Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

by Geir
59 views

Hong Kong blir ikke helt det samme som det aldri er når du pakker for en tur til varmere strøk og ender opp med norske høsttemperaturer, og når dollarkursen ødelegger alle forestillinger om at du befinner deg i et kronisk nyttårssalg.

Men det er greia med Hong Kong: Denne miniputten inne i modergiganten Kina er seg selv og aldri seg selv – med ett unntak; smogen som ligger over byen til enhver tid. Jeg har vært i Hong Kong ni ganger, og bare unntaksvis opplevd noe annet enn grå skylag. Kanskje fordi jeg alltid drar dit i mars, kanskje fordi det bare er sånn det er i Hong Kong? Det jeg forventer, derimot, er at temperaturene svinger seg rundt 20 – 25 grader, ikke at jeg skal stå og hakke tenner på Victoria Peak og droppe utsikten over byen bare fordi jeg må gå på klesjakt.

Anne Marit ler av meg der hun tar på seg sin alltid medbragte regnjakke, strener av gårde mot utsikten over Hong Kong, Kowloon og The New Terrotires, mens jeg forviller meg inn på en av de traurigste shoppingsentrene jeg vet om, og som bare har konkurranse i Village i Nairobi. Masse glam, null innhold.

Det tar tid å finne ut av en by som Hong Kong. Dette er den niende gangen jeg er i byen, og jeg har aldri hatt mer enn fire dager der. Det er få byer jeg har flere ting å gjøre jeg enda ikke har gjort i enn porten til Kina, og hvert besøk blir som å hugge løs is fra et isfjell. Alltid en grunn til å besøke, alltid en grunn til å komme tilbake.

Jeg hadde tre mål denne gangen. De ene tok været rotta på, de andre pluss litt til er hooket av på lista over ting man gjør i Hong Kong. I tillegg fikk jeg endelig besøkt Stanley Market.

Konsert med hysteriske ungjenter som vrir av seg trusa og kaster opp på siklende artister på en scene lang langt vekke i synsranden

Det ble lite med trusekasting, men hyling og skriking var det. I mitt hode har jeg en forestilling om at når du er på konserter i verdensmetropoler, så ser konsertarenaen ut som ovale basketballhaller, med artisten i midten. Det er feil. Asia Expo er en overdimensjonert gymsal på Jørpeland med plass til 20 000 mennesker i stedet for 400. Du står på et flatt gulv og ser opp på en scene et sted der framme i synsranden, og holder for øra mens du venter på at  artisten – denne gangen Ed Sheeran – skal åpenbare seg et sted langt der framme i horisonten.

Et sted langt der framme i horisonten kan du skimte Ed Sheeran. Likevel fyller han rommet med sin magi! Det kan vi ikke takke Asia Expo for.

Et sted langt der framme i horisonten kan du skimte Ed Sheeran. Likevel fyller han rommet med sin magi! Det kan vi ikke takke Asia Expo for. Foto: Geir Ertzgaard

Jeg hadde ikke dratt på konsert på Asia Expo igjen, men jeg drar gladelig på neste gig til Ed Sheeran, hvor det enn måtte være. En mann står på en bruskasse, trykker på noen knapper, og leverer et engasjement og en konsert som nesten opplevdes like intim som var du på Tou Scene med Marion Vrang. Å frakte 13 000 mennesker ut av salen, inn i slusene til busser og flytog og gudene vet hva er en mesterøvelse i effektivitet. Hadde vi vært på Sørmarka Arena hadde vi fremdeles stått og stanget i utkøen, tre uker etter konsertens avslutning. (Jeg vet, jeg var på Elton John-konserten der i november, og halvparten med publikum brukte dobbelt så lang tid på å skvise seg ut dørene som hypereffektive hongkongnesere brukte. Konserten var ferdig klokka 10. Halv tolv var vi inne på hotellet vårt i Austin Road, det erværdige og falliske BP International.

Utforsking av The New Territories
Ikke denne gangen heller. Ni ganger i Hong Kong, hver gang skal jeg finne meg en fiskerlandsby og få en opplevelse av det opprinnelige Hong Kong med omland. Men det var kaldt, det regnet, det tok et par timer å komme seg ut til Sai Kung Country Park, og med jetlaggen fremdeles som en klam klut i ansiktet fristet det mer å ta den trauste ruta til Tsim Tsa Shui, over Creeken med Star Ferries, buss 15C til the Peak Tram og ti minutter med ryggen horisontalt opp til Victoria Peak.  Det koster ikke mye, det er en av klassikerne man (du) må skrive opp på bucketlista di  Jeg husker enda den overveldende følelsen det var å oppleve dette første gang i 2006. Jeg hadde sett James Bond i samme strøk, lest et par bøker av Robert Ludlum der Jason Bourne eller en annen testoteronkjempe sloss mot kinesiske triader, og slukt hele serien med Hong Kong-bøker av James Clavell. (Å sluke James Clavell er eneste måten å bli ferdige med de på, de er på minst 1500 sider hver og de består alltid av trilogier.) De gir deg følelsen av historie, smaken av Aberdeen, Hong Kong Island, Kowloon, triader og opiumskriger, røvere og skurker og havner og pirater og britisk velstand på bekostning av opiumrøykende kinsere. Jeg har stor tro på å knytte reiser til filmer du har sett og bøker du har lest. Men med dagens onlinegenerasjon har muligens denne effekten svunnet litt, hvor de lengste passasjene man leser er kommentarene til Snapchat-meldinger.

Men New Territories og fiskerlandsbyene? Som sagt, det er alltid en grunn til å vende tilbake til Hong Kong.

Hong Kong er skyskrapere og folkemengder, men det er også regnskoger, øyer, og folketomme strender.

Steder som Lamma Island får bli neste gang i varmere og finere vær.

Champignon-liga
Ja, de spiller fotball i Hong Kong også. Det norske fotball-landslaget drar av og til hit i januar for å spille på seg selvtillit mot en eller annen versjon av Hong Kongs landslag. Storlaget i byen heter South China, og spiller sine hjemmekamper på nydelige, men fåsetede Moongkok Stadium og på like nydelige men desto mer mangesetede Hong Kong Stadium. Denne gangen passet det seg slik at  de spilte gruppekamp i AFC-cupen mot storlaget og serievinneren Yadanarbon fra Myanmar. Jeg klarte aldri å finne ut om dette var den virkelige asiatiske versjonen av Champions League, eller om det var champignon-utgaven av Europa League, men ut fra tilskuertallet å dømme er sannsynligheten stor for at det var det siste. For å oppsummere: South China, Hong Kongs største klubb med 40 seriemesterskap, vant enkelt 3-1, hovedsaklig fordi Yadanarbon ikke hadde tatt med seg sko tilpasset det våte og plettfrie grasset på Mongkok Stadium (i følge Yabbadabbadoos trener).  For å sitere en av mine fotballvenner: Dette var som å se et norsk Adecco-ligalag (Fredrikstad?) i kamp mot et middels lag fra 4. divisjon på Jæren. Det er stykke unna Maracana, for å si det sånn. Derimot er det ikke langt unna blomstersenteret i Hong Kong. Mongkook stadium ligger i Flower Market Road, noe du kjenner på luften når du går av på Prince Edward MTR-station og går de få kvartalene mot stadion. Noe som blomsterkvartalene i Kowloon har jeg aldri sett før, og fortjener en egen ettermiddag ved en senere anledning.

Mora di er neppe i Hong Kong. Men Mora fra Equador, 35 år gammel og seriemester i hjemlandet i 2005. holder buret nesten rent for Southern China - også ved denne anledningen. Ballen gikk utenfor.
Like folketomt som Molde Stadion. Hvem hadde trodd at det ble spilt Asiatisk klubbmesterskap her.
Fornøyd billettpusjer ved Mongkook Stadium med 23 billetter til kveldens storkamp i Asialigaen.

Stanley Market
Ni ganger, og enda hadde jeg ikke vært i Stanley. Byens beste marked, sa kjentfolk og (dårlige) reiseguider. Selv om jeg har besøkt flere markeder enn mora mi har Lindex-butikker, er jeg ikke en markedsconnosieur. Jeg skal ikke påstå at jeg er i stand til å gradere markeder etter shoppingverdi. Stanley marked har det de har, og de har ting andre ikke har – først og fremst antikviteter og buddhafigurer du ikke finner på Ladies market  i Mongook. (Ladies market er mest kjent på grunn av sine t-skjorter og iphone-deksler, og et fravær av indisier på at markedet bærer sitt navn med rette).

Stanley, eller Chek Chue, var fiskerlandsby før det ble det første administrasjonssenteret for britene før de flyttet det permanent til Aberdeen noen kilometer nærmere den sentrale delen av Hong Kong Island etter anneksjonen av øya i 1842. Fra 70-tallet har det utviklet seg til å bli et turistsentrum, med markedet som viktigste attraksjon. Så mye for historisk sus, altså. Det Stanley har som du vanskelig finner andre steder i Hong Kong, er muligheten til å gå og handle, spise lunsj eller se på vakker natur i fred og ro uten å snøre på deg turskoene. En buss- eller taxitur dit gir deg også en anledning til å se hvor frodig hele Hong Kong-øya er, og hvilken selvmotsigelse det er å bygge en by i de bratte fjellskråningene som utgjør så og si hele Hong Kong Island.

Vel verd en formiddagstur, men har du få dager i Hong Kong kan du godt spare denne turen til neste gang du skal dit.

Et skip fra Yang Ming seiler gjennom Lamma-kanalen på vei inn mot den gedigne havna i Hong Kong.
Kupert landskap, hvor bebyggelsen klorer seg til fjellsidene. I det fjerne seiler skipet gjennom Lamma-kanalen med varene du bestilte på eBay.
Det går alltid en buss, gjennom fjellet (260), over fjellet (6x) eller rundt fjellet. Vi anbefaler det siste for den som vil se byen, men som har høydeskrekk og lett antennelig bilsyke. Dobbeltdekker på smake, svingete veier er ikke en sikker vinner for de med dobbeltsyn på bussen.
Eller hovedveien ned til selve markedet. Stanley er en koselig liten småby, men bærer preg av å kunne vært et sted hvor som helst i verden.
Stanley town. Gammel fiskerlandsby som har morfert til først administrasjonssenter for britene og dernest turistmagnet og byens "beste" marked.

Sheung Wan kan du selv være
Jeg fikk et tips om å bruke tid på Hong Kongs Grünerløkka rett før jeg dro. Sheung Wan er Hong Kongs intellektuelle alibi, hvor de små smugene og gamle, særegne bygningene fremdeles klorer seg fast mellom skyskraperne. Det ér intellektuelt. Et galleri hadde en glitrende utstilling av Annie Leibovitz sine fotografier. Hong Kong Arts Festival hadde åpning denne uken (12. mars), og dum som jeg er måtte jeg gjennom flere forsøk før jeg skjønte at jeg måtte ha personlig invitasjon til de gratis vinserveringene flere gallerie hadde i forbindelse med diverse åpninger akkurat den dagen jeg utforsket bydelen med kamera. Sheung Wan er intellektuelt, det er også urkinesisk. Galleriene ligger i smågatene sammen med restauranter og barer med et svært så globalt preg, i smugene mellom smågatene finner du de lokale serveringsstedene og spesialforretningene. Visste du for eksempel at en hel gate i nedre del av Sheung Wan er dedikert papirbrettinger? Når en hongkongneser dør, sendes han videre til det neste liv med papirversjoner av det jordiske gods vedkommende satte mest pris på. Med på reisen får han bestikkelsespenger for å betale de skumle smågudene som venter på den andre siden for å gjøre etterlivet vanskelig for seg. I Sheung Wan kan du også dumpe opp i en filminnspilling med gatehjørner lyssatt til en Kung Fu-film av obskurt merke – eller reklame for enda et nytt kinesisk motemerke som vi snart kommer til å høre om i Norge. Det var på tide med litt kvalitetstid for meg og mitt speilfrie OM-D-kamera i Sheung Wans smågater og smug, og jeg anbefaler det som et av de første stedene du oppsøker – og gjerne gjør til ditt faste hekkested – neste gang du skal til Hong Kong. Jeg har hvertfall stygge planer om det samme.

Symphony of Light finner sted hver kveld kl. 20, og er noe man absolutt kan hoppe bukk over hvis man har dårlig tid. Har du god tid, derimot, kan det være en fin aperitiff til dagens middag.
Bolighus eller forretningsbygg, det kråler av kuber med mennesker i denne bikuben av en by. Fra Central.
Verdens lengste rulletrappsystem snur kl. 10 om morran. Før ti tar den folk ned fra Midlevels ned til forretningsområdet i Central. Etter klokka ti tar den folk andre veien.
Også i Hong Kong er mennesker velsignet med smarte telefoner å fylle tiden med. Er det Candy Crush eller en melding fra mor om at hun må ta med litt frukt hjem?
Lokal restaurant, eller røykeklubb. Eller kanskje de selger knelestoler og lamper?
Jeg vet ikke hva de selger her, men noe er det.
En typisk bakgate i Sheung Wan, ser du likheten med Grünerløkka?
Men slektningene dine sender likevel med deg kuponger i graven som du kan gi til gudene som venter på å plage deg på den andre siden.
Jeg vet ikke om du skal til Chi Fu, men 37a går dit hvis du trenger transport hjem. Bare husk at sjåføren er redd for smitte, og neppe gir deg igjen vekslepenger.
Enda et salg gjennomføres og varene legges i plastposer.
Umulig å vite hva denne fruen ler av, men morro er det.
Skylaget ligger lavt over Central. Ikke skjelden forsvinner høyhusene i tåkeheimen.
En vanlig sidegate i Sheung Wan. Koselige aléer og høye hus om en annen.
Få steder er analogt fotoutstyr så lett tilgjengelig - og i så god stand (?) - som i Hong Kong. Stanley Road er handlemekkaet i Central for fotoentusiaster.
Du slipper ikke unna høyblokkene noe sted, og høyt er ikke synonymt med moderne. Disse blokkene har stått noen år.
Selv om høyhusene begynner å ta over, får gamle bygg fremdeles stå - enn så lenge.
Lokale restauranter klorer seg fast der det er rom. Sånne finner du i alle krinkler og kroker av Sheung Wan.
Eller et surt blikk. Fastfood-legende unngår ikke å legge merke til at han blir avfotografert.
Sheung Wan er et strøk for bohemer fra hele verden - med smartphones og en smule hjemlengsel?
Sheung Wan er en verden av trapper. Det gjelder å ha gode knær for å trives der. Hvert smug har sitt spesielle særpreg.
Vindu og refleksjoner.
Trikker er det nok av langs hele Hong Kong Island-strekker, og alle har sitt særpreg.
Hong Kong har sin skjerv av pene fruer på shopping - høy dollarkurs eller ikke. Central har flere luksusforretninger pr. kvadratmeter enn norske maurtuer har maur.
Minimalt med shopping på Apple Store denne gangen - spesielt med tanke på at jeg kan dokumentere at iphone-kabelen jeg kjøpte er piratvare.

Hong Kong verd sin vekt i høy dollarkurs?
Du får gjort mye på to hele dager i Hong Kong. Det er enda mer du ikke får gjort, og som tvinger deg tilbake ved en senere anledning. Høy dollarkurs gjorde overnattingen dyrere enn tidligere. Samtidig var det et påskudd for å droppe den farlig avhenginghetsdannende og oppmerksomhetskrevende shoppingen Hong Kong alltid byr på. Når prisene gjør at et par Converse ikke lenger er så billig som de var, eller et kameraobjektiv ikke lenger koster 25% mindre enn i norske butikker, frigjøres overraskende mye tid til å finne ut hva denne nydelige og spesielle byen på kanten av Kina faktisk har å by på.

NYTTIG INFO

Råd til reisen?
Klart du har råd til reisen, på tross av en litt stiv dollarkurs. Men noen tips kan du jo få med på veien: Glem shopping, utforsk byen. Hong Kong er en strålende by til å la seg overvelde av symbiosen mellom natur og kultur. Den viktigste delen av byen å besøke er kulturstrøket rundt Central, der du finner de gamle bygningene – som snart forsvinner – og de mange restaurantene. Kowloon er best i bakgatene, Ladies Market og Nathan Road er en nødvendighet, men Hong Kong Park, Kowloon Promenade, markeder og spesialkvartaler som blomsterkvartaler gjør byen mer enn et varehus kan gjøre.

Flyreisen: Det er et uttall måter å komme seg til Hong Kong på, og selv med høy dollarkurs er selve flyreisen rimelig. Finnair og KLM har stadig gode tilbud under 5000-kronersgrensen fra Oslo eller Stavanger. Tar du Norwegian til London kan du få enda rimeligere priser gjennom de utallige selskapene av britisk og asiatisk opprinnelse som flyr ut fra Heathrow og Gatwick. Vi snakker om priser på 1800 kr. tur/retur på en god dag med selskaper du ikke behøver bekymre deg for at flyene skal ramle ned med.

Overnatting: Hong Kong har tusenvis av overnattingsalternativer. Felles for de fleste er at de er kjipe med plassen. Jeg har betalt 500 kroner for rom som ser fint ut på booking.com, men når du entrer rommet oppdager du at du må ut for å skifte skjorte. Pass på uansett hva du gjør at du bor i nærheten av Nathan Road eller en av de mange MTR-stasjonene på Kowloon eller Hong Kong Island. Det er lett å finne rimelige steder, for så å oppdage at de ligger i periferien av byen og at du må bruke timer på å kjøre små grønne eller røde busser med ilsinte sjåfører med bare en stasjon på gasspedalen. Selv foretrekker jeg å bo i Central på Hong Kong Island i nærheten av en MTR, da de beste spisestedene og de fineste smågatene ligger i dette området. Hva jeg vil fraråde? Unngå for all pris Chunking Mansions. Det er en brannbombe og du vil ikke bli fanget der den dagen en halvfull kinesisk ungkar sovner på senga med sneipen i kjeften. Desverre er det Chungking Mansions som har de rimeligste overnattingsstedene å by på. Et alternativ hvis dere er flere er å leie leiligheter med plass fra alt fra 4 til 12 personer. Disse kan ligge i alle bydeler, noen av de flotteste på Aberdeen-siden av Hong Kong Island. Ulempen er at du må ty til buss eller taxi for å komme deg dit.

Reise rundt: Som de fleste storbyer er Hong Kong relativt lettreist. For en rimelig penge kommer du deg inn til byen fra flyplassen med en buss, f.eks. rute A21 som går til Tsim Tsa Tsui langs Nathan Road, det mest sentrale området du kan befinne deg i Hong Kong. T-banesystemet (MTR) er billig, lettbrukt og dekker mye av byen, også de mer grønne bydelene i periferien rundt Kowloon. Skal du derimot reise på Hong Kong Island utenfor skyskraperbeltet på Creek-siden av Hong Kong, er det buss eller taxi som gjelder. Det koster ingen ting (nesten), men husk at både buss- og taxisjåfører nekter å snakke engelsk, og gir deg ikke vekslepenger tilbake.

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

1 comment

Sandalsand 16. mai 2015 - 11:47

Så kjekt å lese historien din fra Hong Kong. Og så niende gang da! Det er nå 30 år siden jeg var der, eneste gang. Så langt. Jeg erindrer det var en helt magisk stemning første kvelden å gå ned på kaia på Kowloonsiden og kikke over mot skyskraperne som lyste opp i mørket på Hong Kong Island. Det er en ekstremt spennende by, og som du skriver finnes det faktisk en del nesten mennesketomme steder rundt om også, kanskje særlig på øyene utenfor.
Artig det du skriver om Chungking Mansion. Finnes den faktisk ennå? Jeg fikk meg en ufrivillig overnatting i denne labyrinten av en høyblokk den gang. Du for et sted!

Reply

Leave a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.