Reiser vi så mye at vi har glemt kunsten å reise?

Stjernejakt

I jakten på stjernene, har vi glemt å være til stede der vi er?

Vi reiser som aldri før. Men samtidig har både måten vi reiser på og hva vi gjør ut av reisene forandret seg ganske drastisk. Jeg husker første gang jeg var på en stor utenlandstur alene. Etter to måneder i Øst-Afrika var jeg helt desorientert om hva som foregikk hjemme. VG var fraværende i kioskene i Kasama, Internett ikke engang en drøm i hodet til Tim Berners-Lee, og turplanleggingen foregikk ved at jeg gikk ned til nærmeste SAS-kontor og ba de bestille en billett for meg. Kontakten med reisemålet foregikk via brev når det ikke hastet, og med telefon når noe var preserende – dvs. aldri. I løpet av to måneder var jeg totalt isolert fra min vanlige verden, og fullstendig oppslukt i en ny. Hjemme hørte de bare fra meg via postkort, som tok en måneds tid å foreta reisen fra Nairobi til Oslo, hvis de i det hele tatt kom fram. Ulempene var klare: Ting tok lenger tid. Fordelene langt større: Jeg var fullstendig til stede der jeg var, og det var faktisk en overgang og et kultur- og tidsskille å bevege seg fra Afrika til Norge.

Jeg snakker om 1985. I dag, 24 år senere tar deg meg to minutter å få kontakt med et hvilket som helst reisemål i verden. På tur tar deg meg fem minutter og en internettkafé å bli oppdatert på status i tippeligaen. Når jeg kommer hjem er det ingen overraskelser som ligger og venter på meg, for jeg er oppdatert via Facebook, Twitter, e-post. sms og nettavisene. Akklimatiseringen tar den tiden det tar å venne seg til lufttemperaturen og tidsforskjellen. Hodet henger med på alt det nye, men av og til lurer jeg på om det henger med på det jeg har vært med på. De stadige skiftningene i sted og rammer skjer så fort at de ikke fordøyes. På samme måte som vi bomarderes av bilder, tekster, så bombarderes du som moderne reisende av raske skiftninger og stor tilgang til øyeblikket.

Det treffende poenget i Søren Kierkegaards filosofi var at i øyeblikket møtes tid og evighet. Det er i dette øyeblikket du møter deg selv. Det er her og nå du kan dvele over det som er, har vært og det som skal bli. Men skifter øyeblikkene for raskt, blir det ingen tid til dveling, selvinnsikt og vekst.

WorldHum har i dag en artikkel med tittelenEight Endangered Travel Traditions, om forandringer i våre reisetradisjoner som skyldes endringene i den moderne måten å leve på og reise på. De åtte er:

Å sende et postkort hjem: Når skrev du et postkort hjem sist? Når gjorde jeg det? Det er ikke så preserende å sende et postkort hjem lenger når en rask og relativt rimelig SMS eller mail dekker behovet for informasjon og kveler behovet for å være kreativ. Dessuten er jeg hjemme før postkortet er framme, og da er vel halve poenget vekke? Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Gleden ved å rote seg vekk: Noe av det spennende ved å være på nye steder, er å rote seg vekk og inn i kvartaler du egentlig ikke hadde tenkt deg til eller visste om. Det var sånn jeg oppdaget Kazimierz-bydelen i Krakow. Men med GPS roter du deg ikke vekk lenger. Med en reisebeskrivelse fra Google Maps i hånden, tar du ikke feil i rundkjøringene.  Nå kan alle finne fram ved noen tastetrykk. Og med det mister vi mulighetene til de ikke planlagte men du verden så givende overraskelsene. Status: Jeg bruker ikke GPS, jeg har benyttet meg av Google-kart. Jeg erklærer meg delvis skyldig.

Guideboka: Skulle du reise til Sør-Amerika, måtte du bruke Footprints South America Handbook. Skulle du reise i Afrika, var det Lonely Planets Africa on a Shoestring som gjaldt. Det fantes ingen Bootsnall, World66 eller Wikitravel til å hjelpe deg. Den eneste konstante løsningen var en god reiseguide skrevet av folk som hadde vært på samme sted før deg. Senere spilte bøker fra Lonely Planet, Rough Guides og Footprint en stadig større rolle, med sine årlige oppdateringer og konkurranse om å komme med de fleste og mest nevenyttige detaljene om hva du skulle spise, hvor du skulle sove og hvem du skulle gjøre hva med. I dag forandrer opplysningene seg fra uke til uke. Du får oppdaterinene inn på iPoden din, i tillegg til at alle er så reisevante at de klarer seg selv uten hjelp fra dyre guidebøker. Jeg har bokhylla full av reiseguider fra 1990 og fram til ca 2004. I dag blar jeg ikke i de, dessuten tar de så stor plass i kofferten at jeg ikke ser noen vits i å ta de jeg har med meg. Opplysningene er uansett utdaterte, så de trengs ikke. Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Kasetten Walkmanen gikk på vanlig batteri. Det holdt i ukevis. I dag holder iPoden i fire timer hvis jeg er heldig. Å dele musikk med folk du møter på den lokale minibussen er ikke så enkelt tom som du er for strøm. Sier WorldHum. Men det WorldHum ikke nevner, er at det fins solcelleladere for iPoden din. Og splitter og kasettadaptere får du kjøpt på Elkjøp for 79 kroner. Vil du dele musikken din, så kan du. Status: Jeg erkærer WorldHum for skyldig i mangefull og uoppdatert informasjon.

Avisen: Å komme til et  fremmed land var å gå til en kiosk og kjøpe seg dagens lokalavis, fortrinnsvis den engelsksprålige utgaven.

Fotoalbumet: Hvor havner bildene dine etter turene du har vært på? Mine ligger fremdeles på maskinen i håp om å bli vist en gang. De støver hen i et eller annet online album, eller ligger og visner på harddisken min. Jeg er ikke den eneste som har det sånn.  Aldri før har relativt så få hatt gleden av de – hvis vi da ser bort fra alle snapshotene på Facebook som konkurrerer om å viske ut hverandre fra hukommelsen. Det å sitte og velge ut bilder, og å bla gjennom gode fotoalbum var en obligatorisk aktivitet når du kom hjem fra tur. Men hvor er bildene nå? Status: Jeg erklærer meg skyldig. a

Sosiale hosteller: Backpackerhosteller (i mangel av et bedre navn) var stedet der man møtte andre reisende, delte erfaringer og spanderte en halvliter. I dag sitter folk med nesa i en iPod, en Blackberry eller på hostellets internettkafé og kommuniserer med de som ikke er der. Jeg er vel ikke av de som har frekventert denne type overnattingssteder for mye, men har ikke WorldHum et poeng her? I stadig søken etter å være andre steder, glemmer vi å være der vi er? I kravet om å holde seg oppdatert i det store, digitale verdensrommet, rekker vi ikke over å være til stede med de menneskene vi deler rom med akkurat her og nå. Jeg kan nevne en parallell: Jeg jobber på folkehøgskole. På ettermiddagstid er elevene sosiale sammen. Men måten de er sosiale på er ganske interessant. De sitter med hver sin laptop på fanget i en eller annen sofa, logga inn på et eller annet sosialt nettsted, og skriver og kommenterer både til hverandre og til de som er til stede i det virtuelle rommet som omgir sofaen på internatet. Status: Jeg erklærer meg delvis skyldig, men det er mest fordi jeg ikke benytter meg så mye av denne typen overnattingssteder.

Dagboka: Bloggen er et fint sted å holde folk oppdatert på hva jeg opplever. E-post likedan. Men ingen ting er vel som å sitte på en kafé et eller annet sted i verden og notere ned stikkord, tanker og tips fra dagen som har passert. Broderen er en kløpper på dagboknotater. Noen av de tingene jeg har skrevet om på denne bloggen fikk først bein å gå på gjennom Moleskinbøkene jeg alltid har med meg. Søk f.eks. på «Zambia» eller på «Nigeria» på herværende blogg. Men det blir mindre og mindre til at jeg skriver i dagboka mi. Refleksjonen fra mine siste turer er ikke nok til å fylle første side av min første Moleskin-bok. Det har nok sine forklaringer: Jeg er ofte på jobb når jeg er på tur. Familieferier er ikke egnet til egosentriske handlinger som å skrive reisenotater. Dagboka kan også være en flukt fra det å være tilstede der du er. Men på veien mister man refleksjonen. Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Så hva blir vi sittende igjen med? Har WorldHums anklager noe for seg? Hvis de verdiene dette nettstedet legger til grunn for artikkelen sin har noe for seg, må jeg si: Jeg er skyldig. Vi reiser mer enn noen gang før. Vi ser mer enn noen tidligere kunne drømme om å se. Men ser vi virkelig? Eller er vi redusert til ubevisste konsumenter som verken tilfører eller får noe fra våre reisende handlinger? Jeg bare spør.

0 replies
  1. Tornerose
    Tornerose says:

    Du tar opp en sentral og viktig problemstilling synes jeg. verden henger sammen på en så annen måte enn tidligere og det påvirker oss både i hverdagen og på reiser. Er det ikke litt ille at vi faktisk ønsker å bruke ferien til å oppdatere oss på nett og aviser? Ferie skal jo være ferie FRA noe, men hvis vi tar med oss det dagligdgse inn i ferien, så blir skille mellom hverdag og ferie snart viska ut. jeg henger meg oppi spm «ser vi virkelig?» og «I stadig søken etter å være andre steder, glemmer vi å være der vi er?» Jeg tror dette er typisk oss mennesker i tiden. Fordi alt går så fort, det er så mye krav til oss, tilbudene er så mange så mange så tror jeg vi sliter med å være tilstede 100%. Jeg tror vi sliter med egentlig å se, og kanskje er vi mer på det vi skal gjøre etterpå fremfor der og da.

    Men dette med aklimatisering har jeg alltid vært rar på. Jeg bruker lang tid til å skjønne at jeg har forflyttet meg til et nytt sted eller hjem igjen, men aner ikke hvorfor hjernen omstiller seg så tregt?
    .-= Tornerose´s last blog ..Dagen trengte litt flowerpower =-.

    Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Dette var spennende og interessant, brodern. Viktige refleksjoner som faktisk viser at du kanskje er noe mindre skyldig enn det du selv tror. Jeg tror nemlig at hvis en er nogenlunde reflektert, får en fortsatt med seg mye av det som Worldhum etterlyser.
    Jeg tror jeg er et lite hakk mindre skyldig enn deg på noen områder. Jeg sender fortsatt postkort når jeg er ute og reiser. Jeg roter meg alltid bort (helt bevisst, nettopp fordi jeg da finner det jeg ellers ikke ville ha funnet). Jeg har alltid en guidebok i sekken, og bruker den mye for å lese om de stedene jeg besøker når jeg slenger baken nedpå et egnet sted for å få med meg det jeg faktisk opplever der og da. Mine bilder ses nå av langt flere – og langt hyppigere av meg selv – enn bildene fra førdigital tid. Jeg bor som oftest på hosteller, men de har forandret karakter siden begynnelsen av 2000-tallet. Der har WorldHum et stort poeng. Det samme gjelder forresten de stedene du før kunne stikke innom for å komme i kontakt med andre. Der er det nå nesten utelukkende lyset fra skjermene som råder. Et godt eksempel her er The Globe i Praha, som før var en bule i gammel stil, en oase av bøker, kontakt med andre og ro til ettertenksomhet. Nå er det et hipt sted med trådløst internett og null kontaktpunkter med andre. Dagboka har jeg fortsatt med meg, men den er mindre essensiell enn for bare få år siden. Jeg pludrer fortsatt der, men Ståles safaris har i stor grad overtatt. Det er dumt, for den roen som ettertenksom skribling i Moleskine ga, gir ikke tasting for en blogg.
    Musikk har jeg på iPod, men syns batteriet varer ufattelig mye lengre enn det Walkman gjorde. Innimellom behøver jeg ikke lade dingsen mellom avreise og hjemreise en gang.
    Aviser har jeg sjelden bladd i på reise, og da bare de gangene jeg har funnet steder med særegen sjarm og stemning, steder hvor jeg føler ro og tilfredshet. SLik som f.eks. Gamle Globe.

    Min status: Litt mindre skyldig enn deg, men samtidig er jeg ikke skråsikker på at jeg får mer ut av reisene enn det du gjør. Jeg reiser alene, og det gir i seg selv mye mer rom for ettertanke og kontaktpunkter med ukjente. Om tiden alltid brukes til det, er en helt annen sak.

    (Forøvrig ser jeg at CommentLuv ikke finner bloggen min her inne hos deg)

    Svar

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg inn en kommentar