Fotballjournalistikk, ærekrenkelser og rettssikkerhet
Søndag ramla Rosenborg-spilleren John Pelu av seg selv i kampen mot Viking. Det er rimelig tvil om det var en bevisst handling fra Pelus side, eller om han rett og slett ikke klarte å holde seg på beina.
I Dagbladets kampreferat skriver journalisten at Pelu er juksemaker, VG følger opp og i dagens Dagbladet kommenterer Esten O. Sæther at Rosenborg må ordne opp - uten å fortelle at klubben har hatt en samtale med spilleren, og at Rune Bratset sterkt går ut og sier at Rosenborg tar avstand fra filming. Fotballpresidenten sier at dette er juks og luring, og oversender saken til et eller annet domsutvalg for å gi Pelu to kampers karantene.
Torbjørn Svendsen i Rogalands Avis skriver at spilleren “falt som en flyktning skutt i ryggen”, og Erik Hamrén, Rosenborgs nye trener kalles hallik fordi han ikke ville snakke om episoden like etter kampen.
Jeg antar at Torbjørn Svendsen vet alt hva som har foregått internt i RBK de siste dagene, og han har vel også full sikkerhet på at Pelu falt med vilje og ikke ved et uhell.
Jeg er meget provosert over forhåndsømmingen her, og syns det er svært så beklagelig at pressen på denne måten skal få lov til uhemmet og ubegrensa å forhåndsdømme en person som enda ikke har fått sin sak behandlet i de rette organer. I tillegg provoserer det at fotballpresidenten ikke klarer å skjelne mellom det å la fotballforbundets rettssystemet vurdere om det har foregått juks eller ikke, og det å si at her har det foregått juks.
Det verste jeg vet er mobben som ukritisk fyrer opp seg selv, og misbruk av makt, og i denne saken får vi en usalig kombinasjon av begge to. Jeg har sendt følgende kommentar/spørsmål til Rogalands Avis ifm at Torbjørn Svendsen skal ha nettmøte i morra, onsdag 3. juni.
Jeg går ut fra at du deler synet på at man ikke skal dømme folk men at man skal overlate til rettssystemet å gjøre det.
Jeg går også ut fra at det ikke er full sikkerhet på at bevisst lureri eller juks foregikk da Pelu fikk straffe mot Viking? Bilder fra hendelsen og spillerens uttalelser viser at det er en rimelig grad av tvil om hvorvidt det som skjedde var en bevisst handling.Man kan heller ikke spore at dette er et særtrekk ved Pelu som spiller, eller at Erik Hamréni sin trenerkarriere opptrer som hallik.
På hvilket grunnlag kan man da bruke begreper som “faller som en flytning skutt i ryggen” eller “juksemaker” om spilleren eller “hallik” om treneren? Spørsmålet mitt er: Er du enig i at i en hvilken som helst annen offentlig sammenheng så hadde slike betegnelser blitt karakterisert som ærekrenkelse og grunnlag for rettsforfølgelse?
Hva jeg mener om saken? Kanskje han juksa, da skal han ta straffen. Hvis ikke, så må han få den beskjeden også. Men det gir aldri noen i dette samfunnet rett til å slenge rundt seg med injurierende og ærekrenkende påstander - være seg skyldig eller uskyldig.
Og hvorfor lage en stor sak ut av dette? Fordi jeg er tror at fotballartiklene er de mest leste artikler i norske aviser, og at de holdningene som gjenspeiles der også er de som smitter over på den gjengse norske leser. Derfor bør de samme regler gjelde for sportsjournalistene som for journalister i andre avdelinger.
Stikkord: Kultur og samfunn, Kultur og samfunn, Nigeria, og, samfunn
Drømmen om et bedre liv er langt framme i folks bevissthet. Det blir gjerne slik i et land hvor livskvaliteten og levestandarden har en nedadgående kurve. I løpet av våre uker i Nigeria ble vi 100% rikere enn de nye vennene vi møtte der. De ble 100% fattigere.
Med unntak av Sør-Afrika er Nigeria i dag er det svarte Afrikas rikeste land. I sør ligger en av Stavangers tvillingbyer, oljehovedstaden Port Harcourt. Nigeria er et olje-produserende land, men rikdommen kommer ikke folket til gode.
Nigeria ble selvstendig nasjon i 1960. Da hadde landet i flere ti-år vært britisk koloni. De tre store (og 197 mindre) folkegruppene – alle større en Skandinavia til sammen og med hver sin historiske bakgrunn – ble behandlet som en britisk provins. I nord det muslimske hausa-folket, de kristne Yorubaene i sør-vest, og i sør-øst jordbruksfolket Ibo. De tre stammene hadde hver sin stolte historie å se tilbake på. I 1960 ble de med et pennestrøk ført sammen til én nasjon.
Nigeria er stadig i nyhetsbildet, dog ikke i samme grad som andre afrikanske land hvor strømmen av blod flyter striere og nøden er større – men kan nød graderes?
Lagos er byen turister og reisende unngår.
Vi var gjerne litt overmodige da vi forlot hotellet. Den nasjonale flyplassen i Lagos er ikke av de gjestmilde.
