Close

The Alchemyst – Paolo Coelhos smørje om å velge seg selv

For ei smørje. Litteraturanmeldelser skal være saklige og elokvente. Og de skal gjerne være i stil med bokens formspråk.
Men jeg gidder ikke. For ei smørje.

Vel er det en skjønn liten historie. Gjetergutten som finner ut at meningen med hans liv er å reise – fra familien, ut i ørkenen hvor han finner kjærligheten, til pyramidene for å finne meningen med sin eksistens, bare for å finne ut at skatten ligger begravet…. ja, det må jeg ikke fortelle for da ødelegger jeg det eneste spenningsmomentet i boken. En skjønn liten historie om hvor stilig ørkenen er, hvor kult det er å reise og se pyramidene, hvor viktig det er at hele universet er ett og at vi finner universets bankende hjerte – som igjen er ditt eget hjerte som slår og bla, bla, bla.

Moralen i boken er totalt forkastelig. Følg ditt hjerte hvorhen det fører deg, for bare ved å lytte til ditt eget hjerte finner du meningen med ditt liv. Se bort fra de rundt deg, glem alle hindringene som ligger i veien, forkast alle de menneskene som aldri har mulighet til å leve ut drømmene sine.

Dette er kvasifilosofiens «meningen med livet» på samme måte som Hitchikers Guide to the Galaxy er crazyhumorens svar på samme spørsmål.

Dette er en foraktelig bok som lyver og som passer veldig godt inn i vårt eget postmodernistiske, individualistiske, egoistiske århundre hvis eneste mantra er å være din egen lykkes smed pakket inn i bomull slik at vi ikke skal gjennomskue det.

Nada

0 Comments on “The Alchemyst – Paolo Coelhos smørje om å velge seg selv

geirsan
13. april 2006 at 8:45 am

Etter å ha lest boken , har jeg snakket litt med Raúl om den. Merkelig i grunnen at han ikke har lagt igjen en kommentar. Men i alle fall, Raul har et helt annet syn på boken enn det jeg har. Raúls poeng er et annet enn mitt, og etter å ha tenkt meg om litt må jeg gi Raúl litt kreditt.
Som filosofi står jeg ved det jeg har skrevet. Men som estetisk verk har boken sine sider. Den inneholder enkelte partier som har snev av schwung i seg, bl.a. disse:


En kveld han var hjemme på besøk hos familien, hadde han tatt mot til seg og fortalt faren at han ikke ville bli prest. Han ville reise.
*
– HØR HER, MIN SØNN, hadde faren sagt. – Folk fra alle verdens land ha reist gjennom landsbyen vår. De kommer hit på leting etter nye opplevelser, men de er fortsatt de samme menneskene når de reiser herfra. De drar opp i åsen for å se borgen og innbiller seg at fortiden var bedre enn nåtiden. De kan ha blondt hår eller mørk hud, men de er akkurat som menneskene i landsbyen vår.
– Men jeg har aldri sett borgene som finnes der de kommer fra, svarte gutten.
– Når de får se hvordan vi har det her, sier de at de gjerne skulle ha bodd her resten av livet, fortsatte faren.
– Jeg vil se hvordan det er der de kommer fra, sa gutten. – For de blir jo aldri værende her.

Isolert gir jo sånne formuleringer grunn til ettertanke, og estetisk sett er det ikke så galt skrevet. Bokens stemning er drømmende, reisen gjennom Sahara er spennende, og boken er så lettlest at den kan svelges unna på en god helg. Jeg får lyst til å følge med hvordan det går med gutten, om han finner ut det han har satt seg fore å finne ut.

Men som livsfilosofi? Nei takk. Der står jeg ved det jeg har skrevet.

Svar
Raul Leonardo
13. april 2006 at 9:32 am

Likte mye mer det du hadde skrevet nå altså. Mye i den boken som gir deg noe å tenke på, gir deg god grunn til ettertanke. Men en stor livsfilosofi som passer til allel? Nei, det er det vel ikke i den boken.

Men jeg liker det positive humøret til boken, føler at jeg filosoferer positivt til de spørsmålene den gir meg. Jeg har selv en tendens til å blande melankoli og filosofi. Denne boken (blandt annet) får meg til å gjøre annereledes.

Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *