,

På verdens tak eller kanten av stupet?

Det føles nesten sånn. I et par år har jeg jobba med et prosjekt kalt Pedagogikk for de rike. Dette er et helnorsk prosjekt som gjennomføres på seks norske folkehøgskoler denne vinteren. Tanken er enkel og grei: Skal du forandre på noe, så må det være deg selv.

Hva vi vil forandre? Alle sammen har vi lyst til å gjøre noe med verdens fattigdom. Vi blir grepet av historier om barn som blir foreldreløse fordi foreldrene dør av Aids, eller den pågående sultkatastrofen i Niger (ja… det foregår faktisk nå) som tar livet av hele familier som har sett avlingene gå ad undas tre sesonger på rad.

Vi blir ikke så lett grepet av vår egen rikdom. Det at vi har så nok her vi er at det nesten gjør vondt. Pedagogikk for de rike er et prosjekt som skal få oss til å reflektere over hvordan vi bruker den rikdommen som vi faktisk har her i landet. Tanken er at vi skal utvikle en pedagogikk om dette. Vi håper faktisk å utvikle en måte å jobbe med disse spørsmålene på som faktisk forandrer oss, og på en måte som gjør at andre skoleslag får lyst til å lære av måten vi jobber på….

Ganske ambisiøst, ikke sant? Og det er elevene som skal utvikle denne pedagogikken. Gjennom praktiske opplegg som de finner på selv, skal vi prøve å gjøre elevene (og oss selv) til deltagere i verden, folk som engasjerer seg og gjør noe for at vi ikke skal drukne i vår egen rikdom sånn at de fattige drukner i sin egen fattigdom.

Vi hadde besøk av Abdu på torsdag. Han sa omtrent dette: Verden har nok av pratmakere som prater uten å gjøre noe. Verden har også nok av aktivister som aksjonerer for aksjonens del. Vi skal gjøre noe som er mer enn dette. Vi skal snakke, vi skal aksjonere, og vi skal få disse to tingene til å gå i hop,

Ikke rart jeg føler meg på verdens tak og på kanten av stupet? Dette kan jo gå alle veier.

2 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *