,

Hoi Hué

La meg begynne med at jeg ikke liker Windows. Her hadde jeg stått opp klokka halv 7 en tidlig søndags morgen i 18 graders kulde for å skrive en lang og god blogg til alle dere interesserte i meg og mitt, og et kvarter ut i skrivingen – og jeg var i svært god gang – går den hersens windozens inn i spasmer, og all med pøtiske kreativitet forsvinner inn i et stort svart hull.

Nå skal jeg prøve å gjengi det jeg hadde skrevet på en ny datamaskin med et tastatur som hele tiden knatter samme tast to ganger, så dette blir spennende.

Av tittelen skjønner dere at jeg befinner meg i Hue i Vietnam. Som min bror treffende skrev i en SMS (kjære bror kolon (Hvor er kolon på dette tastaturet?) det er dyrt også med sms til dette landet) ville sagt det Hue Delightful. Hue er en delightful by. Gammelt sete for den siste keiserslekten i Vietnam bodde Nguyen-keiserne i dette lille Beijing, med byggeskikker, haver og landskap som sikkert minner en god del på sin kinesiske storebror, er dette et ganske så vakkert sted. Nguyenenenenenene rula her fram til 1954, da den siste keiseren abdiserte og ble byråkrat i det franske administeriet, før han og familien dro til Frankrike da de nye kreftene overtok i 1955. I dag bor familien i Paris, men er et ikke-tema her i landet.

De levde under andre forhold før de flytta til Paris, Nguyene og Nguyeninnene. Sitadellet de som bestod av kongens bolig, konkubinenens, barnas, forskernes, dikternes, evnukkens og konenes ligger på sør-siden av byen, et godt strekk langs Parfymefloden som deler Hue i to. Her drev folket sitt intrigespill som førte til at nguyen-klanen aldri klarte å bli nø stort i regionen. Selv folket bedrev store deler av tiden til å gjennomføre opptoyer mot sin elskede kongefamilie.
Men de klarte som alle med makt i dette områadet klarer – å gjøre ting vakkert.

Skjønnheten er en sterk kontrast til det som skjedde her i 1968, dda amerikanerne bombarderte byen i 28 dager og tusenvis av menneskeliv gikk kontakt. Guttene fra nord benyttet anledningen til å følge opp med å brenne levende, kappe hodet av og ellers gjøre dumme ting med 3000 av befolkningen akkurat i det vakre området som vi gikk og tuslet gjennom i går.
Og sånn er hele Vietnams historie de siste 50 til 100 årene. Du kjører forbi en vakker rismark, langs en vakker elv, gjennom en trang dal, over et pass – og hvert sted du spørr om forteller guiden vår Vuong om et eller annet attrosiøst som har skjedd fra enten den ene eller den andre siden i konfliten mellom amerikanerne og vietnameserne, mellom vietnameserne og franskemennene eller melloom vietnameser og vietnameser.
Som Paul Theroux skriver – det er de vakreste stedene folk sloss om.

MEN dette kjeder vel de som helst lurer på hvordan jeg har det og hvordan det går med turen. Litt på etterskudd pga av datakrasj blir det et kort resyme før vi setter oss i bussen og kjører de fire timene til Laos grense, før veien går videre over Ponsavatt-sletten tror jeg til Savannaketh, grenseby ved Mekong og Thailand på den andre siden. Der er vi igjen på kjente trakter.
Men hvordan det er er? Hilde kollega sa det slik – det sniker seg opp på siden av Thailand. Det utsagnet sier veldig mye. Hilde er Thai-freak på sin hals.
Men altså -Nattog fra Saigon til Danang litt under Thai standard. Firesengs kupeer, jeg havner alene med en pensjonisttrupp fra Hanoi, og sover godt på min ferd gjennom Sør-Vietnam. Turen tar 18 timer, og en god del av tiden går med til å kikke ut på klisjeen av det asiatiske landskapet. Rismarker, folk med båter på hodet, rismarker, fjell i bakgrunnen, små landsbyer, fjell, rismarker, byer, sol og lave skuldre.
Ankomst Danang plukkes vi opp med buss og kjører ned til China Beach, den store stranden ved Danang som amerikanerne brukte som sin egen badeplass i 10 år. Her forsvinner linjas kamera til alles lille fortvilelse (fotoapparat altså) men vi må videre.

Guideboken kaller Hoi An, vårt stoppested i tre netter en naturlig versjon av en vietnampaviljong i Disneyland. Jeg er enig og ikke enig. Det er vakkert her, idyllisk faktisk, stedet har et preg av at snart kommer turistene og overtar, men fremdeles er dette bevaringsverdig. Smale gater, butikker, skreddere, skomakere, sykkelturer på bygda, båter, kanaler, sol og varmt, en fin nok strand – elevene syns den er kjempeefin, jeg tilbringer ti minutter der i løpet av de tre dagene vi er i Hoi An. I stedet syker Raul og jeg en dag i bakgater og ut der folk bor men får med oss en seiltur fra hotellet til byen og gode restaurantbesøk på kvelden.
Dagen etter reiser fire av guttene, jeg og Ina til My Son, som med vår uttalelse tolkes som sønnen min, men med rett svchung blir til shcanna-folkets gamle tempelområde midt i jungelen som enliten miniversjon av Angkor Wat. Finere en frytet er dette stedet et hinduistisk tempelområde, da channæne overtok religionen fra indiske handelsfolk som koom til omraddet. I dag er channæne fordrevet og driver gatehandel i Saigon, mens My Son graves ut av jungelen og blir til en turistmagnet. Også her var det harde kamper under krigen, og stedet ble nesten bombet i stykker av amerikanerne.
Vi tok båt tilbake til Hoi An.
Det er mer å si, men det kommer i andre former, kanskje som bilder?

Til slutt kort om bussturen fra Hoi an til Hue. Paul Theroux skrev at her var den vakreste strekken med tog mellom London og Tokyo i boken sin «Den store togbasaren». Jeg forstår ham. Ulidelig vakkert område med fornuftig temperatur og lush vegetasjon. Kom hit folkens!

Elevene er i form, litt trøtte etter mye soling, men klar for en ny toff periode med uteovernatting i Phibuns landsbyer ogpå barnehjem før vi drar til Bangkok og kkkysten.
Vi har det bra, jeg har i alle fall det og har egentlig mer å berette. Men det får være til en annen gang. for nå må jeg spise frokost før bussen kjører fra meg.
Lev vel!

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *