R.I.P Dax 2

R.I.P. Dax

Jeg har aldri satt veldig pris pÃ¥ lange, klissete hundetunger som har slikka meg i fjeset eller pÃ¥ beina, ei heller frydet meg over logrende bikkjer som klatrer oppover leggen min i blind tro pÃ¥ at beinet mitt er ei tispe. Verdens dyr har alltid hørt hjemme ute i det fri har vært min helt klare mening – og jeg syns menneskets erobring av kloden har fortrengt dyreverdenen inn i et alt for lite og trang hjørne. Leve det fri dyr – fy til fangenskapet.

Men av og til dukker det opp smÃ¥ tasselabber som mot min vilje trenger seg inn i vÃ¥r menneskekontrollerte verden og tilkjemper seg et hjørne av vÃ¥re stuer og soverom som det selvfølgeligste av verden – smÃ¥ tasser som tripper over gulv, sleikete tunger som slikker i tryner og pÃ¥ hender og tær, hoppende smÃ¥ kropper som om det var det mest selvfølgelige av verden hiver seg om leggene vÃ¥re i en misforstÃ¥tt trang til Ã¥ oppfylle jorden og det som fyller den.

Noen ganger… Eller faktisk bare denne ene. For det er bare en liten tasseladd som har klart dette lille mirakelet, som har fÃ¥tt meg sterkt motvillig til Ã¥ innrømme at hunder er Ã¥lreite dyr, faktisk i den grad at den har fÃ¥tt en viktig plass i livet mitt, til ungene mine – og først og fremst til bror min.

Torsdag 3. august mÃ¥tte vi si voff for siste gang til denne lille erobreren av en tasseladd, og dette er en liten hyldest selv fra meg til verdens beste hund. NÃ¥ spretter du rundt pÃ¥ de eviggrønne enger og nyter en annen tilvværelse – men takk for turen.

Dax Andr̩ РR.I.P.

Old friends, old friends,
Sat on their parkbench like bookends
A newspaper blown through the grass
Falls on the round toes
of the high shoes of the old friends

Old friends, winter companions, the old men
Lost in their overcoats, waiting for the sunset
The sounds of the city sifting through trees
Settle like dust on the shoulders of the old friends.

Can you imagine us years from today,
Sharing a parkbench quietly
How terribly strange to be seventy

Old friends, memory brushes the same years,
Silently sharing the same fears.

Paul Simon, 1968.

Blogga med Flock

5 replies
  1. Raul Leonardo
    Raul Leonardo says:

    Var litt trist historie, men skrevet på en måtte som gjør den mindre trist.

    Forstår deg på den hunde greien. Altså før du ble dynamisk egentlig.

    Svar

Trackbacks & Pingbacks

  1. […] Broderns siste hilsen til Dax André […]

  2. […] Broderns siste hilsen til Dax André […]

  3. […] Geir “Pappa” Ertz. har skrevet en hyllest til Dax […]

  4. […] Vi skulle ønsket han fikk mer tid, men vi mÃ¥tte si farvel og voff til StÃ¥les gode hund Dax André torsdag 3. august – midt i livsløpet. NÃ¥ løper han rundt pÃ¥ de evige kattejaktmarker. Geir har skrevet en liten hyldest til «verdens beste hund» i sin blogg Litt av hvert…. […]

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *