Jan Eggum sang det. Og på lørdag sjedde det igjen.

Aril Edvardsen var en visjonær folkesamler, og enig eller uenig med ham så kunne alle fra venstresiden i politikken til høyresiden i kristen-Norge snakke om ham som en venn og inspirator.

Samtidig var Aril Edvardsen én i rekken av mange samlende personligheter som ikke lenger er her. Leif Juster er borte, Trygve Bratteli, Odd Gryte, bare for å nevne noen helt tilfeldige som jeg kommer på i forbifarten. Enig eller uenige med de, de var en av oss.

Heltene forsvinner den ene etter den andre. Jeg lurer på er om det er fordi vi bare hadde én TV-kanal og ikke så veldig mange flere radiokanaler at ikoner som Aril Edvardsen fikk utvikle seg. Eller var det mer ved folk i andre generasjoner enn de jeg har befatning med?

Jeg var ikke enig i alt Aril Edvarsen sa, han representerte ikke en bevegelse jeg kjenner meg hjemme i. Likevel var han en jeg så opp til, og det de skriver om at folk etterlater seg et tomrom, det er ikke tomme ord.

13 replies
  1. majann
    majann says:

    ..jeg leser, og kommenterer i hodet, men jeg klarer ikke skrive kommentarene jeg pønsker ut Geir…. 🙂 Bare sÃ¥ du ikke skal tro at jeg har slutta Ã¥ lese og – for jeg har ikke det!

    🙂

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Og jeg har lest din kommentar, og har kommentert din kommentar i hodet, uten Ã¥ klare Ã¥ pønske ut et fornuftig svar… Bare i tilfelle du lurte pÃ¥ hvorfor jeg aldri svarer pÃ¥ kommentaren din. For jeg har lest den 😀

    Svar
  3. majann
    majann says:

    hehe…sÃ¥ flott a gitt.
    – det er bare sÃ¥ ulidelig kjipt Ã¥ blogge nÃ¥r det føles som om ingen leser….sÃ¥ jeg tenkte det var best Ã¥ fortelle deg at jeg alltid leser!

    Svar
  4. grøftekanten
    grøftekanten says:

    eller kan den følelsen du har komme av alderen…. 😉 Selv om vi blir eldre sÃ¥ mÃ¥ vi prøve Ã¥ ta til oss de yngre som kommer pÃ¥ banen. Jeg syns mange av de nye heltane er litt dustete (noe jeg setter i sammenheng med egen alder som gÃ¥r feil vei). Men jeg prøver og jeg prøver, og innimellom kommer det nye helter til …selv om jeg sørger over de som forsvinner. De siste Ã¥rene har det til og med forsvunnet ganske maaange. Men jeg prøver Ã¥ være positiv.

    Skjønt Aril Edvardsen kom aldri inn pÃ¥ heltelista mi 🙂 Til det syns jeg det han drev med var for sært, for de spesielt intereserte.

    Svar
  5. Geir
    Geir says:

    Aril er på lista fordi han våget å bryte med konvensjonene, trå ut over sin egen trygge ramme for å finne gode løsninger. At han beveget seg i et miljø jeg ikke føler meg hjemme i får så være.

    Det har forsvunnet spesielt mange de siste par årene, selvsagt har det med alderen å gjøre at jeg oppfatter det slik. Men fokuset har endret seg, postmodernismen, fragmenteringen og individualismen gjør det vanskelig å samle seg om noen mennesker verd å se opp til.

    Kanskje Jonas Gahr Støre eller Jan Egeland? Eller kanskje det er som du sier, at alderen tar fra meg evnen til å se de nye heltene?

    Svar
  6. Ståle
    Ståle says:

    Jeg må nok si meg enig med Grøftekanten her, at Mr. Edvardsen aldri havna på min helteliste heller. Jeg syns det hele ble noget hysterisk, for å si det slik. SIkkert vel og bra det han gjorde, men ikke for meg.
    Forøvrig er jeg uenig med Grøftekanten i at alderen gÃ¥r feil vei. Den gÃ¥r den veien den skal. Det hadde da vært frustrerende Ã¥ bli yngre og yngre for hver dag – som i bakvendtland-sangen.
    Nye helter? Gahr Støre er en god kandidat for meg, men han er vel ikke av nyere dato, han heller… Hvem syns ungdommen som du daglig omgÃ¥s er «helter» fra deres generasjon?

    Svar
  7. grøftekanten
    grøftekanten says:

    StÃ¥le: Det gÃ¥r feil vei StÃ¥le 😉 Det gÃ¥r rett til h…. eller døden eller noe sÃ¥nt 🙂 (har hørt rykter om noe sÃ¥nt, ondsinnede rykter tror jeg)

    Men vi kan jo finne pÃ¥ noe gøy mens vi venter pÃ¥ det. Ellers er jeg fortsatt en ungmøy! …ihvertfall inni hodet mitt 😀

    Geir: Jonas Gahr Støre er litt for lang og hengslete til Ã¥ bli helt tror jeg 🙂 …og sÃ¥ mangler han humoren til Leif Juster.

    Svar
  8. Geir
    Geir says:

    Jeg tenkte litt på akkurat dette i dag, og kanskje hele problemstillingen er feil.
    Hvis vi med «helter» mener gamle høvdinger, sÃ¥ er de pÃ¥ vei vekk – og det er vel noe vi skal være glade for.
    Forbilder, derimot, fins det mange av, og de er både unge og eldre. Det som skiller dem både fra de gamle heltene og fra høvdingene er at de ikke lenger er i stand til å stjele en felles plass i et folks bevissthet, slik Erik Bye og Aril Edvardsen var i stand til.
    Ulempene med høvdingene kjenner vi jo til, om det er Aril eller Nelson Mandela: Ikoner for en hel verden, men samtidig med så store personligheter at alt som kommer i deres vei blir statister til en annens liv.
    Kanskje ikke Jonas er den framtidige helten eller høvdingen, men hans ryddihget og saklighet er noe å se opp til.
    Andre mennesker som er forbilder? Jeg hører gjerne hva andre mener om den saken.

    Svar
  9. grøftekanten
    grøftekanten says:

    Mitt forbilde akkurat nÃ¥ er…. er….??? *tenke, tenke* *drar litt i krøllene, tenker litt til* *dunker hodet i veggen og prøver Ã¥ hamre noe ut* …noen mÃ¥ jeg jo greie Ã¥ riste fram som en helt eller forbilde.

    Jeg er blitt sÃ¥ sær pÃ¥ mine gamle dager sÃ¥ det er lettere Ã¥ hente fram de jeg ikke ønsker Ã¥ ha som forbilde og vise til hva som gjør at de ikke kvalifiserer 🙂

    Helten min er han eller hun som har forstått at alle mennesker er like mye verdt, ingen over og ingen under. Helten min har greid å integrere kjærligheten i alle deler av livets fasetter.

    Svar
  10. Geir
    Geir says:

    Grøftekanten: Akkurat samme problem som jeg stod overfor. Plutselig klarte jeg ikke å komme på noen forbilder, men skulle det være noen så er det en eller annen ubeskrevet person jeg treffer i hverdagen, og som formidler akkurat de holdningene du beskriver.

    Svar
  11. Geir
    Geir says:

    Ser ut som jeg har blitt pinget, Randi. Jeg anbefaler alle som stikker innom her å lese Randis blogg generelt og fred og helter-artikkelen spesielt. Det ér en spennende diskusjon.

    Jeg har fått en del spennende respons på dette innlegget, og ser at temaet har spredd seg ut i bloggerland. Både Grøftekanten og Randi har tatt opp tråden, og fått en del respons på sine innlegg.
    Det jeg atter en gang har behov for Ã¥ avklare, er at Aril Edvardsen er en mann som jeg pÃ¥ mange mÃ¥ter ser opp til. Men Ã¥ ta i bruk ordet «helt» om ham, passer dÃ¥rlig. Som skrevet før gjorde han ting som trevde guts, nytenkning, mot, vilje til Ã¥ krysse grenser – verdier som jeg setter høyt. Men pÃ¥ den mÃ¥ten virker tittelen pÃ¥ artikkelen kanskje misvisende. Det som er hovedtemaet mitt, er ikke hyllesten til Aril Edvardsen, men den tanken at flere og flere av de som har utgjort persongalleriet i en felles norsk bevissthet er pÃ¥ vei bort, og det er vanskelig Ã¥ se hvem som fyller disse plassene som blir tomme – eller om vi noen gang igjen kommer til Ã¥ ha en felles norsk bevissthet om noen ting som helst.
    Men diskusjonen har tatt en annen retning, og diskusjonen har blitt hvem som var vÃ¥re helter, og hvor de har blitt av. Konklusjonen har vel blitt «hverdagshelten». Det er jeg helt enig i, men jeg er spent pÃ¥ om det fins noen der ute som fortjener status som forbilde.
    Da tror jeg det passer å sitere Henning Mankell, som siterer en Hutu-kvinne som ble spurt om hvorfor hun gjemte naboer under folkemordet i Rwanda.

    Jeg ble født blant levende mennesker. Jeg er et menneske. Jeg har elsket. Jeg er blitt elsket.

    Hun har forblitt navnløs, men hennes handling og ord gir henne heltestatus i mitt heltepanteon.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *