Jakten på Kypros' sjel

Et eller annet sted der nede fins muligens Kypros' sjel.

Et eller annet sted der nede fins muligens Kypros’ sjel.

Kypros, eller Protaras, med trykk på siste stavelse, dag to og jakten på landets sjel i en turistmaksin som en gang var en liten fiskerlandsby, men som etter 1974 utviklet seg til å bli selve hjertet av kypriotisk turistindustri. I konkurransen om å se den første skyen har vi enda ikke kåret en vinner. Nå har den svalende vestavinden også gitt seg, og i morra er det meldt 37 grader.

Sjel? Man lykkes ikke i en så stor oppgave allerede første dagen, men 200 meter fra Lantiana Gardens Aparthotel ligger en Liedl-butikk. Tyskerne har lagt sine økonomiske fangarmer om dette stedet også, og butikken er det eneste stedet jeg har sett til nå som ikke har med turisme å gjøre, selv om det valfarter leilighetsturister dit som ikke vil at ferien skal bli for dyr. Det jobber en del kyprioter der, de snakket det som  for en har  litt koinégresk i registeret hørtes ut som gresk. Men man finner ikke så mye kypriotisk sjel ved bassengkanten, der alle snakker et skandinavisk språk, og vannet er like blått som det er alle steder i Syden hvor man har hotellbasseng. Det er en turistmaskin . Alle slike har solsenger og parasoller som dekker hver kvadratmeter med sand. I dag er det en av ukens tre fridager (kypriotene har visst fri på onsdag også) og da er ikke bare Fig Tree Bay-stranda full av solsenger, hver solseng er  okkupert av soltilbedere.

Vi hadde besøk av Vingverten i dag. Han brukte et Kypros-kart levert av det kypriotiske turistbyrået. Der stod det med store, uthevde bokstaver over nordre del av øya:

Norther Cyprus, under occupation by Turkish Military Forses. 

Det er mange turer man kan dra på . De mest interessant er nok turene til Famagusta. Vings versjon, solnedgangscruise hvor Famagusta kan sees fra båtrekken på deres katamaran er vel ikke så interesssant som bussturen som får til Famagustas gamleby og med mulighetfor å vandre rundt i byen, bade på den samme stranden som Paul Newman brukte som fristed under innspillingen av Exodus i 1960, og å få se spøkelsesbyen med de 150 hotellene som ikke har blitt brukt siden tyrkerne iinvaderte Nord-Kypros i 1974.

Overraakende nok, den grønne linjen som skiller nord og sør, ligger bare 20 minutters sakte kjøring fra Protaras. Du kjører vistnok på grensa og tar du bilder må du regne med at kamera blir konfiskert og du risikerer politianmeldelse*. Jeg gleder meg!

Grensen mellom de to delene av øya ble gjenåpnet i 2003. I 2008 ble forhanldinger om å løse konflikten tatt opp igjen. Nesten alle sier de er for «Ett land for alle kyprioter», åpne grenser har tydeligivis forsterket behovet for å finne en løsning. Hvor trykker så skoen? Først og fremst hos politikerne: President Erdogán i Ankara og hos de som forkaster alle forestillinger om at Kypros skal være en delt øy her på Kypros. En del spørsmål mangler svar. Hva skjer med alle tyrkerne som ble hentet fra Anatolia for å bosette seg på Nord-Kypros? Skal de kastes ut og reise hjem? Kan de beholde jorden de har fått tildelt ? Hva skjer med eiendommer som ble forlatt i 1974. Og ikke minst: Hva skjer med stoltheten til Erdogan?

Et idyllisk lite hotell i en stille sidegate av Protaras - eller hvordan det nå var.

Et idyllisk lite hotell i en stille sidegate av Protaras – eller hvordan det nå var.

En ferieperle midt i et konfliktområde? Strendene er hvite, vannet asurblått og krystallklart, klipper omkranser strendene i alle retninger. Selve byen er en lang gate som ligner alle andre lange turistgater i Syden. Desverre har storhotellene tatt strandlinjene hvor promenadene burde gått. Bygaten er trafikkert dag og natt, og det vekser mellom sjapper som selger solbriller og teite t-skjorter og restauranter av alle slag, inkludert fotballpuber og karaokebarer. Protaras blir solgt som et rolig sted for godt voksne og småbarnsfamilier av charterselskapene. Det er neppe derfor de covrer ABBA og Queen til langt ut på natta i barene nedenfor hotellet, og biler og motorsykler uten lydpotter tilkjennegir seg i den «rolige» gata bak hotellet. Det er godt jeg har fått dotter i ørene av nærkontakten med Levanten.

Men midt på byens torg ligger et lite kapell, med åpne dører, lite og kledelig som en påminnelse om det som var. Jeg går inn for å finne litt ro, Jeg gjenkjenner lukten, den samme som fins i alle kirker steinkirker, være seg den gresk-ortodokse kapellet i Protaras eller ei luthers kirke på Stiklestad. I alle åpne kirker brenner det talglys.

 

–––––
*Dette er informasjonen vi får på forhånd. Noen dager senere viser det seg at virkeligheten er litt annerledes enn det turistguidene og ryktene sier. Men det får vente til senere.

3 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Deilig beskrivelse av «det nye land» 🙂 Dette ble jo meget lesverdig, jo… Interessant med en oppdatert smakebit på en av Europas glemte konflikter og utfordringene den fortsatt gir. Kunne gjerne tenkt meg en stemningsbeskrivelse fra kapellet. Og så håper jeg på en skildring fra «nord». Dit kunne jeg tenkt meg å dra…

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Vanskelig å beskrive kapellet, det var så lite at jeg måtte ut for å snu meg. Skildringen fra «nord» er på gang, jeg var der flere dager. Men takk for gode ord.

      Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *