Jon Swain: River of Time

Noen ganger gir en bok deg noe helt annet enn det du forventer. River of Time er en slik bok. Da jeg plukket den opp mer eller mindre tilfeldig på flyplassen i Phnom Penh, var jeg lei av førstehåndsberetninger om livet under Røde Khmer, halvdårlige thrillere og alt for seriøs fagprosa om verdens elendighet. I stedet ville jeg lese en god, gammeldags reiseskildring, helst om Sørøstasia, men hvor som helst passet egentlig godt. Omslaget, tittelen og stedet gjorde saken ganske enkel, og boken som jeg aldri før hadde hørt om fra en forfatter som var like fremmed for meg som forfatteren fra førsteplassen på bestselgerlista i Nord-Korea  var i trygt plassert i ryggsekken.

Jeg trodde  jeg skulle lese en bok om å reise langs Mekong-elven. En fin tittel, et omslag som bekreftet tittelen, men jeg tok feil. I stedet for å handle om reiser langs Mekong, en elv som alltid har fascinert meg, er River of Time først og fremst en selvbiografi og en ulykkelig kjærlighetshistorie fra livet som krigsreporter på en knivsegg, om det å være journalist under en krig, og om det å takle det å leve livet på en knivsegg og bevare fatningen mens verden rundt deg faller i grus. Midt oppe i dette utvikler Jon Swain seg fra å være en ung eventyrlysten oppdager til å bli en av de fremste og mest anerkjente journalistene i britisk presses dekning av Vietnamkrigen og forholdene under Røde Khmer, men også fra internasjonal politikk i årene etter.

Selv om bokens ramme er Mekong-elven og Indokina, er dette ikke en reiseskildring, men en selvbiografi hvor Jon Swain, Sunday TImes-journalist lever gjennom Vietnam-krigen og Røde Khmers overtagelse av Phnom Penh, og om hvordan dette farget Jon Swains forhold til Indokina. Det handler altså egentlig ikke om Kambodsja eller Røde Khmer, men kapitellet hvor Swain beskriver overtagelsen av Phnom Penh er likevel kanskje den sterkeste beskrivelsen jeg har lest fra Kambodsja – og det er bøker som Nik Dunlops The Lost Executioner og Jesper Huors Siste reisen til Phnom Penh tatt med i betraktningen. Språket er enkelt, beskrivelsene er sterke, men først og fremst selvopplevde.

Ulykkelig kjærlighet går også som en rød tråd gjennom boken. Amour oppstår sammen med en ung franskvietnamesisk kvinne i Saigon, men det er ikke lett å sammenholde livet som krigsreporter og rollen som kjæreste. Rastløsheten i de rolige periodene blir for stor, frykten for å miste og lengselen etter Jacqueline sterk i konfliktperiodene. Men de to rollene synes nesten umulige å få til å harmoneres, og det går som det må gå. Og her kommer kanskje også svakheten ved boken -eller kanskje det er Jon Swains svakhet – fram, fra og med den sterke beskrivelsen av overtagelsen av Phnom Pemh og flukten ut av Kambodsja, blir det mot slutten av boken litt vel mye navlebeskuende. Mekong blir en kuliss, det samme gjør konfliktene, og det virker som om forfatteren ønsker å bevise for seg selv og oss hvor spennende hans historie er. Det trenger han ikke gjøre, for dette er på tross av disse tendensene  en bok jeg anbefaler de aller fleste som har et forhold til Kambodsja, Indokina, journalistikk og reiser å lese. Og hvem av oss er det ikke som en gang drømmer om å tilbringe noen dager, uker eller måneder langs Mekong-floden, denne elven som kanskje har sett mest grusomheter av alle, men som samtidig i årtusener har vært selve livsnerven og kilden til liv for millioner av mennesker.

Sidetall: 281
Forlag: Vintage UK
ISBN: 978-0-7493-2020-1
Utgivelsesår: 1995

3 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Oj, dette ble en brå og bra overgang fra fire måneders øredøvende taushet fra Brødrene Brothers. En grundig og interessant omtale av en bok som for meg virker veldig spennende – men kanskje tidkrevende å lese?
    Huors bok, som du viser til, er fortsatt sterkt i minnet selv godt over to år siden jeg leste den. Denne forteller, tydeligvis, noe av den samme historien fra en annen vinkel. Det er høyst asannsynlig at jeg kommer til å ta den med meg fra en bok- eller netthandel et sted. Kanskje som en forberedelse til den sagomsuste reisen nedover Mekong?

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Ja, en tur jeg gleder meg til. Og nei, det er ikke en tidkrevende bok, den gikk unna på noen få dager, og var som ren lesing i samme klasse og smak som Gavin Young. Det burde jeg forsåvidt ha sagt noe om, for jeg vet jo hvordan våre lesere elsker Gavin Young.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *