Shelf Life

Shelf life

They were my age. Now they are shelved as a combo of a Disney Park of Terror and a memory of what shouldn't have been. Photo: Geir Ertzgaard

I’ve been to Cambodia several times, each time visiting the killing field of Choung Ek, just outside of Phnom Penh. Sometimes the place touches me, some times it doesn’t. It depends on my mindset at the time. That’s when I have to try to imagine who these people were. Most likely a little older than I was at the time. Their perpetrators probably my age – I was 15, doing their cruel job either because they were brainwashed or terrified of what might happen to themselves or their families. If the notion of family existed in Kampuchea during the Khmer Rouge.

We could have spent our days enjoying the beautiful Cambodia, sharing the experience as equals in age and status. But that never was to be, and as the empty sockets where eyes should have been, there is a sorrow about lives never being lived, and accusations that these things were allowed to happen. Instead of life and laughter, they look down un is from their shelf life with eyes that don’t see but still saw more than anyone should.

4 replies
  1. Marcie
    Marcie says:

    What an evocative..powerful post. I guess I’ve never thought about the ages of the perpetrators during the Khmer Rouge. Tragic for both they and for their victims. Must have been an incredible trip!

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Even the most horrid places turn into cold institutions of you don’t put your imagination to work. My advice is always to envision something that is close to you that could have been touched by the place you visit. That gives it life. The trip was incredible, and this time even Toul Sleng caught my mind.

      Svar
  2. Silje
    Silje says:

    Det er sånn, Geir. Det er ikke alltid vi klarer å ta inn over oss et sted. Andre ganger er vi svært lydhøre og sensitive.

    Jeg føler meg råtten de gangene jeg vandrer gjennom et sted som burde gjøre uutslettelig inntrykk uten å bli så berørt som jeg selv mener jeg burde bli.

    Heldigvis tar jeg igjen andre ganger når jeg blir helt overveldet av steder som kanskje ikke burde vippe en helt av pinnen…

    Det er alltid effektivt å forsøke å lage koblinger eller sammenligninger til seg selv. Steder og mennesker vi ikke har møtt og aldri har kjent kommer til live og føles nærmere når vi kan se dem i relasjon til oss selv.

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Det tror jeg du har helt rett i, Silje – som jeg skrev til Marcie. Jeg tror ikke det er noen annen måte å gjøre det på. Men jeg tar meg av og til å føle at selv sånne plasser som dette blir til Disneyverdener som man må besøke før man dør – og hvor selve årsaken til at stedet eksisterer forsvinner i fesjåen. Heldigvis har ikke Choung Ek havnet i den fella, men til tider syns jeg Auswitz har det.

      Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *