Reisen som forandret alt for Åsne Seierstad var den første reisen hennes til Tjsetsjenia i 1995, en reise du kan lese om i den fabelaktige men som alltid med Åsne Seierstad omstridte boken De Krenkede. Det var hennes første møte med Krigen, og for hennes del «har den første reportasjen hun gjorde i Tsjetsjenia blitt betegnende for hvordan hun har arbeidet seinere». (Dagbladet, 9. november 2008)

Har jeg en reise som forandret alt?

Jeg befinner meg 60 mil nord for Lusaka og 30 mil sør for Kasama, det veikrysset som Mpika er, det eneste av betydning mellom Kapiri Mposhi og Tanzania-grensen. Fra Kapiri Mposhi har jeg knapt vridd på rattet i den spreke Nissan Safarien som jeg er så heldig å ha fått lånt for å komme meg fra Lusaka til Kasama. Det er 1985, og Kalle K’s tidsalder, Zambia er ettpartistat, og sosialisten og Norgesvennen Kenneth Kaunda regjerer landet på det 19 året.

One Zambia, One Nation. UNIP is the People’s Party, and Kenneth Kaunda is our glorious leader.

Veien fra Mpika til Kasama - Foto: Ståle Ertzgaard

Veien fra Mpika til Kasama - Foto: Ståle Ertzgaard

Reis deg når presidenten kjører forbi og vinker til deg med sine hvite lommetørkler i den glinsende Mercedesen på vei til enda et partimøte. Hvis du ikke stanser og stiller deg i giv akt for den forbipasserende mannen med en hvit tanngard stoltere enn klippene ved Dover, kan politiet stanse deg og ta deg inn til forhør.

Men Kalle K er ikke på veien fra Kapiri Mposhi til Kasama. Jeg cruiser avgårde i den hvite Safarien  i 140 km/t uten annet lydspor enn lyden fra motoren og ventilasjonsanlegget, som er helt påkrevd i den tropiske varmen. Det er ikke den uendelige savannen med bølger av gulnende gress som er turfølge. I stedet er alt rundt meg flatt som jordflaten fra Ygdrasil, det eneste høyedraget er en åsrygg som har limt seg til Zaire-grensen vest langs horisonten, ca 14 kilometer til venstre for der jeg sitter alene ved rattet. Resten er dørgende flatt, folketomt og stille, utsikten er elefantgress avbrutt av mopanetrær som står i klynger der det passer seg. Jeg har tatt til venstre i veikrysset som tar oss av hovedveien til Tanzania, og følger ruten oppover mot Lake Tanganyika. Langs den 90 mil lange ruten ser jeg nesten ingen mennesker. Jeg har bare i selskap med meg selv i en bil laget for det afrikanske veidekket og med bilen til vertskapet mitt, en Toyota Landcruiser som eneste følge.

Jeg føler meg tøff og hardbarket, jeg lever ut en guttedrøm: Meg, savannen en bil og verden i 140. Men etter tre timer  på veien og øyelokk som begynner å bli tunge, er det på tide å ta en pause, få seg litt mat og strekke beina. 90 mil. Ikke  et menneske. Den øredøvende tomheten og intense varmen slår mot meg i det jeg går ut av bilen. Med unntak av to japanske treskemaskiner av noen biler og en asfaltslange som strekker seg som en strak linje så langt jeg kan se kan det ha sett akkurat slik ut i millioner av år.

Bortsett fra noen mennesker. Selvsagt er det mennesker her. Det tar ikke mange minuttene, så er de der på rasteplassen vår. Det skjer endelig noe, og barn er barn verden rundt. Nysgjerrige ansikter stikker fram av buskaset. Kanskje stopper det en bil her hver femte dag, kanskje en gang i måneden. Hvor mange ganger det er en mzungo som kommer ut av bilen. Et kulturmøte, du fanges av øyeblikket, og lever. Unger som ler, høy himmel, varme Ikke langt fra stedet der David Livingstone trakk sitt siste pust ved Bangweulusjøen etter et langt liv for å redde mennesker i mørkets hjerte for å fremme sivilasjon og kristendom leker jeg med mennesker som fint klarer å redde seg selv.

Jeg har tatt meg en pause fra teologistudiene mens jeg er i Zambia. Jeg er i en fase av livet der det gjelder å tilpasse meg og forstå teologien og om hva som er innenfor og utenfor, hvor det er viktig å forstå begrepet Sola Scriptura. William Booths bilder av mennesker som svømmer i et hav av svovel og som strekker ut hendene for å bli reddet har brent seg fast i bevisstheten. Med dette bildet fortolker jeg verden. På tilpasningens alter ofres den selvstendige tanke.

Noen måneder senere er jeg tilbake på en lesesal i Stavanger. Her har flere hundre unge menn og enkelte kvinner sittet før meg og gravd i skrifter for å forberede seg på et liv ute på en savanne eller ved en tropisk elv i tjeneste for Lyset. Jeg studerer skikker, historie, kultur og gamle skrifter for å tolke det moderne livet – og livet i elefantgresset ved Mpika. Når bildene fra Mpika begynner å synke inn begynner de tillærte bildene å svikte. Det er ikke mens du reiser at du blir forandret. Det er tankene du konfronteres med etterpå. Etter Zambia går det opp for meg noen måneder senere på lesesalen i Stavanger at jeg bare har overtatt kunnskaper fra andre. De første vaklende skritt i retning av å tenke selv ble tatt da noen frø ble sådd på veien langs elefantgresset, på slettene der folk har vandret i tusenvis av år, velsignet av den gud som vi tror fordømmer de som ikke er velsignet. Og dermed ble dette den reisen som forandret alt.

Jeg håper at dette blir sommerens store tema i bloggerlandsbyen.

6 replies
  1. Erik
    Erik says:

    Jeg er ikke veldig glad i tanken på fortapelse, men jeg liker veldig godt tanken på elefantgress!

    Tror jeg skal ta utfordringen og blogge om min reise =)

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Ingen liker tanken på fortapelse. Få liker også å oppdage at de har overtatt forestillinger drøvtygget av andre uten at man har tenkt selv.

    Gleder meg til å lese om den reisen som forandret alt for deg;-)

    Svar
  3. Ståle
    Ståle says:

    Spennende å suse over savannen i Landcruiser. Men det er altså ikke susingen som har satt de dypeste sporene. Det er det vel sjelden, til tross for at det kan være en opplevelse av de store. Det er møtet med andre som forandrer.
    Jeg tror ikke jeg har noen spesiell reise med stor R, jeg, som forandret alt. Kan jo tenke på det, men for min del tror jeg faktisk det er det mange reisene som forandrer gradvis. Men en ting har vi felles: Det er ofte refleksjonene i ettertid som beriker og utvider horisonten.

    Svar
  4. Geir
    Geir says:

    Akkurat der og da var det vel susingen som tok kaka. Det er skremmende gøy å suse over strake falter i 140 km/h i stødige bilder på veier uten hull.
    Det som forandret mest her var tanken om at slik har det vært i tusenvis av år, relativt uberørt av religiøse vinder, og så kommer en religiøs kuling et par hundre år og definerer ikke bare de tusenvisene av år men en hel evighet. Da er det tanker som slår en i hodet på ubehagelig vis.

    Svar
  5. CiViX
    CiViX says:

    Takk for tipsen om denne bloggposten. Jeg har ligget syk noen dager, så derfor kommer tilbakemeldingen litt sent…

    Jeg synes det var veldig fint skrevet, og jeg kjenner meg utrolig godt igjen i bildet av å suse langs endeløse veier i en Toyota Landcruiser. Selv var jeg riktignok bare passasjer, men historien din frembragte gode minner fra Kenya det samme året…

    Det var veldig fint å lese om måten du beskriver at dette møtet med den tidløse savannen forandret ditt syn på verden. Jeg tror min far ville kjent seg veldig igjen i det du beskriver, og jeg skal oppfordre han til å lese denne historien din.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *