Hvis jeg kunne stanse tiden…

by Geir
4 views
Enhver reise er en drøm om å finne et sted å slå seg til ro

Enhver reise er en drøm om å finne et sted å slå seg til ro

Et tegn på at en tur er god er at du opplever at den er over nesten før den har begynt.

Det er snart to uker siden vi løp som ville hunder fra yttergate til yttergate på Helsinkis internasjonale flyplass, gjennom enda en av disse kontrollene innenfor kontrollene for å sørge for at de som har sluppet innenfor kontrollene skal bruke enda mer tid på å bli kontrollert , slik at de med sekunders margin rekker å hive seg inn i flykroppen som skal ta en til Hong Kong før de finskgretne Finnairfolka slengte igjen flydøra slik at vi som i god tro bestilte reise fra Oslo til Hong Kong med samme flyselskap hele veien  og at de ansatte i selvsamme flyselskap faktisk skulle være behjelpelige med å få kundene sine fra det ene flyet og til det andre, og ikke det motsatte. Eller noe sånt.

Det er ti dager siden vi hoppet av gårde på bølgetoppene på det frådende sundet mellom Hong Kong og Macau, med beklagende kinengelske høytalerstemmer som opplyste om at stormen der ute (flau bris under norske forhold) påkrevde at vi måtte senke farten og derfor ville komme sent fram til Macau, noe den stakkars kineseren to stolrader boretnfor oss neppe fikk med seg – han hadde nok med å finne veien ned i bunnen av spyposen med det stakkars hodet sitt som var enda gulere enn det burde vært, og nå med et skjær av grønt i det gule.  Macau var kaldt, like kaldt som bikjene som fløy gjennom hallene på Helsinki internasjonale flyplass, men denne gangen (ja, det har vært tidligere ganger) fant vi et liv og en by bak de gedigne kasinofasadene langs strandsonen ved fergeterminalen, og på tross av vind og kulde var det lett å se at dette stedet er verd et besøk ved vennligere temparturforhold.

Det er bare to dager siden vi dro fra Phnom Penh, noen kilo færre og tarmbakterier rikere. Fem dager siden vi landet i Ho Chi Minh City og sjekket ut fra det skuffende hotellet i Kuala Lumpur, det hotellet som skulle være glasuren på sjokoladekaken og en premie til positive menesker på tur, men hvems markedsførere hadde gjort en langt bedre jobb enn de som faktisk drev hotellet.

Siden i forgår har vi rukket å danse i dykkerdrakter på bunnen av Andamanhavet, og padlet i mangroveskoger som har fått naturelskere iblant oss til å kåre det til sitt livs naturopplevelse – for så å moderere det vel tilbake på stranden i Krabi.
Det kan skje veldig mye på knappe to uker, og jo mer som skjer, jo mere går dagene sammen i en stor grøt. Men noen ting står fram som røde flagg i en grønn skog. Flyplassen i Phnom Penh: En moderne, rolig og behagelig versjon av Værnes, og befolket med vennlige sjeler som får deg til å føle at det å reise skal være en hyggelig opplevelse, hvor kaffen er av nirvanske proporsjoner etter fire dager med støvkaffe fra de store sanddyner, og hvor selv bokhandelen gjemmer på små overraskelser som gir en bortskjemt bokelsker et intenst behov for å svi kredittkortet – i moderate former selvsagt.

Men det jeg har vanskelig å forstå, er at det bare er seks dager siden vi vinket Conrad avgårde på flyplassen i Kota Kinabalu. Akkurat nå virker det som en evighet siden han møtte oss med sin allestedsnærværende vennlighet, en imøtekommenhet som får en til å tro på guder, og en iver etter å få en til å føle seg ønsket som får en til å tro at paradis ihvertfall finnes et sted på jord. I seks dager, etter at flyet fra AirAsia lettet fra flyplassen i KK, og fraktet oss til lyn- og tordenrammede Kuala Lumpur, har jeg gått rundt med en behagelig fornemmelse om at jeg har berørt paradis, et sted der jeg hvis jeg ønsket det kunnet stanset tiden og tenkt at akkurat slik var det tenkt fra begynnelsen av. Hvis jeg skulle stanset tiden, skulle jeg stanset tiden i det jeg har sett av Sabah.

Ikke akkurat Baja California, men ørkenen i Namib Rand kan gi noen av de samme assosiasjonene som den ørkendekte halvøya i Mexico.

16 comments

Fotograf Jan Ivar Vik 23. mars 2010 - 20:23

Du er flink til å skrive, Geir. Det var på tide med en oppdatering fra turen nå synes jeg 🙂 Gleder meg til å få se litt bilder også!

Reply
Geir 31. mars 2010 - 18:55

Takk for det, Jan Ivar. Håper du ikke blir skuffet;-)

Reply
silyeah 26. mars 2010 - 17:59

her har jeg akkurat kommet meg hjem etter å ha reist og reist og reist også leser jeg dette her og savner turen allerede! selvom du til og med skrev om det jeg ikke var med på:p

Reply
Geir 28. mars 2010 - 08:52

Nå også med bilder, Jan Ivar;-)

Reply
Geir 27. mars 2010 - 10:23

Det kan vel hende at det dukker opp både bilder fra Borneo og tekster fra både her og der plutselig. Det er jo påskeferie, og dagen starter jo klokka fire for min del noen dager framover;-)

Reply
Tor Amundsen 28. mars 2010 - 06:38

Fin beskrivelse av det som ser ut til å ha vært en drøm av ei reise. Paradiset får vi skape inne i oss sjøl. Det er der det.:-)

Reply
Geir 31. mars 2010 - 18:56

Det er absolutt et godt poeng, Tor. Men jeg tror nok at paradiset er en fin blanding av indre og ytre liv. Ingen skal få meg til å tro at lykken fins vintersurt Vestlandsvær;-).

Reply
Ståle 29. mars 2010 - 20:30

Høres ut som om du har hatt en kongetur. Eller egentlig langt bedre enn det. Kan ikke tenke meg at noen konge får ro på noen deler av sine turer 🙂
Deilig beskrivelse av drøye to uker på farten. Fine stemninger og øyeblikk. Og et par av bildene var direkte lekre. Likte særlig «hovedbildet». Nydelige fargestemninger og en fabelaktig god billedliggjøring av overskriften og deler av siste avsnitt. En gang vil jeg også være med. En gang…

Reply
Geir 31. mars 2010 - 18:59

Takk for det, Ståle. Svaret på spørsmålet om det var en kongetur fins nok i teksten. Men de fleste turer får et rosenrødt skjær med en gang du forlater stedet. Denne gangen kjente jeg nok på at jeg begynner å bli litt smålei intense og skrålende sørøstasiatiske byer og språk, og at det var en større glede å se mer av Hong Kong og å få se Sabah for første gang. Så i ettertid: Turen var som en god graf som går opp og ned fra punkt til punkt. Det gjør at man holder fast på drømmen om at neste tur skal bli enda bedre.

Til bildene. Jeg ser det samme som du ser. Liker fargene og dybden. Sier meg masse om den turen jeg var på.

Reply
~SerendipityCat~ 31. mars 2010 - 16:10

Åh så deilig!!!
Har ganske nettopp lært meg å dykke og lurer på hvordan det var i Andaman?

Håper å komme meg på den siden av kloden en gang! 😀

Reply
Geir 31. mars 2010 - 16:12

Serendipity: Den nest beste dykkeropplevelsen jeg har hatt. Varmt i vannet, relativt klar sikt, Nemo. Bare Rødehavet har overgått denne turen. Den anbefales på det varmeste, det samme gjør dykkerselskapet Kontiki i Ao Nang. Håper du får tatt turen snart.

Reply
~SerendipityCat~ 31. mars 2010 - 18:51

Er bare i Rødehavet jeg har dykket så langt, og hører få ting overgår det 🙂 Men nå er jeg bitt av basillen og håper å få utforsket så mange steder som mulig!

Reply
Geir 31. mars 2010 - 19:09

Da tror jeg at jeg skal friste med Borneo og Sulawesi. Nesten like rimelig å komme seg dit som til Rødehavet -rimeligere enn Thailand – og med ekstremt spennende dykkermuligheter. Neste år legger jeg turen dit.

Reply
~SerendipityCat~ 31. mars 2010 - 20:13

Åååh… *sikler*
Skal nå surfe på bilder og drømme meg bort fra påskeregnet! 😀

Reply
vibeke 1. april 2010 - 22:06

Vakker drivende tekst. Liker så godt det hovedbildet i teksten. Jeg ønsker å ligge slik. Bare ligge, uten at verden og livet venter.

Reply
Janke 6. november 2010 - 13:20

Jeg har ikke funnet dennebloggen din før nå!! Utrolig – jeg forstår det ikke!

Fortell mer fra vidunderlige Borneo!!

Reply

Leave a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.