En lærer på Østlandet har i følge VG lagt ut konfidensielle opplysninger om elevene sine på en privat blogg som hostes av en av de store norske blogg-portalene.

Gjennom en blogg på internett skal ungdomsskolelæreren ha lagt ut taushetsbelagte opplysninger om elever. Nå risikerer han å miste jobben.

Så lenge opplysningene er taushetsbelagte, er jo dette en helt opplagt sak. Taushetsbelagt er taushetsbelagt. Som lærer har du klare retningslinjer på hva du kan si noe om og ikke, og taushetsplikten er (eller bør i det minste være) en del av det som gjør deg til lærer.
Så var det dette med blogger da. Vi vet egentlig ingen ting om denne saken som VG skriver om, annet enn at dette er første gang man står overfor en sak der blogger misbrukes på en måte som berører taushetsplikten. Er det spørsmål som per definisjon er taushetsbelagte, eller har læreren det er spørsmål om bare omtalt elevene sine uten tillatelse?

I utgangspunktet er som sagt denne saken helt klar. Du skriver ikke om elevene dine! Likevel ble det gjort. Hvorfor? Blogging er for folk flest et helt nytt fenomen. De fleste som blogger har verken fÃ¥tt skolering i bloggosfæren eller i spørsmÃ¥l om ytringsfrihet contra personvernet. Her har vi en kommunikasjonsform som er fullstendig Ã¥pen, det sitter ingen redaktører og passer pÃ¥ at Vær varsom-plakaten overholdes. Plutselig har hvermansen pÃ¥ en farlig enkel mÃ¥te muligheten til Ã¥ brette ut seg selv og omgivelsene for en hel verden – men konsekvensene av det snakkes det lite om. For hvor gÃ¥r grensene mellom det offentlige rom, det personlige og det private? Hvor gÃ¥r grensene for ytringsfrihet og personvern?

Hvilke regler gjelder for folk som arbeider i en undervisningssituasjon – eller pÃ¥ en hvilken som helst arbeidsplass der mennesker stÃ¥r i fokus? Noe av det jeg skribler i bloggen min, er smÃ¥ (lange?) drypp fra reiser med linja. Det er nesten ikke til Ã¥ unngÃ¥ at noen av de beste historiene er de som skjer med elevene. Kan jeg fortelle disse historiene? Kan jeg fortelle de men dekke over fakta? De som var med pÃ¥ turen vil uansett vite hvem jeg omtaler. MÃ¥ jeg ha godkjennelse fra de jeg reiser med? Jeg har vært svært sÃ¥ tilbakeholden her pÃ¥ min personlige blogg Ã¥ omtale ting jeg har opplevd i sammenheng med jobben. En gang har jeg vært i tvil. Da har jeg passordbeskyttet bloggposten. Men blir det overdrevent beskyttende igjen?

En annen sak er hva vi skal tillate med blogger i skolesammenheng. På linja legger vi stadig ut tekster, bilder, filmer der elevene er med. Vi har ikke hentet inn godkjennelse enda, bare sagt muntlig at de må gi beskjed hvis de ikke vil på nettet. Holder det? Eller skal vi inn med skriftlig godkjennelse her også? Dagens sak fra VG er en påminnelse om at vi ikke må blendes av mulighetene Web 2.0 og blogging gir oss. Det har en bakside. Jeg lurer på om tiden er inne for å drøfte med elevene hva de vil godta og ikke på sidene våre.
Og for min egen bloggs del hører kanskje ikke direkte jobbrelaterte ting med?
Jeg er åpen for en diskusjon om dette.

3 replies
  1. Trond Erlend
    Trond Erlend says:

    PÃ¥ min blogg, tenker jeg stadig over hvor sterkt jeg skal ytre mine meninger. Man har helt klart et ansvar for de man omtaler, men like viktig et ansvar ovenfor seg selv.

    Langer man uforhåndsmessig ut mot et selskap eller andre personer, mener jeg det er viktig at man tar inn over seg at dette blir satt i forbindelse til sitt eget navn. Det man skriver blir for alltid forbundet med deg! Ettersom det er tilgjengelig for alle, bør man tenke på hvem som i værste fall kan lese det.

    I mitt tilfelle bør jeg tenke på at personer, både i nåværende, og framtidig jobbsiuasjoner kan komme innom siden min. Derfor må jeg kunne stå inne for alt som står på siden.

    Derfor mener jeg at man helt klart har et ansvar ovenfor seg selv og andre som blogger.

    Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Datatilsynet har skrevet en del om dette, faktisk. Både når det gjelder bilde og tekst (se f.eks. artikkel hos Fylkesmannen i Rogaland: http://fylkesmannen.no/fmt_hoved.asp?tgid=4448&gid=4474&amid=1281469). Det at vi har tatt i bruk bloggemulighetene i web 2.0 endrer ikke kravet til forsiktighet og godkjenning fra den det gjelder og som blir omtalt. Personopplysningsloven stiller også en del krav, faktisk. Som skoler og andre som ønsker å offentliggjøre informasjon om enkeltpersoner plikter å forholde seg til (se kap. III i loven: http://www.lovdata.no/all/tl-20000414-031-003.html). Kravene er strengere jo yngre de man omtaler er. Og skal du omtale elever uten deres samtykke må du pinadø ha en god grunn!
    Muligens tørt og upedagogisk stoff, men like fullt viktig å kjenne og forhole seg til.

    Svar
  3. geirsan
    geirsan says:

    Dette er veldig nyttig.
    Samtidig mÃ¥ jeg presisere at hovedpoenget mitt ikke er hvilke regler som faktisk gjelder – se f.eks. Larkos refleksjon over temaet, og StÃ¥les klargjørende kommentarer.

    Utfordringen er alle de som verken er klar over regelverket eller reflekterer over sitt redaktøransvar. Selvsagt burde lærere som vår venn fra Romerike skjønt hvilket ansvar man har, men jevnt over er dette upløyd mark for folk. Heldigvis er vi godt innenfor regelverket, og våre elever er så voksne at muntlige avtaler holder. Likevel skal man være på den sikre side og klarere dette skriftlig tror jeg. Betryggende også at jeg holder meg godt innenfor grensen her.

    Likevel tror jeg at det med fordel kunne vært en tydelig klargjøring av redaktøransvar når folk registrerer bloggene sine hos Dagbladet, Blogger, VGB osv, og da i en form som folk faktisk leser, og ikke de 8 sider lange dokumentene som ingen gidder lese men bare trykker OK på. De av oss som bruker egne tekniske løsninger er vel allerede såpass bevisste omkring dette temaet at det ikke er nødvendig. Eller er det å overvurdere seg selv?

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.