Av og til leser bokbrødrene bøker av en annen karakter som fortjener omtale her på Reiser. Grunnen til det er at denne omfattende populærlittertære versjonen av det moderne Afrikas historie er en reise gjennom noen av de landene og som har hatt den mest dramatiske utviklingen på kontinentet de siste 40 årene, for ikke å si de områdene som har fått mest oppmerksomhet fra oss i Vesten.

I første omgang er dette enda en bok om Afrika slik en vestlig journalist ser det. Altså havner boken i samme kategori som Tomm Kristiansens Afrika-bøker, og den fantastisk velskrevne og vakre Into the House of the Ancestors, erfarne journalister med mer erfaring om Afrika enn vi andre noen gang kan drømme om.

Vi blir med forfatteren på en reise som begynner i Uganda i 1971, inn i Idi Amins terrorvelde tidlig på 70-tallet, for etter en lengre pause fram til 1983 når Dowden vender tilbake som korrespondent The Times, arbeider som Afrika-redaktør for The Independent, samme tittel for The Economist, i tillegg til å produsere flere TV-serier og radioprogrammer for BBC og Channel 4, før han begynte i sin nåværende stilling som daglig leder av The Royal African Society. Vi besøker Somalia, Sudan, Zimbabwe, Nigeria, Kenya og Sør-Afrika, i tillegg til kapitler om for den vanlige leser mindre kjente land som Senegal, Angola og Sierra Leone. Noe av det som blir fortalt er gammelt nytt, men der journalister gjerne gjenforteller andres historier (les. Tomm Kristiansen: Afrika – en vakker dag: Gribben, om Kevin Carter, fotografen som tok sitt eget liv etter å ha vunnet Pulitzre-prisen), er Richard Dowdens historier selvopplevde. De to første kapitlene om Uganda handler forteller ikke om Idi Amins grusomheter, men om hvordan Dowden som ung lærer opplevde å leve i Uganda da landet bevegde seg fra et nyfritt lovet land til å bli kanskje Afrikas verste terrorvelde. I senere kapitler ramser han ikke opp statistikker om folkemordet i Rwanda, men velger å vinkle historien fra sine egne opplevelser under og etter folkemordet i 1994. Han reiser også med et lite Cessna inn i Angola og møter UNITAs frigjøringsskjempe, den maktsykte Jonas Savimbi, og bruker egne møter med mennesker i Angola til å fortelle oss om hva som faktisk foregikk i en av for oss mest ukjente konflikter på 80- og 90-tallet.

Sterkest blir det likevel når standardhistorien om det sørlige Afrika skal fortelles; den som handler om HIV og AIDS, om en del av verden som først nå kommer til å merke konsekvensene av sykdommen, når barna av de som døde vokser opp og skal bære byrdene i land som har mistet store deler av den forrige generasjon til denne sykdommen som vi i Vesten har vent oss til, men som i fattige land i Afrika fremdeles er en svøpe som holder ikke bare enkeltmennesker, men landsbyer, byer og land lengre nede enn de behøver å være.

Det skrives hundrevis av fagbøker om Afrika hvert år. Likevel er det en liten nisje av bøker som når bestselgerhyllene i bokhandlene. Disse bøkene er nesten uten unntak skrevet av middelaldrende, vestlige forfattere med bakgrunn som journalister på det afrikanske kontinentet, gjerne menn som er etablert i de store avisene og mediehusene. I Norge er det Tomm Kristiansen som vel fortjent har opparbeidet seg denne posisjonen, i Storbrittania er det flere. Det er slående å se at egentlig er Africa: Altered States, Ordinary Miracles og Tomm Kristiansens Afrika, en vakker dag den samme boken, bare i en annen språkdrakt og noen hakk mer selvopplevd og grundig. Og mens Kristiansen har en tendens til å spille på de sentimentale historiene som jeg pussig nok finner igjen i andre sammenehger, som om han ikke har beveget seg utenfor korrespondentkontoret i Cape Town eller Nairobi, så trekker Dowden inn andre historier, det er førstehåndshistorier, opplevelser an har hatt rett på kroppen.

Kristiansen og Dowden har i tillegg samme hensikt med bøkene sine. De vil fortelle om et nytt, dynamisk og annerledes Afrika enn vi kjenner. For det første tror jeg vi vet mer enn det Dowden og Kristiansen tror. For det andre er de fleste historiene ikke nye. De forteller om den samme elendigheten, tragediene, motgangen, krigene, sykdommene. Man hevder å komme med nye historier, men det er de samme gamle som fortelles. Det nye er at Afrika fint klarer seg uten oss, og uten Vesten. Det gjør nok vondt for alle oss som tror vi eier Afrika. være seg bistandsmiljøene, norske globetråkkere eller misjonsmiljøer. Men for å fortelle om det nye Afrika trengs det kanskje andre stemmer? Hvor blir de kvinnelige skribentene av? De unge som kan se ting på en ny måte? Afrikas egne, dyktige forfattere? De er der helt sikkert, men de når ikke opp på oversiktene. Bestselgerlistene er okkupert av hvite menn i femtiåra. Slik bør det vel ikke være?

Men Africa: Altered States, Ordinary Miracles er en svært god bok.

Sidetall: 553
Forlag: Portobello
ISBN: 978-1-84627-155-7
Utgivelsesår: 2008/2009

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.