Ha da

by Geir
5 views

Det siste bildet fra Koh Chang som sitter fastspikret i hodet er av lykkelig smilende mennesker på en trapp som står og vinker til oss i det vi forlater stedet i en pickup som på Elefantøya går under betegnelsen «taxi».

Direktøren, vakthavende lege, to sykepleiere, resepsjonisten (russisk) og hennes leder eller assistent smiler Blenda-hvite smil, ulastelige antrukket i klær som sømmer seg for helsepersonell, står de der på trappa til Bangkok Hospital avd. Koh Chang – et fullstendig polert sted, en klinikk fra himmelen midt ute på et thailandsk jorde – og vinker eleven og meg av gårde, som en lykkelig slutt på en episode av General Hospital.

– Very good teacher, sa legen til meg.
– Very good doctor, sa jeg til legen, som kvelden før hadde stappet en hel pakke med sterile kluter inn i det fingerdype såret i leggen til eleven som hadde blitt truffet av en moped en time før.
– Very good service, sa jeg.

Jeg sa det til direktøren, ikke til legen. Ikke rart de smilte, alle sammen. Klinikkens ry var vel ivaretatt, legen hadde fått en stjerne i margen, og klinikken var blitt 4500 kroner rikere.

Selsomme opplevelser det siste døgnet på Koh Chang og dagen og natten hjem.

– Jeg klarer meg alene, sa jeg til Kari som jeg hadde vinket avgårde på hennes velfortjente ferie noen timer før.
– Miljøarbeiderne klarer vel å følge elevene hjem på flyet uten oss, hadde vi sagt til hverandre en måned før da vi begge vurderte å bli igjen i Thailand mens elevene dro hjem på påskeferie.

Her er fakta (personnavn og andre opplysninger holdt tilbake av hensyn til den enkelte: historien er pakket inn en sky av fantasi…):

Historie 1: Petra er truffet av moped, hun har fått et fingerdypt sår inn i nedre del av leggen. Et under at hun ikke har brukket et bein, eller at pulsåren er kuttet. Hun har det vanvittig vondt der hun ligger på behandlingsrommet, men er utrolig tøff. Vi får se hele behandlingen, snakker med mora på telefon, kontakter forsikringsselskapet og får den støtten vi trenger både fra klinikken og forsikringsselskapet. Petra må overnatte på klinikken for å sikre at det ikke går infeksjon i såret, en reell fare i dette klimaet med denne typen sår.
Forsikringsselskapet gjør hva de kan for å skaffe Petra oppgradert billett, hun må hele tiden bevege beinet og holde det høyt.
Vi forstår hvorfor. På den seks timer lange bussturen fra Koh Chang til Bangkok har Petra ingen steder å gjøre av beinet. Det hovner opp og gjør #$»%#$» vondt.

Historie 1 forts. og historie 2: I Bangkok er Lufthansa tyske. Selv med info fra forsikrignsselskapet, og brev fra legen er det så vidt vi klarer å presse de til å gi Petra et sete i midtgangen – og da med feil bein ut. Vel ombord i flyet har feil midtgangsete blitt til midtre sete på høyre vindusrekke, og den velvillige passasjeren med midtgang tar på seg sin stive, italienske maske og gjør hva han kan for ikke å være imøtekommende. Vi spørr om hjelp fra flyvertinnen. Hun svarer med å skjelle oss ut, selv med legeuttalelsen i hånden. Jeg ber Trude, en av de andre elevene om å bytte plass med Petra, Trude stiller som alltid villig opp. Takken er kjeft fra tyske Dagmar, som i stedet for å hjelpe vår pasient farer på Trude og skjeller henne ut etter alle kunstens regler. Takk for den!
Flyet må dra, vi må sette oss – av en eller annen grunn sovner vi alle sammen og våkner to timer før ankomst Frankfurt. Da våkner også Dagmar. Plutselig skjønner både hun og vår italienske surpomp at Petra faktisk har det vondt, og alle er omsorgsfulle og hjelpsomme. Men det hjelper ikke et opphovnet ben og en pasient med store smerter.

Historie 3: Før Dagmar opplever sin omvendelse, etter angrepet på Trude, før vi sovner opplever vi hva flyskrekk er. Randi får et anfall, og må ha full oppmerksomhet. Gjør hva vi kan for å hjelpe henne, poser, hyperventilering – dette er noe flyvertinnene fra Frankfurt har hatt kurs om. Alle skal hjelpe henne, alle overreagerer, Randi får tilbud om å sitte framme, bak, oppe, nede, ved vinduet, framme i cockpiten, bak flyvertinnen, på do, i skapet, jeg vet ikke hva. Drikke? Tabletter? Vi sier nei, og setter oss ned og snakker rolig. Snart sover Randi, snart våkner hun igjen, og da går det bra. Mens altså Trude har fått kjeft, og Petra har fått det enda vondere.

Historie 4: Men det slutter ikke der. Siste del av historien handler om grisete indere, klamme hender, politianmeldelse, mannfolk som må skjerpe seg – tøffe jenter som vet å si fra. Stuerten, Günther, har vært ute på jobb før. Han takler dette veldig bra.

Vi lander i Frankfurt, alle drar hver til sitt. Det er slutt på turen. Men å la elever reise alene hjem… eeeeeeh. Nei, tror ikke det.

Ellers? Snart må jeg lære at ti minutter i en lærers munn betyr 40 minutter i en elevs ører. Vi reiser med buss fra Koh Chang kl. 15:00. 5 timer senere skal vi være på flyplassen. Vi har kalkulert med en buffer på 1 time. Vi stopper to ganger fordi noen mennesker har rør tvers gjennom fra munnen og ned. Og et stopp i en elevs ører betyr muligheter for shopping, muligheter for mat. Når man skal ha mat, bestiller man det som tar 20 minutter å lage, og da bestiller alle det samme.

Vi rakk flyet og fikk god nok tid på flyplassen..

(Bangkok Hospital, har vunnet pris for beste thailandske eksportbedrift, vi forstår hvorfor: Glimrende service, skyhøye priser som skaffer enda flere inntekter til den thailandske turistindustrien. I følge noen vi snakker med, lever Bangkok Hospital, avd. Koh Chang av mopedskadde turister. Noen hevder at det skjer 200 mopedulykker hver uke på øya. Mens vi var der, var fire av pasientene relatert til mopedulykker… sa vi «forbud»?).

1 comment

Ståle 13. april 2006 - 13:26

Du skriver godt, brutter – selv om Dagmar og Lufthansa nok ikke fÃ¥r verdens beste skussmÃ¥l. Men det fortjener de vel ¤#%¤#&»%¤ ikke heller? Utrolig hva en skal oppleve pÃ¥ sÃ¥ kort tid som en flytur tross alt tar – selv om det er en lang en. Koh Chang sykehus synes imidlertid Ã¥ komme godt ut av det. Nesten sÃ¥ en fÃ¥r lyst til Ã¥ bli skadd nÃ¥r en først tar turen dithen… Har forsÃ¥vidt en liknende historie fra Thailand selv, dog ikke fra sykehus, men pÃ¥ Ngui, i nærheten av Phuket:
Etter suppen og Singha-ølet tuslet jeg rolig mot restaurantens terrasse for Ã¥ ta et bilde av den flotte utsikten fra høyden. Jeg sÃ¥ noe jeg antok var en tretrapp som førte ned en liten avsats, og plantet høyre bein solid ned pÃ¥ denne. Forskrekkelsen var stor da jeg oppdaget at trappen viste seg Ã¥ være en særdeles ustø krakkestol som umiddelbart sendte meg mest mulig brutalt pÃ¥ trynet i terrassens sement. Jeg rakk sÃ¥ vidt Ã¥ rope et «&%&/%&/» og ta meg for før jeg deiset klask i vannrett positur. SkrubbsÃ¥r, smadret kamera, en liten forskrekkelse og et solid slag mot venstre armledd. Jeg lÃ¥ paddeflat en liten stund og kjente etter om jeg fremdeles var like hel, og kom til at det egentlig bare var kameraet som hadde gÃ¥tt fløyten. Noe irritert var jeg jo over dette, men syntes tross alt ikke det var noen grunn til Ã¥ grine over spilt øl.
Svenskene pÃ¥ nabobordet trengte ikke mange sekundene for Ã¥ summe seg, og etter kort tid var jeg omsvermet av velvillig nabofolk som hjalp med opp i sittende positur pÃ¥ en stol – ogsÃ¥ denne av tre. Her satt jeg i fred for Ã¥ summe meg, trodde jeg. Men plutselig satt jeg et helt annet sted – i gamlelandet med kjentfolk rundt meg. Etter en stund kjente jeg duften av stikkende peppermynte, og verden jeg befant meg i løste seg opp, og en helt annerledes virkelighet trÃ¥dte fram. Rundt meg stod en hel hærskare av folk, de fleste med gylden hudfarge og svart hÃ¥r. Ved min side knelte en thaimann med en liten flaske med saftig duftende peppermynte/tigerbalsam og sÃ¥ bekymret pÃ¥ meg. Jeg var til Ã¥ begynne med usikker pÃ¥ hvor jeg befant meg, men kom etter en stund til at den lille avstikkeren til Norge hadde vært en besvimelsesdrøm. Virkeligheten var i Thailand pÃ¥ en høyde ved det andamanske hav. Underlig erkjennelse!
Svenskene spurte om jeg ikke hadde vært der sammen med noen, fikk navnet på mine følgesvenner, og stakk for å få tak i dem. De hadde ruslet ned igjen til stranden. Det var de samme svenskene som hadde oppdaget mitt fall fra høyden som hadde fått med seg fallet tilbake til asfalten og inn i drømmeland. De tilkalte hjelp, og den hjelpen jeg nå fikk må nesten kunne sies å være verd fallet.
På de få minuttene jeg hadde vært tilbake til Norge i hadde et korps av vennlige sjeler fra Ngui trommet seg sammen med et eneste formål: å bistå det vi i Norge ville omtalt som ”en %/&#¤§ utlending”. Pleie og omsorg varte helt til mitt følge rødsprengt og heseblesende stod ved min side. Han undersøkte om jeg hadde pådratt meg en hjernerystelse, og kunne i første omgang avskrive den bekymringen (Det er vel strengt tatt en forsvinnende liten fare for det…). Sammen med kamerat nr. 2 fikk han brakt meg til et skyggefullt sted under tak. En bambusplatting som hundene brukte å slappe av under for å unngå sola og den sterkeste varmen. Her lå det en skumgummimadrass, og på den ble jeg plassert.
En eldre herremann fra Ngui materialiserte seg plutselig ved min side, mannen som hadde ansvaret for å ta imot ankommende båter. Med stødige og erfarne hender masserte han meg lenge, særlig på føtter, legger og lår. En yngre kar som senere tok over ansvaret for meg, sørget for å vedlikeholde duften av tigerbalsam og masserte meg lett mens han gned denne oljen inn på strategiske plasser på hodet. Han fuktet meg også kontinuerlig med en våt klut og sørget på det viset for at jeg holdt meg avkjølt. En knallsøt rød drikk ble framskaffet av stedets damer, og denne ble jeg anbefalt å forsyne meg grådig av mens de reiste meg opp i sittende stilling for å massere rygg og skuldre.
Deretter ble jeg liggende i ro under tak på bambusplattingen under kontinuerlig pleie av denne unge mannen og oppsyn av de øvrige vennlige sjelene på stedet. Også hundene viste omsorg ved vennlige slikk på hånden og vaktsom plassering. Roen falt etter hvert over meg og stedet, og jeg fikk så anledning til å ligge og smile litt over den noe underlige situasjonen jeg befant meg i og observere omgivelsene.
Apekatten i kjetting i nabopaviljongen spratt opp og ned fra rekkverk og takstolper. Under denne paviljongen mekka en mann på en motorsykkel. I kjøkkenet på andre siden av en liten med store glassløse vinduer prøvesmakte to damer ulike matretter. Bambusplattingen jeg lå på fungerte til vanlig, etter det jeg kunne se, som skole. På veggen ved siden av meg hang en plakat med det thailandske alfabetet, illustrert med bilder og ord om de ulike bokstavlydene. I alt 44 tegn var avbildet, men 7 av disse fantes i ”dobbel” porsjon. Slik sett kan en si at alfabetet bestod av 37 tegn, men 44 lyder. Fantastisk forseggjorte snirklerier, men ikke mer underlige enn at jeg tror det skulle la seg gjøre å lære seg disse tegnene. Men kanskje ikke språket…?
Mens jeg lå slik og funderte og beskuet fikk jeg hyppig tilsyn av min ”guardian angel” som sørget for å holde meg avkjølt, våken og avslappet.
I godt over en time fikk jeg ligge slik. En fremmed midt i de fastboendes hverdagsliv. Jeg har aldri blitt så godt pleiet og tatt vare på tidligere, og kunne ikke annet ennå tenke på hvordan en thailender ville blitt behandlet om han hadde møtt samme skjebne som meg på et lite sted i Norge. Neppe med samme omsorg – om han i det hele tatt hadde fått hjelp. Vi har noe å lære av dette vennlige folket.

Ståle

Reply

Leave a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.