25. jan 2008

Iain Pears: An Instance At the Fingerpost

Skrevet av kl. 11:57 pm i kategorien Pears, Iain

Iain Pears: An Instance At the FingerpostSituert i Oxford på begynnelsen av 1660-tallet, spinnes en underfundig historie som omhandler sentrale hendelser i utviklingen av det den gang så skjøre engelske monarkiet etter Oliver Cromwell sitt snaue tiår ved makten i den tids England. Fire svært forskjellige menn forteller sin historie fra denne brytningstiden, historier som etter hvert viser seg å ubønnhørlig henge nøye sammen.

Marco da Cola, en gentleman fra den italienske republikken Venezia er første forteller. Han tegner et bilde av de engelskmenn – og -kvinner – han møter som en blanding av uvitende barbarer og høyt kultiverte lærde med en særegen evne til å se ned på annerledes tenkende og troende. Særlig mistenksomme synes disse øyboerne å være i forhold til de stakkarene som er så uhellige at de tilhører den hellige romersk-katolske kirke – The Papists.

Som leser får jeg et bilde av Marco da Cola som en lærd, sofistikert og trivelig herremann som først og fremst har andres beste i sinn. Og mer enn en gang griper jeg meg i tenke «Hvorfor havner den lille trinne italieneren stadig i klammeri med de han ser på som sine venner i denne avsidesliggende universitetslandsbyen?»

I always feel that introductions are one of the most difficult of areas of etiquette. Naturally, they exist, and will always continue. How else could a total stranger be accepted except under the patronage of a gentleman who can vouch for his character? In most circles, however, the mere existence of a letter is enough; if they are read, it is generally after the introductions have been performed. I hoped that a letter from Sylvius, a physician as famous in medicine as was Boyle in chemistry, would ensure me welcome. But I was also aware that divisions ran deep, and that my religion might well cause me to be rejected. England had only recently been in the grip of fanatical sectarians, and I knew their influence was far from dissipated – my colleagues in the coach to Oxford overnight had informed med with glee of the new persecutory laws against us that the Parliament had forced the king to accept.

Sønnen av den landsforviste forræderen Sir James Prestcott, Jack Prestcott, er andre forteller ut. En selvhøytidelig, overtroisk og til tider arrogant og ignorant ung herremann som utelukkende har ett mål i sikte: å renvaske sin fars minne og gjenopprette Prestcott- familiens ære og velstand. For å nå dette målet er han villig til å gå gjennom ild og vann. Dette kombinert med en forbausende mangel på selvinnsikt, etterlater – ihvertfall meg – med en solid porsjon avsmak for kreket.

It is my desire to set out clearly my account of events, and not bother with the sillinesses indulged in by so-called authors trying to earn spurious fame. God forbid that I should ever suffer the shame of ever publishing a book for money, or having one of my family so demean themselves. How can one tell who might read it? No worthy book has ever been written for gain, I think; occasionally I am forced to listen to someone reading to while away time in the evening and, on the whole, I find it all quite absurd. All those elaborate conceits and hidden meanings. Say what you mean to say, then be silent, is my motto, and books would be better – and a lot shorter – if more people listened to my advice. There is more wisdom in a decent volume on husbandry or fishing than in the most cunning of these philosophers. If I had my way, I’s mount them all on a horse at dawn and make them gallop through the countryside for an hour. That might blow some of the nonsense out of their fuddled minds.

Tredje forteller, den store matematikeren og kryptografen John Wallis, har mye av den samme selvhøytidelige måten å framstille sin historie på som unge Prestcott. Men hans sylskarpe intelligens er det ingen som kan ta fra ham. Historien han forteller tegner samtidig et bilde av han selv som en paranoid herremann med ubeskrivelige evner i å sette sammen bruddstykker av informasjon til et hele som nesten forklarer de intrikate intrigene som utspinner seg innenfor bokens handling.

My desire for myself was merely to be left in peace to approach the divine through thne mysteries of mathematics. But, as I am a servant of God and of the realm as I am also of philosophy, I have frequently been constrained to put such selfishness aside. Now there is another who will surpass me, as David surpassed Saul, or as Alexander surpassed Pilip, I can do so easily: then it was a real hardship. Mr. Newton says he sees so far because he stands on the shoulders of giants. I hope it will not seem vainglorious if I say that my shoulders are among the strongest to support his glory, an I am ever-mindful (though too modest to repeatin public) of that sayong of Didacus Stella: a dwarf standing on the shoulders of a giant may se further than the giant himself. More than this, i could have seen further myself, and taken some of his great fame, had my duty not called me to other things so insistently.

Men ikke før mot slutten av fjerde forteller, antikvaren og historikeren Anthony Wood, sitt bidrag, begynner de mange bitene som har blitt lagt gjennom alle de 692 sidene å falle helt på plass og danne et forståelig og helhetlig bilde. Wood framstiller sin fortelling på en måte som portretterer han selv som en beskjeden og noe keitete mann med et brennende ønske om å fortelle det han har på hjertet så sannferdig som overhode mulig.

I am an historian, and to this title I adhere despite critics who make out that I am what they term an antiquarian. I beleive truth can come only from a solid foundation of fact and set myself from an early age to begin the task of building such a basis. I intend no grandiose scemes for the history of the world, mind; you cannot build a palace before you have levelled the ground. rather, just as Mr. Plot has written (very finely) the natural history of our country, so I am engaged in its civil history. And what a deal it is! I thought it would take a few years of my life; now I see I will die an old man and the task will still be unfinished.

Prestcott kjenner da Colas fortelling, og Wallis kjenner de to første sine historier. Men bare Wood kjenner alle fires framstillinger. Og derfor klarer han på sitt beskjedne vis å legge sammen puslespillet slik at leseren sitter igjen med et underlig overraskende bilde til slutt.

Selv om historien er utrolig dyktig bygget opp, er det ikke denne som for meg ble hovedsaken i boken, men heller den sjeldent gode beskrivelsen av et samfunn som for lengst er svunnet hen. Hvor ulik verden anno 2008 er verden anno 1663! Så ulikt menneskene tenker. Så forskjellig oppfatning av avstand, av tid, av sannheter og verdier. Mye av det vi i dag vet og tar som selvfølgeligheter var på den tid enten fjerne absurditeter, løse begynnende teorier eller kjetterske tanker. Kvinnen var nærmest uten verdi (If God had meant us to marry for love, why had He created mistresses?), det aristorkratiske klassesamfunn det eneste gudegitte sanne og avhengigheten av familien og andre vel plassertes gunst så uendelig mye mer betydningsfull for karriere og muligheten til å klare seg sånn nogenlunde akseptabelt (I’m sure he beleives Jesus only got his job through family influence).

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste! Jeg tok meg god tid for å komme meg gjennom den, men likevel sluttet den for tidlig…. Den blir nok påbegynt en gang til i løpet av ikke så veldig mange år…

Forlag: Vintage
ISBN: 0-09-975181-X
Utgivelsesår: 1998
Finnes også i norsk språkdrakt med tittelen: «Et skilt ved korsveien»

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Jonathan Raban: Arabia
Neste innlegg:
Carsten Jensen: Jeg har sett verden begynne
 

4 kommentarer

4 kommentarer på “Iain Pears: An Instance At the Fingerpost”

  1. Andreasden 1. jul 2008 kl. 9:32 pm

    Takk for tips! Jeg har ikke lest hele anmeldelsen (er generelt redd for spoilere), men jeg har ønsket meg den. Med litt hell får jeg den om fem, seks dager.

  2. Ståleden 5. jul 2008 kl. 12:27 am

    Da ønsker jeg deg til lykke med anskaffelsen av en fantastisk bok, Andreas! Håper du får like mye glede av den som jeg hadde. Har fått lyst til å ta den fram igjen nå. Så det går nok ikke lenge før jeg er tilbake i Pears’ verden 🙂

  3. Andreasden 21. sep 2008 kl. 10:55 pm

    Ja, det tok ikke lang tid. Vel, ikke veldig, i hvert fall. Boken er lest og ferdig kommentert, og du har helt rett, det er en svært god bok.

  4. Ståleden 25. sep 2008 kl. 9:52 pm

    Glad for at du likte den, Andreas. Beklager treigt svar. Har vært litt bisii med andre ting enn bokbloggen i det siste. Men nå er jeg snart tilbake i «omløp» igjen.

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge