Jeg er en av de som tok feil. Jeg var helt sikker på at HIllary Clinton skulle bli nominert som Demokratenes kandidat til presidentvalget, og jeg er en av de som beklager at hun ikke ble The Chosen One.

Joda, jeg liker Barack Obamas talemåte. Jeg har sansen for retorikken hans, og den ideen at han har klart å mobilsere de umobiliserte. Han har hekta de som er barn av Web 2.0, og jeg utsagnet «jeg vil heller ha 10$ fra 10 mill mennesker enn 10 mill $ fra ti velgere» fanger opp en viktig essens i hva jeg mener er god politikk.

Men jeg har slitt med å finne forskjellene i politikken til Barack og HIllary, og det lille jeg har klart å skjelne viser for meg at Hillary har mer erfaring, og på viktige områder mer radikale synspunkter enn det Barack har. For eksempel: Hillary’s store sak er helsereformen, der helseforsikring er obligatorisk for alle – altså en tilnærming til nordiske forhold. Barack støtter dette, men er samtidig ikke villig til å gå så langt. Han vil gjøre dette til en frivillig sak.

Men jeg syns det er trist at det ikke ble Hillary. Jeg mener bestemt at Bill gjorde en god jobb. Jeg tror Hillary hadde gjort en like god jobb, men uten Bill’s feilskjær. Og jeg tror også at det hadde vært langt viktigere for amerikansk politikk at det var en kvinne som . og at dette er viktigere enn å få en.

Til slutt – jeg er enig med alle som er redd for at Barack er for fersk, og at det som trengs etter GeorgelW Bush (som min sønn pleide å kalle ham) er en realpolitiker som kjenner alle irrganger i det politiske systemet, og vet hva som er mulig, og hva som bare blir store ord. Pragmatisme i høysetet, m.a.o.

Men når nominasjonen nå er klar, blir saken enklere. Det er mye lettere å ta stilling mellom Barack og John.

VG har en oversikt over hva som er de viktigste sakene for

Dette får meg til å tenke på at kanskje er det ikke så dumt det som holder på å skje i norsk politikk. Høyre og FrP, som jeg bestemt mener er seriøse og solide politiske alternativer og ikke lettvinte, populistiske løsninger i en egoistisk norsk andedam, utmeisler seg som den ene av to realistiske utfall av valget om en høst og en halv. Med de gamle sosialdemokratene AP sammen med eller uten SV, KRF, SP og V står vi med de anre alternativet. Det gjør det langt enkelre for meg å ta stilling – på samme måte som det nå er mye enklere for meg å gå for Barack enn for John.

Jeg vet at jeg ikke har støtte i fakta fra amerikansk valg, der deltagerprosenten er nede på 50%. Men større dualisme i valgprosessen gjør det lettere for meg å ta stilling, og dermed også lettere å engasjere meg. For de hundretusener av nordmenn som har et relativt fjernt forhold

Høres ikke dette riktig ut da? Eller hvor ligger hullene i min argumentasjon? Fyr løs!

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *