle jeg har snakket med forteller at Island har vært en fantastisk opplevelse. Reykjavik er Stavanger på Speed og med god smak, vulkanene verd å se, og villmarksfølelsen ute på steppene av et annet format enn det du får i Norge. Vet jeg hva jeg snakker om her? Langt i fra, men jeg har lyst til å reise til Island. Tror jeg har råd til det også. Bare Norwegian får etablert en rute fra Stavanger snart.

Min anbefaling: Hvert fall én gang i livet.

7. Dykking på øyene Turks og Caicos i Vestindia.
Liker du dykking? Noen av verdens mest spektakulære områder for dykking. Men du får de samme opplevelsene langt rimeligere ved Rødehavet og utenfor Borneo. Koster nok masse gryn, men det er gryn du kan anvende langt bedre andre og kulturellt mer spennende steder enn på Tyrkia-øya i Karibien.

Min anbefaling: Dette får du mer igjen for andre steder.

8. Snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen, i Finland.
Eller snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen i Norge… eller Sverige. Men hvorfor Finland? Bedre hjemmebrent, høyere fartsgrenser eller større kultur for bruken av denne miljøvandalen. Som med Virunga (nummer 2): Dette har jeg råd til, men jeg vet ikke om hvor lurt det er. En opplevelse for folk med behov for adrenalinkikk. Ut fra mottoet ta bare bilder, legg bare igjen fottrykk er dette en type virksomhet du godt kan spare meg for.

Min anbefaling: Mest for store gutter med liten hjerne.

9. Fjellkatring i Dunn´s River Falls på Jamaica
Om jeg ikke har peiling på noen av de andre stedene, er dette det jeg vet minst om. Men det er alltid et paradoks for meg at folk skal reise til de fattigste stedene i verden for å leve ut sin egen narsisisme. Så lenge det fører til penger i lomma til lokalbefolkningen er det vel greit.

Men skulle jeg først vært i den lykkelige tilstand å skulle oppholde meg på Jamaica en måneds tid, hadde jeg i alle fall ikke kastet bort tiden med å henge i tau langs Dunn’s River!

At Dunn’s River er et vakkert sted er jeg overbevist om, men det er mye annet jeg ville gjort der annet enn å klatre. Jeg ville mye heller brukt tiden i en av Kingstons reggaebuler, chilla’n litt på en av strendene eller alle de andre tingene du kan gjøre på Bob Marleys barndomsøy. Deltatt i en bandekrig for eksempel…

Min anbefaling: Jamaica, ja! Klatring: Nei!

10. Hesteridning i Karibien-området.
Hva er det med Karibien? Dette er den tredje av ti steder i denne delen av verden. Sikkert fordi britene bruker Karibien som vi bruker Kanariøyene. Attraksjonen her er vel helst for britisk middelklasse som vil være britisk overklasse. For, igjen: Hvor mye annet kan du ikke gjøre i Karibien enn å … sitte på en hest? Det har de utallige enger for på den grønne øya. Denne opplevelsesreisen forutsetter en viss interesse for hest.

Min anbefaling: Ehh… javel.

Listen er basert på en britisk undersøkelse. Det som slår meg, er hvor oppnåelige de fleste av disse luksusreisene er. Det forteller vel mer hvor overstadig formuende en hvilken som helst fastlønna nordmann faktisk er. En rask titt på lista viser at 7 av 10 opplegg kommer innenfor et standard feriebudsjett for en hvilken som helst norsk eiendomsmegler. Det sier vel også noe om forskjellen i levestandard mellom gjennomsnitts-Ola og Average-Jim.

Nå kan du være din egen private bistandsbank

Av en eller annen grunn tar jeg det for gitt at alle leser Dagbladet, og at jeg ikke behøver vise til artikler på sidene deres. Men nå har Astrid Meland skrevet en artikkel om mikrokreditt, bistand og personlig økonomi som er ganske så interessant.

Mikrokreditt har lenge vært et moteord i bistandsbransjen, og etter at Mohammed Yunus og Grameen Bank fikk Nobels Fredspris i 2006 vet alle hva et er. Mikrokreditt og mikrofinans har fått masse skryt fordi det gir folk muligheter til å ta tak i sin egen situasjon på grunn-nivå, samtidig som det betyr en ansvarliggjøring av mottakeren, da bistanden kommer i form av et lån, og ikke en gave. Enda en viktig effekt av mikrokreditt er at den når kvinnene i større grad enn annen bistand. Og som vi vet, er kvinner nøkkelen til vekst i mange deler av den fattige verden.

I Bangladesh har mikrokreditt gitt bedre levestandard for tusenvis av kvinner. Men samtidig har mikrokreditt kritikere. Blant påstandene finner vi utsagn om at mikrokreditt bare fører til marginale endringer, og ikke har noen større påvirkning samfunnstrukturer som holder folk nede. I Nairobi møtte jeg følgende innvending på en tur gjennom Soweto-slummen øst i byen. Jeg kommenterer at det er mange som selger bananer på et relativt lite område, Soweto-slummen består av ca 30 000 mennesker i et område som her i Stavanger hadde gitt plass til et par tusen. Jeg blir fortalt at selgerne har fått mikrokreditt for å etablere utsalg. Positivt tenker jeg, men får til svar:

Det er positivt for de som nå kommer i gang med egen bedrift. Men for de som har vært her og solgt bananer tidlgiere, har ikke situasjonen blitt bedre. Mikrokreditt skaper ikke nye nisjer, det er ikke mer penger i omløp om folk etablerer flere bananutsalg.

Anonym kilde

Jeg forstår poenget, og som med alle former for involvering i andres liv (som bistand er), skal man trå forsiktig. Og endringene i den generelle utviklingen er nok marginale.

Men: For den enkelte som faktisk får et overkommelig lån innenfor fornuftige rammer, så betyr det endringer i livssituasjonen.

I den sammenhengen er det interessant å lese Astrid Melands artikkel i Datbladet. I artikkelen får du en innføring i mikrofinansordningen, en beskrivelse av hvordan du kan gi personlige private lån gjennom mikrokreditt-ordningen, samt en oversikt over ulike aktører som gjør dette mulig for deg. Artikkelen anbefales på tross av min innledende skeptiske presentasjon av mikrofinans.

Nå skal jeg snart fortelle fra Afrika

Det er viktig å skille mellom Thon Hotel Gardermoen og Thon Hotel Oslo Airport når du skal bo på et Thon-hotell i nærheten av vår nasjonale flyplass. Du må også huske på at bussjåføren ikke skiller klart og tydelig hvilket hotell han stopper ved når du skal av bussen med nærmere 60 kilo bagasje. Heldigvis ligger de to hotellene bare et kvarters gåavstand fra hverandre. Vær også oppmerksom på at Thon faktisk mener budget-hotell når de kaller det budget-hotell. Dette stedet er like personlig som avdeling C på Stavanger Universitetssykehus.

UD-konferansen “Nye bilder fra Afrika”

Men hvorfor jeg befinner meg på Thon Hotel Gardermoen (eller var det Thon Hotel Oslo Airport)? Jo, det handler om Afrika. I morra skal jeg på en UD-konferanse med temaet Nye bilder fra Afrika. Taleføre, dyktige representanter fra det afrikanske kontinent kommer for å gi oss som vet hvordan Afrika fungerer nye innpspill. Kanskje skal vi også få høre Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og andre fortelle det som Afrikas første kvinnelige president så talende sa på Kveldsnytt i kveld: At det fins andre ting å fortelle fra Afrika enn de fåtalls konfliktene som fins på dette kontinentet.

Jeg vet ikke hvor jeg kom over denne artikkelen, men den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, nå bosatt i USA, har skrevet en artikkel i nr. 62 av Granta, britisk littertært kvalitetstidsskrift

• Never have a picture of a well-adjusted African on the cover of your book, or in it, unless that African has won the Nobel Prize,

• In your text, treat Africa as if it were one country. It is hot and dusty with rolling grasslands and huge herds of animals and tall, thin people who are starving.

• Make sure you show how Africans have music and rhythm deep in their souls, and eat things no other humans eat.

• Taboo subjects: ordinary domestic scenes, love between Africans (unless a death is involved), references to African writers or intellectuals, mention of school-going children who are not suffering from yaws or Ebola fever or female genital mutilation.

Og så videre.

Wainainae er en av de nye stemmene fra Afrika. Men kenyansk bakgrunn er han bosatt i USA, grunnleger av et litterært tidsskrift ved navn Kwani! og en av de mest lovende forfatterne - og med et svært så kritisk blikk på den aksepterte måten å formidle tekster fra Afrika på. Artikkelen i Granta er en fryd å lese, og en skikkelig utfordring for alle vi som tror vi kjenner Afrika.

Det er nemlig et nytt Afrika som holder på å tre fram for oss. Et Afrika som ikke passer inn i vårt bilde av det. Og et Afrika som ikke vil akseptere den ferdigdefinerte måten å beskrive det på.

Det handler om at Afrika ikke gidder høre på Vesten lenger. Vi har mistet troverdighet, og en lang stund nå har afrikanske samfunsborgere selv villet bestemme veien videre. I Vest oppfatter vi Thabo Mbeki som arrogant, men han går sine egne veier. Vi ser enda på Liberia som et krigsherjet land uten håp, men de stiller på morgendagens konferanse med Afrikas første kvinnelige president. Afrikanske oljenasjoner som Angola og Nigeria tar selv kontrollen over oljevirksomheten og presser de vestlige transnasjonale selskapene ut av markedet. I land som Uganda og Zambia er dødeligheten av Aids på vei ned. Rwanda holder på å utvikle seg i retning av å bli Afrikas Singapore - en høyteknologisk økonomisk motor med en satsning på digital teknologi uten sidestykke i Afrika.

Det fins konfliktområder. Og når Afrika er i konflikt, virker det gjerne mer brutalt på oss enn noe annet vi har vært vitne til. Verken Kongo, Somalia eller Darfur er solskinnshistorier. Makabre beretninger kommer ut fra nord-Uganda, og dødstallene pga. av Aids er triste. Det pågår konflikter i SAR, Niger og Marokko/Spansk Sahara. Men mye mer enn disse er det faktisk ikke. De fleste andre steder holder på å stable seg på beina på egen hånd - eller med hjelp fra andre aktører enn de vi liker at Afrika får hjelp av: Fra Korea, Kina, Arabia. Men det er gjerne slik at når kilden til fortellingene vi hører er langt borte, så er det de sterkeste bildene som setter seg fast i sinnet - mens de gode hverdagsbildene drukner i våre fastlimte forestillinger og stereotypier.

Jeg skal altså på UD-konferanse om dette om noen timer når jeg har fått sovet i bikubene hos Thon. Og til min store overraskelse - og glede - er Binyavanga Wainaina en av foredragsholderne på konferansen. Det er også en annen ting som gjør meg glad, og det er at UD nå arrangerer en konferanse, ikke bare med Nye bilder fra Afrika som tema, men også at hovedandelen av foredragsholdere på konferansen nettopp er talsmenn fra Afrika som ikke lenger godtar de gamle forestillingene.

Våre fortellinger fra Afrika

Men jeg er i bikuben på Gardermoen av en annen grunn også. Tirsdag morgen setter jeg meg på Brussels Airlines fly til Brussel, Kigali og Nairobi. Jeg skal på fjorten dagers studietur til Kenya med 40 norske elever. Det er folkehøgskoleungdom som vi har gitt en oppgave:

Dra til Kenya, oppsøk fortellingene, og kom med de riktige fortellingene tilbake.

Utfordringen de får er noe av den samme som Binyavanga Wainaina og andre gir oss: Se hvilke historier vi kommer med. Er de sanne? Er de representative? Hvem sine historier forteller vi? Vil de som er deler av historiene sette pris på det vi forteller? Hvem sine stemmer kommer til orde?

Ja, jeg veit at fjorten dager ikke er mye tid. Men det er uansett en mulighet - en liten sjangse for norske ungdommer til å bryne seg på egne forestillinger og fordommer. Jeg er veldig spent på resultatet. Historiene kan du lese på www.galeogglobale.no, og så gjør du deg opp en mening om våre ungdommer faktisk forstår noe av det Binyavanga Wainaina snakker om. Og midt oppe i alt dette skal vi ikke underkjenne at våre egne historier også er ganske interessante.

Mine historier

Nå blogger jeg, og jeg har også tenkt å blogge på turen. Jeg har gjort det de siste gangen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Zambia fikk seg en omgang forrige oktober. Nå er det Kenya sin tur. Spenningen for meg er om jeg i det hele tatt har forstått noe av det Wainaina snakker om….

God lesning.

Powered by Qumana

15. oktober: Blog Action Day

På tross av sure oppstøt fra Erling Fossen og andre surmagete kritikere, er det ikke mindre fokus på miljøet etter fredspristildelingen til “kristenfundamentalisten Gore” (Erling Fossen i Ukeslutt, NRK 1, lørdag 13. oktober) og FN’s klimapanel. Nå følger den globale bloggerverden opp, og i morra, mandag 15. oktober, er det Blog Action Day.Blog Action Day er et tiltak satt i gang av ivrige bloggersjeler der ute som ønsker at bloggene skal utgjøre en forskjell, og temaet for mandagens aksjonsdag er Miljøet. Hva ville skje hvis en mengde blogger tilsuttet seg Blog Action Day, og hadde dette ene temaet på dagsorden?Svaret på det får vi altså i morra, og utfordringen er sendt videre.

Powered by Qumana

Sjeik Shukhor i verdensrommet

Denne bloggen har ikke blitt den nyhetsformidleren den aldri var ment å være, men i dag kommer det et par småinteressante saker ut fra (en angloifisering for de som er interessert i språk) Sørøst-Asia. Bloggen Bisean er en svært så interessant plass å klikke seg inn på en regnværsdag for alternative nyheter fra regionen, og i dag melder altså de (det er snakk om en flerbrukerblogg) følgende:

Verdens første sjeik i verdensrommet

Mens vi sitter og drikker kaffe er Sheikh Muszaphar Shukor på vei ut i verdensrommet som den første sjeiken og den første person fra Malaysia.

Ser du for deg en eldre mann i flagrende gevanter, langt flippskjegg og turban på et flygende teppe, så er du fordomsfull. Sjeik Shukor er nemlig en 32 år gammel ortopedisk lege og foreleser på Universiti Kebangsaan Malaysia, og interessant for den kvinnelige delen av min leserkrets, så har han også deltidsjobb som fotomodell. Sjeik Muszaphar var den heldige utvalgte blant 11 275  kandidater til oppgaven som kosmonaut. Ja, vår sjeik er nemlig kosmonaut, og reiser med en romferge skutt ut fra det russiske romsenteret i Kazakstan. Nei, Borat er ikke med på turen.

Og vi som trodde at vi nordmenn var kommet langt…

Bildet: Sånn kan en kosmosjeik også se ut. Kjekkassjeik Shukor fra Malaysia.

Powered by Qumana

Russisk bryllup

Dette må dere bare se. Larko viser i dag til en YouTube-film fra det som skal være et russisk bryllup. Dere kan lese Larkos innlegg her.Så får dere gjøre dere opp en mening selv.

Gladnyhet: Klart for One Laptop per Child!

3. juni skrev jeg innlegget OLPC: En sak for bloggosfæren , om bloggosfæren og Nicholas Negropontes hjertebarn, One Laptop per Child. For å sette i gang produksjon av disse enkle bærbare datamaskinene måtte Negroponte og hans samarbeidspartnere ha mottatt bestillinger på 3 millioner enheter av OLPC.I dag melder blant annet BBC at produksjonen av OLPC endelig kan settes i gang.I innslaget på 60 Minutes som jeg viste til den 3. juni beskrev Nicholas Negroponte hvordan et pilotprosekt med OLCP hadde påvirket forholdene på landsbygda i Kambodsja. Den største virkningen var at flere barn igjen begynte å gå på skolen. Ukalkulerte bivirkninger var at maskinene som blir drevet av solceller fungerte som lyskilde på kveldene, bare for å nevne noe.Jørn Hoelstad Pettersen forklarer i bloggen sin, Mitt hJØRNe av verden hvordan datamaskinen er bygd opp, og nevner samtidig de kritiske røstene til prosjektet OLPC som i følge Jørn spør:

om ikke fattige land har andre ting å bruke penger på før de begynner å kjøpe inn bærbare maskiner til sine unge.

Jeg støtter Jørns svar når han sier:

Men for den som håper at vi virkelig skal nærme oss en Flat Earth som også inkluderer barn i den tredje verden som noe annet enn billig arbeidskraft til å sy våre billige klær og sko, må dette være et oppløftende prosjekt.

Som alle som har en viss interesse av utviklingsproblematikk er klar over, er nettopp utdanning en nøkkel til å utjevne forskjellene mellom de fattigste blant oss og de av oss som sitter på både tre og fire datamaskiner.Jørn skriver til slutt i innlegget sitt:

Skulle vært moro å få kontakt med elever som tar i bruk denne for å få til internasjonale samarbeidsprosjekt!

Jeg arbeider som noen av dere er klar over med ei linje som heter Global Village på Solborg Folkehøgskole. Vi er akkurat i startfasen sammen med Normisjon å utvikle et samarbeid med en multilateral NGO i Kambodsja ved navn ICC. Målsetningen med arbeidet er å støtte de marginaliserte gruppene i samfunnet; kvinner, barn og urbefolkningsgrupper. Satsning på utdanning er et grunnleggende arbeidsområde her. På en studietur til Kambodsja i mars fikk vi høre at et av de store utfodringene i Kambodsja var at etter folkemordet mellom 1974 og 1978 var det en enorm mangel på komeptanse innen undervisning og teknologi. Samtidig er dette landet altså et pilotland for Negropontes OLPC.Vi er i oppstarten av et samarbeid, og det er mange veivalg å ta. Men jeg tror jeg ser noen muligheter som både ivaretar den komeptansen vi som skole og elever sitter med, og de behovene/mulighetene som fins i Kambdosja.