Hvem sier fra neste gang?

by Geir
1 views

20 000 barn ble født som resultat av voldtekter under folkemordet i Rwanda for nesten nøyaktig 15 år siden.

Da fotografen Jonathan Torgovnik besøkte Rwanda i 2006 i forbindelse med 25-årsmarkeringen av starten på HIV/AIDS-epidemien, fant han ut at det nå lever 20 000 barn i Rwanda som er resultater av disse voldtektene. Disse mødrene og barna er blant de som har merket at etterdønningene etter folkemordet enda ikke har stilnet. Den flerdelte skammen over å ha blitt voldtatt, å ha fått barn av overgripere, og for mange å ha blitt smittet av AIDS, har ført tilat de har blitt støtt ut av de få gjenværende slektningene de har, og ut av det rwandiske samfunnet. Torgovnik reiste tre ganger tilbake til Rwanda for å få dokumentert disse historiene og fotografere de.

Prosjektet har tittelen Intended Consequences: Rwandan Children Born of Rape, og Torgovnik har laget både en utstilling og viser bildene på sin egen nettside. Det er sterke historier som fortjener vår tid. Men den fortjener ikke vår tid bare for at vi skal være kikkere inn i andres elendighet. Intended Consequences viser at de åpne sårene etter folkemordet i Rwanda fremdeles ikke har grodd – og at så lenge som våre neste blør, så kan vi ikke forholde oss likegyldige til det

På CNN viser de for tiden Chrisitane Anampours program Scream Bloody Murder. Jeg viste programmet for elevene våre på torsdag. Vi skal til Kambodsja, og der må de være forberedt på at alle de møter som er 30 eller eldre på en eller annen måte var vitne til, deltok i eller er ofre av det kambodsjanske folkemordet. I Kambodsja har de prøvd å fortrenge sin egen historie. Men historien har vist oss at de som fortrenger historien, vil gjenta den.

Hovedbudskapet i Scream Bloody Murder var at vi visste om det, men valgte å ikke gjøre noe. Årsakene til mangel på handling lå i storpolitikken, men storpolitikken kan ikke forholde seg uavhengige av folkene som lar politikerne styre. Vi møter fem mennesker som var til stede og så hva som skjedde. De ropte «Bloody murder», men verdenssamfunnet forholdt seg passive.

Hvorfor forholder vi oss passive? Hvorfor forblir Kongo en nyhetssak uten større konsekvenser? Hva skjer i Darfur? Hva kan vi egentlig gjøre? Ville vi ropt «Bloody Murder» hvis vi ble vitner til noe lignende?

Intended Consequences utfordrer oss hvertfall til å tenke gjennom vårt ståsted både nå og ved neste korsvei når det blør nødvendig å si fra – selv om ingen hører? Jeg anbefaler på det sterkeste at dere tar dere tid til Intended Consequences og Torgonviks fotoside.

5 comments

frr 7. mars 2009 - 19:14

Og takk til deg som holder dette levende for oss.

Reply
Ståle 8. mars 2009 - 10:34

Jeg har nettopp lest ferdig Mirella Ricciardis selvbiografi/fotohistorie «African Visions», og koblet med det du skriver her, er det sterke tanker som svirrer. Hun skriver at hun har mistet troen på at hjelp utenfra kan gjøre en forskjell og at uansett hva vi måtte gjøre, vil Afrika gå lukt til helvete før det kan gjenoppstå og ta ansvar for egen skjebne. Det er sterke ord fra en dame som har levd med og for Afrika hele livet.
Selv om det er naivt og kanskje håpløst, mener jeg at vi som medmennesker ikke kan godta at andre må lide seg gjennom «en utvikling» uten at vi gjør vårt for å si fra eller prøver å gjøre håpløse situasjoner mindre håpløse. Enten det gjelder Rwanda, Kongo, Darfur eller Kambodsja, har vi som medmennesker et ansvar. Og det er da å håpe at vi tar det. Det gjelder meg også, uansett hvor navlebeskuende selv- eller utilfreds jeg enn måtte være. Men hva gjør jeg…?

Reply
Geir 8. mars 2009 - 10:45

Ricciardis synspunkter er faktisk ganske fremtredende i bistandsdebatten for tiden, og spesielt fra afrikanske røster blir det sagt at vi må få ordne opp i ting selv – det vi trenger er investeringsvilje i våre prosjekter, ikke hjelp til Vestens prosjekter i Afrika.

Dilemmaet er jo for eksempel Kongo i dag. Vi vet hva som skjer, ingen kan hevde at de ikke visste det. Men jeg syns jeg ser brødrene Ertzgaard i full fart til Kongo for å redde 2 000 000 mennesker. Vi hadde blitt skutt i filler etter et kvarter. På den annen side handler det om at folk må bli sett, og det trenger definitivt disse kvinnene og barna i Rwanda.

Norges Fredslag tar 20. mars initiativ til sivile norske fredsstyrker, som skal arbeide forebyggende og ikke oppryddende (…) slik FN-styrkene våre gjør i Afghanistan. Dette skal være en profesjonell styrke som krever at folk har utdanning til det, og går inn i konfliktområder før konfliktene blir store.
Tyskland bruker allerede €20 millioner på slike styrker som arbeider i en rekke land, og jeg kan godt se for meg hva en slik styrke kunne ha utrettet i f.eks. Rwanda i månedene før 6. april 1994. Den eneste svakheten i opplegget foreløpig syns jeg er at de ikke gir rom for kortere engasjement over et år eller to for fagfolk som ikke er utdannet innen fredsarbeid. Jeg har hatt hundre elever som hadde stått klar til å hive seg på en sånn virksomhet, og jeg hadde gladelig tatt et års forebyggingsarbeid med de få kunnskapene jeg har. Les mer om initiativet hos Norges Fredslag.

Reply
Erik Drabløs 8. mars 2009 - 11:49

Det hadde vært fint om verdenssamfunnet hadde lært av historien, men det tragiske faktum er jo at vi ikke gjør det. Se bare på Darfur. Situsjonen der har flere ganger blitt kalt et folkemord, og selv om terminologien kan diskuteres er hovedgrunnen til at FN ikke bruker ordet tydelig. FNs «grunnlov» sier at folkemord er den situasjonen som gir verdenssamfunnet rett til hodestups å storme inn i et land for å få kontroll. Og hva gjør vi? Jo, vi snakker om saken, og sender et lite bidrag til Tsjad. Da er vi jo i det minste på grensen til Darfur, så kanskje vi i det minste kan stoppe problemet fra å spre seg… Hadde det hjulpet å stå på grensen til Kambodsja?

Reply
Geir 8. mars 2009 - 12:00

Vi lærer masse. Verdenssamfunnet vet hva som foregår i Darfur, og det er en stor folkebevegelse som arbeider for at vi skal gripe inn. Men så lenge man ikke vil gå inn uten å risikere noe, slik norsk politikk legger opp til, vil lite skje. Samtidig er det jo vanskelig å omtale verdenssamfunnet som én størrelse, når Kina som medlem av sikkerhetsrådet hele tiden motarbeider FNs forsøk på å opprette en handlekraftig FN-styrke.
Det er lett å bli oppgitt, men enda verre å bli kyniske. Så lenge folk vet hva som foregår, og samtidig bryr seg, er det jo ihvertfall håp.

Reply

Leave a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.