We want peace

We want peace: Plakat fra we-want-peace.com

Hva er den viktigste begivenheten denne uken?
Knut Olsens død rører meg. Han var en av de beste innen sitt felt.
Attentatforsøket på Gabrielle Gifford, som førte til at seks mennesker ble drept påvirker en hel nasjon.
Bussulykken sør for Tromsø som krevde fem menneskeliv og som førte til et massivt krav om forbedring av norske risikostrekninger.
Flommen i Australia med vannstander på fem meter over normalen og evakuering av hele bydeler. Titalls mennesker drukner i vannmassene.

Nei, for meg er ukens store begivenhet noe helt annet, og så mye lengre unna – i bevisstheten. Siden 1983 har befolkningen i Sør-Sudan levd under borgerkrig mellom det muslimske nord og det kristne og animistiske sør. Makten har hele tiden vært i det arabiske nord, mens rikdommen, dvs. oljen, fins i det fruktbare savannebeltet i sør.

Sør-Sudan har ikke hatt myndighet over eget område, området har vært herjet av konflikter mellom nord og sør, og mellom ulike fraksjoner i sør.

De siste fem årene har det eksistert en fredsavtale som skulle munne ut i et valg der befolkningen skulle velge om Sør-Sudan skulle fortsette i Union med den nordlige delen, eller om de skulle bli selvstendige.

I Juba, Kapoeta, Mwaii, har gamle koner, krokete gubber, freshe tenåringer gått hele natten for i løpet av denne uken å stemme. De gamle damene kan ikke lese, men de vet hvor de skal sette fingermerket sitt. «Endelig er vi fri!» sier de. «Endelig kan vi bestemme selv». Hippe ungdommer står i samme kø, klart de skal stemme. «Nå er det vår tur» forteller de. «Vi har stevnemøte med vår skjebne».

Artisten Emmanuel Jal var barnesoldat i Sør-Sudan, levd i flytkningeleirer i Etiopia og deltatt i kamper i det sørlige Sudan før han ble plukket opp som 11-åring fordi bistandsarbeider syntes han var for ung til å være soldat, og gav ham et nytt liv i Kenya. Han slapp ut av det og ble etterhvert en verdenskjent rapper. Emmanuel Jal er en solskinnshistorie. Han engasjerer seg. Han protesterer. Bruker alle sine krefter og sin posisjon til å arbeide for fred, ikke bare i Sør-Sudan, men for Darfur, Rwanda, hele verden. Men nå er det hans mulighet til å sette sitt fingermerke på sin tid.

Hele denne uken summer og bobler det i Sør-Sudan: Nå er det endelig vår tid!

Men hvordan reagerer jeg? Med sunn fornuft? Med skepsis? Med likegyldighet? Av alle verdens avkroker, er vel det sørlige Sudan noe av det minst spennende? Jeg reagerer kynisk, og tenker: La oss vente og se. La oss snakkes om et par år. Vi vet jo hvordan det går.

κυνισμός kommer fra det greske ordet for hund, og ble brukt som et uttryk for at man gav avkall på vanlige normer og skikk og bruk. På godt norsk betyr ordet ufølsomhet eller hensynsløshet. Jeg reagerer med ufølsomhet og hensynsløshet for sørsudanesernes følelser, for deres håp og lengsler. Min magereaksjon er: Det går nok over. En ganske så vanlig reaksjon for folk som begynner å bli grå i håra. Men jeg tror jeg ser noe rart.

Kynisme er ikke et generasjonsfenomen. Det er et kulturfenomen, et tidstrekk. I Sør-sudan velger de for første gang for sitt eget land. I september skal norske 19-åringer stemme for første gang for sitt land, for sin egen nåtid og framtid. Hvor mange av de vil gå hele natten til valgurnene? Hvor mange av de vil vente i timesvis for å avlegge sin stemme for første gang? Hvor mange av de vil se kynisk på det som skjer rundt en?

Emmanuel Jal engasjerer seg. Han skriver sanger, han fronter bevegelser, og han har en latterlig enkel oppfordring: Bli en fredssoldat. En oppfordring det er lett å le av, humre litt og klø seg i skjegget. Men valget i Sør-Sudan er på mange måter ikke så mye annet enn valget til høsten, eller de valgene vi tar hver dag. Og det valget handler litt enkelt sagt om vi vil være hunder eller om vi vil være mennesker. Det er heller ikke et valg bare unge folk må ta, det er et like viktig valg for gamle kynikere. For meg handler ukens viktigste begivenhet om å ta vare på andre og mer menneskelige egenskaper: Ta vare på naiviteten, hold fast på drømmen, tro at forandring er mulig, pass på at du ikke blir en gammel kyniker, en hund ved bordene. Hvis du er det: Pass deg! Hvis ikke! Trykk på knappen på Emmanuel Jals We want peace og bli en fredssoldat. Husk: Nå er vår tid!

(Dette er teksten til morrasamlinga på Solborg 13. januar 2011).

2 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Bra!
    Ikke så lett å svare lengre enn det, kanskje. Bortsett fra sunnhetstegnet i meg selv som ikke reagerte med kynisme, men med et håp om forandring. Og, dessverre, noe likegyldighet.

    Forøvrig hadde jeg ikke hatt noe imot å vært en hund. Trofast, omsorgsfull, lykkelig, vennlig, fredelig, med evnen til å leve i og glede seg over øyeblikket. En kunne da absolut vært verre ting. Kynisk menneske, for eksempel…

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Hehe, denne sammenligningen var nok ikke myntet på deg;-). Men du har helt rett, av og til er det bedre å være hund enn kyniker. Men det fins jo hunder der ute man ikke ønsker å ligne, og det var nok disse luringene jeg tenkte på.

      Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *