iTouch-blogging, aka noen timer på en flyplass

Jeg sitter på Gardermoen og venter på flyet til Stavanger. Som regel pleier jeg å bruke slike ventetimer til å lese det tidsskriftet med den mest spennende forsiden. Siden Photo Icon ikke ser ut til å ha blitt gitt ut denne månden (har de gått konk – det er jo et smalt fototidsskrift, smalere enn «Fotografi») ble det som en del ganger før The Atlantic som kom seirende ut av bladkampen. Den overskriften som trakk var Why I blog av superskribenten Andrew Sullivan.

Det er interessant lesing, og et fint løft for folk som lurer på om det rett noen mening med denne typen ny litteratur – for det er jo dette det er. En spontan, personlig aktivitet som verken gir eller skal gi rom for lange, overveide og balanserte artikler. den personlige vinklingen og spontaniteten som ligger i denne instanstisje prosessen gir også en ryddighet som tradisjonell journalistikk ikke kan garantere for, avhengig av redaktørens habilitet, jf. saken om Stephen Glass. I bloggosfæren blir du arrestert av hele din lesekrets hvis du tråkker feil. Er du uredelig, forsvinner leserne. Bloggene tilfører journalistikken noe nytt, samtidig åpner den dørene for sakprosa for nye generasjoner som ellers neppe ville lest det – hevder Sullivan.

Mye tankevekkende – men jeg tenker mest på ett forhold som har slått meg før og som slår meg igjen. Jeg leser ca. 30 norske blogger fast, en nokså likestilt lesing av mannlige og kvinnelige blogger. Den tydeligste forskjellen er at mannfolka med enkelte unntak skriver om ting. Kvinnene skriver om tingeling.

Et eksempel: Selsius og Tornerose skriver begge om ME. Selsius skriver om sykdommen, om nyvinninger i forskningen og forsøk på å finne løsninger. Tornerose skriver om savn og drømmer ifm sin egen kamp med herket. Altså skriver gutter sak, jenter skriver om opplevelser og personlige følelser. Jeg skeiver om foto, Fotoboksen om hvordan hun opplever det a fotograferr. Altså skriver gutter sak, jenter personlig. Har jeg antatt.

Men Sullivan er ikke enig med meg men påstår at et særtrekk med bloggen som fenomen nettopp er at den verken er objektiv eller verdikonservativ. Den er et uttrykk for den postmodernismen den har vokst ut fra – holdninger, innhold og verdier forandrer seg med skribentern etter hvert som vedkommende blir påvirket av det stadig rullende tidshjulet. Det er den personlige tillempingen, instant publishing, som gjør bloggen og som gir dem en uvurderlig betydning i det nye mediebildet.

Jeg har vært på Gardermoen et par timer nå, og jeg har skrevet min første bloggpost på min iPod Touch. Det går seint, ordene triller ikke så raskt som de gjør fra et godt tastatur. Å linke til kildene er for tungvindt, det får jeg vente med til jeg kommer hjem. Jeg regner med at det flommer over av stavefeil. Og mens jeg skriver disse siste setningene, innser jeg to ting: Det første er at kjønnsgeneraliseringen min i avsnittene over er veldig forenklede, og stemmer neppe med virkeligheten. Det andre jeg plutselig innser, er at denne artikkelen som handler om «tingen» blogging og om Andrew Sullivans artikkel, egentlig sier en del om meg som person.

Og egentlig er det en ikke sa dum tanke.

(Redigert og linker lagt til hjemme foran iMacen)

8 replies
  1. Christian
    Christian says:

    Godt observert dette med kjønnsrelatert blogging, og jeg merker det forresten selv på egen blogg, ettersom både kona og jeg blogger på samme sted, jeg blogger mer om direkte hendelser, ting jeg har dilla på eller saker som interesserer meg, kona blogger mye om følelser, hva som skjer, fremtiden og så videre.
    Et viktig spørsmÃ¥l om dette er hvorfor det er sÃ¥nn, er det genetisk eller kulturelt…

    Når det gjelder skrivefeil så var det ikke så galt, det var kun et avsnitt hvor jeg faktisk la merke til det.
    iTouch er en genial surfemaskin…

    Svar
  2. majann
    majann says:

    Hehe…godt vi er enige om at det er vanskelig Ã¥ legge til linker da…jeg har blogga fra bussen to dager pÃ¥ rad nÃ¥, og det er tungvint – allikevel finner jeg det morro med iTouchBlogging…og jeg skriver lenger og lenger for hver gang….dÃ¥rlig tegn?

    Svar
  3. vibeke
    vibeke says:

    Det er mulig menn skriver om ting og at kvinner skriver om tingeling, rent generelt sagt kanskje, sÃ¥ det er vel et kjønnsskille innen blogging ogsÃ¥ som i resten av samfunnet. Jeg spurte meg selv i en kommentar hos Bharfot hvor det ble av de «mannlige» bloggene i Tordenbloggen, og hvorfor ikke flere av dem nÃ¥dde høyt i konkurransen. For blant mine favorittblogger er det flest av den «mannlige» typen, skjønner du. Og jeg har spurt meg hvorfor. Har vel kommet fram til det enkle svaret at jeg i hverdagen liker best Ã¥ forholde meg til menn og til deres tanke- og væremÃ¥te. Det «enkle», men ogsÃ¥ litt mer direkte.
    (og som du ser settes «enkle» i hermetegn sÃ¥ det ikke blir noe misforstÃ¥else her!) Men nÃ¥ har det seg slik at jeg synes ikke mine mannlige favorittblogger skriver bare «ting», de har litt «tingeling»-aktig i seg de ogsÃ¥. Men det tingeling-aktige blir skrevet pÃ¥ en annen mÃ¥te, og den mÃ¥ten liker jeg. Og da ser jeg etter hvert at de mannlige favorittene og mine kvinnelige favorittblogger nærmer seg hverande i skrivemÃ¥te, selv om jeg ser forskjeller, helt klart. SÃ¥ lenge det ikke er dikke-dikk og susse-puss og hælledussandei, er det greit nok for meg 🙂

    Svar
  4. Geir
    Geir says:

    Majann og Christian: Jeg gikk gjennom det jeg hadde skrevet etter at jeg kom hjem i går kveld, og ble egentlig ganske overraska over hvor brukbart det faktisk ble. Jeg ser nok at det blir mindre flyt i språket enn hvis jeg hadde vært foran en datamaskin. Skrivefeilene skal jeg nok klare å leve med. Så nå blir det nok litt mer iTouching.

    Christian>/strong> og Vibeke: Jeg tror nok dette har sammenheng med det vi ellers ser rundt oss. Jenter er mer opptatt av nære ting og av mange ting på en gang. Det ér en myte, men myter springer ut av en virkelighet. Jeg er helt sikker på at dette henger sammen med de rollene vi får fødsler og barndom, og at dette smitter over på det vi skriver om i bloggene våre også. Jeg misforstår deg ikke, Vibeke. Men jeg begynner også å lure på hvor mange menn det egentlig er som blogger.

    Uansett liker jeg poenget til Andrew Sullivan, og er noe som jeg godt kan ta lærdom av. Det ér den personlige fortolkningen av virkeligheten og det faktum at blogger over tid dokumenterer hvordan fortolkningen av virkeligheten forandrer seg. Bloggtekster er ikke statiske, de er dynamiske.

    Jeg liker også formuleringen Sullivan bruker i online-versjonen av artikkelen, der han skriver:

    The feedback is personal and brutal, but the connection with readers is intoxicating.
    The Atlantic, november 2008.

    Det er også en av grunnene til at jeg tror at vi mannlige bloggere hadde tjent på å gjort våre tingfokuserte blogger enda mer personlige, og kanskje brukt det personlige i større grad når vi skriver.

    Svar
  5. vibeke
    vibeke says:

    Men hvor personlig skal man være? Har du tenkt på det?
    Jeg synes «for» personlig kan bli for intimt, sÃ¥ det er en balansegang man mÃ¥ være klar over.
    Jeg synes f.eks StÃ¥les bilder med dertilhørende historier er akkurat passe personlig, fordi det samtidig er en informativ historie. Historiene til Tomas i Spill Levende er pÃ¥ en annen mÃ¥te, de er mer «nær», men ikke «for» personlig, fordi Tomas har en schwung i skrivinga som jeg liker. Og det er en god del andre «manne»-blogger som har det personlige med seg. Men det jeg ser, er at de har mange kvinnelige lesere (kommentarene sier sÃ¥). Kanskje det er slik at det er flere kvinner som leser blogger. Kanskje det ogsÃ¥ er slik at flere kvinner blogger. Og kanskje er det ogsÃ¥ slik at kvinner er flinkere til Ã¥ kommentere?
    Jeg skumleser Sullivan nå, men skal ta meg tid til å lese alle sidene i artikkelen for den ser unektelig interessant ut.

    Svar
  6. Ståle
    Ståle says:

    Dette var interessant, brodern, både selve artikkelen og kommentarene.
    Jeg har et utall blogger jeg mer eller mindre følger trofast. Det er en rimelig salig blanding av menn og kvinner (samt noen av det jeg vil kalle gutter og jenter). Jeg ser den samme tendensen som deg mellom ting og tingeling, men den er aldeles ikke konsekvent. Mest "inkonsekvent" er damene/jentene, som jeg opplever har et større mangfold i uttrykket. Alt fra dagbøker som bare en sjelden gang fanger interessen, til de som hovedsaklig lart kameraet paret for seg. Menn har nok en større hang til å skrive om ting uten alt for mye tingeling – med noen meget lesbare unntak, f.eks. Mannfolkprat.
    Men en ting jeg merker når jeg bloggleser, er at jeg egentlig ikke bryr meg det spøtt om det er dame- eller manneblogg, bare det fanger interessen det som står. Og hva skal til for at det fanger interessen? At jeg "skimter" mennesket bak teksten/bildene, tror jeg.

    Svar

Trackbacks & Pingbacks

  1. […] har nevnt Andrew Sullivan i et noksÃ¥ ferskt blogginnlegg. om hvorfor Sullivan blogger. I artikkelen fremhever at blogging er noe som foregÃ¥r konstant og […]

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *